Claus Leser

Denne romanen utspiller seg på 1860-tallet i den mørke slavetiden i Sør-statene, da slavetiden er på hell, men slett ikke over. Boken handler om Hiram Walker, sønn av en plantasjeeier,  moren var en misbrukt slave. Den omhander  hvordan Hiram beveger seg ut av slavetilværelsen via motstandsbevegelsen som forøker å redde flest mulig slaver ut, mot Nord, der forholdene er mye bedre. Forfatteren er en toneangivende journalist i USA, og en av de nye viktige stemmene i amerikansk samfunnsdebatt. Boka har en egen poetisk og litt magisk form, men slipper unna med det. Særlig i disse Black Lives Matters tider er det både tankevekkende og rystende å bli minnet om hva som var: Fullstendig integrert og systematisert i samfunnslivet, og de svarte hadde ingen rettigheter, annet enn å bli ydmyket, trakassert og drept. Boka er slett ikke bare trist, og var for meg en fin måte å bli minnet om dybden og bredden i dette tema. Vi som ikke har kjent rasisme på kroppen har ikke så lett for å ta inn over oss hva rasisme innebærer, tror jeg, og det svarte amerikas historie er mer en ugly. Og til å bli sint av. Boka kan være en bra inngang til et tema som er svært dagsaktuelt. 

Oslo August 2020

Boken blir lest kort tid etter meldingen om Beate Grimsruds bortgang i sommer. Det gir jo lesningen en helt særegen klang av vemodighet og smerte. Boka er 530 mettede sider med tekster som krever litt langsom lesning, fabulerende, sjokkerende, rørende, humørfylt og til mye strålende skrivekunst. Hun setter presise ord på hva som skjer når et mennesket blir konfrontert med uhelbredelig  sykdom. Man kan jo kan ane hvor syk hun har vært, og likevel klart skrive slike tekster om hva det vil si å bli så syk, hva det gjør med hele perspektivet på hva livet egentlig er, og hva som kreves av oss når vi blir  så alvorlig syke. Hennes mange møter med helsevesenet og deres manglede evne til å installere håp av noe slag berører og bedrøver meg sterkt.  Hun beskriver sin egen «skrivegalskap» godt, hvordan hun hele tiden må skrive, og teksten springer mye i tid, men det gir mening, og er variert i stil, og balanseres godt.  Jeg ble ganske rystet, boken skrur seg til, og gjør en litt emosjonelt kortpustet, og det er jo 533 sider som skal fordøyes.  Boken sitter i kroppen på en sjelden måte, som gjør meg ordknapp og ydmyk – hva hun klarte å formidle av liv.  

Hvaler , ultimo juli 2020

Sakprosa er blitt en spennende sjanger, da jeg både kan «lære» noe men også oppleve  litterær kvalitet. De som klarer å  skrive godt om komplekse ting i en slags hybridsjanger der fagstoffet er pakket inn i en personlig beretning, beriker leseropplevelsen.  Dette kan lett bli litt kunstig, men jeg synes Hilde Østby klarer godt å binde dette sammen. Bokens credo er vel kort og godt at kreativitet litt paradoxalt oppstår når vi kobler oss fra det fragmentariske livet, skjermbruk, internet, epost, travelheten, multitaskingen. Mennesket trenger flyt og ro for å kunne bli kreative. Dette utdypes i ly av både politikk og ikke minst hennes egen erfaring med en hodeskade, samt en svært nær venninnes sykdom og død. Vel verdt å lese, sympatisk bok, som kunne vært noen sider kortere mot slutten.  

Hvaler, juli 2020.

Boken er fra 2008, men det gjør ikke noe. Jeg ble betatt av en type roman jeg knapt har lest før; blandingen av selvbiografi og politisk historie, men der tidens løp, og tidens skiftninger i seg selv blir tematisert. Særlig beskrivelsen av de ulike generasjonen som «henger» i sin fortid/ samtid, og samspill i familien, er særegent beskrevet. Selv om mye av det som omtales er forankret i fransk politikk og kulturliv, er det nok som er relevant for oss som har levd mye av samme tid i Norge. Tekstene er  gode, og beskriver ærlig hvordan vår samtid bokstavelig talt går oss hus forbi.  Minnene som ikke henger helt sammen, eller paradoksale følelser som ikke alltid passer helt inn i de ulike hendelser. Mye skjer rundt oss, men det er ikke så mye vi klarer å forholde oss aktivt til. Årene går, men Ernaux setter ord på hva som skjer på en ny måte. Blikket for det opplevde livet i sine vekslinger mellom det indre liv og ytre omstendigheter  er treffende,  av og til forfriskende og tankevekkende. Da trenger ikke jeg så mye mer. God bok.

Hvaler, juli 2020. 

For en gangs skyld lander en krim i handlekurven. Det var ikke feil: «Terapeuten» er en velskrevet psykologisk triller med trøkk tvers igjennom. De 400 siden er vanskelig å legge fra seg, men pytt, i ferien kan de umalte plankene vente, og en passe lang dag med regn egner seg for denne boken. Det hele utspiller seg i Oslo , mest vest, og kulissende er kjent, men hun skaper troverdige figurer, selv om noen av terapeutens valg synes ørlitte grann forserte, men ikke mer enn at man kan se på det som skjønnhetsflekker. Hun er dessuten god til å flagge disse valgene i selve teksten, slik at hun elegant går rundt de litt pussige valgene. Boken er nominert til priser, og solgt til mange land, og det lover godt, og jeg kan komme til å lese mer av Helene Flood: Dette var en bra debut.

Hvaler, en bygetung dag ultimo juli. 

Joda ,dette er en eventyrlig beretning. I løpet av to sider er man sugd inn i tettvevd historie, som bare varer i 133 sider, og vips så var det slutt. En særdeles vel fortalt historie med kjærlighet, og tragedie av ypperste klasse, som bare en ekte engelskmann kanskje kan gjøre det. Det hele skjer på morsdagen 1924, da byr det seg en mulighet når tjenerskapet har årets fridag, og alle holder på med sitt. Graham Swift er en anerkjent  forfatter i England, men kanskje ikke så godt kjent her. Gir absolutt mersmak. En god forrett som godt kunne vært servert som hovedrett, men appetitten er skjerpet. Mer Swift.

Hvaler, sommeren 2020

Ikke hver dag jeg leser en forfatter fra Østerrike, der Ransmayr er en anerkjent prisbelønnet forfatter. Dette er en poetisk roman der det for meg, litt uvanlig blomstrende språket,  godt matcher historien om klokkemakeren Cox som blir kallet til Den Forbudte By av keiseren av Kina. Året er 1753, og keiseren Kianlong har guddommelig makt og utøver den den på brutalt vis. Boka har flere plan, der tidens gang, og forsøk på å fange tiden i spektakulære ur, på et vis er vevd inn i en god historie man ikke så lett glemmer.  Urmaker Cox er verdens fremste urmaker, og den første utlending som får bo i Den Forbudte By. Jeg klarte kanskje ikke helt å verdsette det rike språket i boka, men historien sitter godt. Lesverdig bok fra en tid der kontraster mellom keisermakt i Kina  og de teknologiske gjennombrudd på 17-hundretallet  møtes på en subtil  måte. 

Oslo juni 2020

Dette var oppdragslesning, men derfor desto hyggeligere når jeg bare skjønte det var bra skrevet, og jeg slapp å skifte til skumlesning  for å bli ferdig. Dette en den første boken i en trilogi, alle med fokus på krigen i Nordnorge,  1940. Krigen i Nordnorge har være relativt lite belyst.  Milorg, Linge , Max og Kjakan har fått mest oppmerksomhet i mange tiår, så det er ypperlig at vi får bøker som denne, som forteller om alt det andre som skjedde, ikke minst i nord. Fiksjon, men bygget på fakta og detaljer, alt virker veldig fint og ryddig, og det er godt driv i historien, der et knippe mennesker på begge siden av frontlinjen trer inn med troverdighet og menneskelighet. Godt driv, fin historieformidling.Boka er slett ikke bare for nordlendinger, men litt interesse for krigshistorie bør man ha.

Stavern, Pinsen 2020

Ideen å bruke Elling som medium til å reflektere over en bok av den omstridte franske forfatter Michel Houellebec forkom meg som god, og passet meg godt: Godt fornøyd med Ambjørnsens forrige bok om Elling, så jeg ham for meg i sokkelleiligheten på Grefsen.

Forventningen om å også slippe å lese Houellebecs slibrige bok, men få den dandert på et fat av Elling, glimrende ! Houellebec forvellet på et vis. Men først og fremst er det jo Elling jeg hadde forventninger til, at han på sitt sedvanlige vis bygget opp tanker og adferd som ville bringe han ut i de sedvanlige tragikomiske situasjoner vi er vant med. Jeg ble litt skuffet, jeg synes Elling ble anonym. Jeg tok meg i å spekulere, dette handler jo verken om Elling eller Houellebec, men om noen som ligner Ambjørnsen kanskje. Jeg savnet en tydeligere Elling. Houellebecs bok «Lanzarote» ble ikke akkurat fremstillet som noe jeg vil savne å lese selv. Slik ble   «Ingen kan hjelpe meg»  en liten advarsel jeg setter pris på.  Men en litt mer Ellingaktig leseropplevelse etterspørres i din neste bok, Ingvar.

Oslo,  juni 2020.

En liten diktsamling som berører. Kanskje også dem,  som ikke allerede er godt kjent med alkoholismens uforståelig og destruktive kraft. Martin Svedman får frem på en presis måte hvilke fengsel alkoholismen innebærer; monopol-spillet  der du stadig blir bedt om å gå tilbake til start, betal en bot, og dine hoteller brenner. På nytt og på nytt. Håpet som brast, nye forsøk på nye nyktre tider, de store seiere. Alle kampene, de innbitte hjelperne, som tilslutt ofte ikke makter  mer. Trist? Slett ikke bare. Troverdig, ja. Vittig, og innimellom litt overraskende, men først og fremst ærlig usminket.  Sitter litt i kroppen.

Oslo Juni 2020. 

Etter lesergodbiten «Vi er fem» måtte jeg snu meg og få tak i forrige roman av Mathias. Han ligger an til å bli for meg ; årets nykommer.  Selv om det fremdeles ikke er skrevet 17.mai.  The Hills er minst like kostelig som «Vi er fem», The Hills handler om en restaurant, The Hills, der det er kelneren som bærer historien, sammen med selve stedet og dets gjester. Det er frodigheten i språket, de kjappe vendingene i både historie og språk, om kort og godt gir stor glede for oss.  En bok man får lyst til å sitere fra, og smak bare på orden tilslepninger, tilraskelser og tilgrafsinger som ramler inn i teksten- og gir mening. Vi som nå har vært hindret å gå på restaurant, kan dvele litt over alt det levde liv som utspiller seg i et slikt miljø. Storartet. 

Oslo, idet restaurantene får åpne litt igjen, mai 2020. 

Dette er en sånn bok man rasker med seg på en flyplass, i et øyeblikks tro på at den er genial. Kanskje fordi jeg nylig hadde lest en lignende bok om Tysklands historie med stor glede, hadde jeg håp om å få en «billig» update:  med liten anstrengelse å få det bevingede overblikk. Min elskede Europas brogede historie – forstått ! Tenk så deilig. Ikke oppnådd målet. Opplyst, og nesten like forvirret, på et litt høyere nivå. Det er noe med disse fortettede bøkene, de er potetstappfulle av fakta.  Historiene som fortelles blir litt for kompakte, litt som en potetstappe fra pose, minner litt mer om sement, enn en god luftig grøt med tilfeldige klumper. Boken ble mislest litt med salamimetoden, ergo litt for mange og korte leseøkter, og det er jo mishandling av de fleste bøker. Men hadde den vært genial hadde den tålt det også. Nope. Middels vellykket.

Oso, coronavåren 2020. 

En ungdomsbok dumpet ned i postkassen. En bok som ikke var et selvvalgt lyst-valg, men mer en leserjobb, som jeg ser på som en liten forundringspakke, der jeg er forberedt på et skrubbsår eller to. 

Men neida, ingen skade, Neda kan skrive! Hun har også noe å skrive om.  En ganske så rørende historie om et barn / ung jente som har blitt morløs, og hun har en far som også sitter ganske løst, selv om han fins. Men han fungerer ikke som pappa. Hun må fikse mye selv, og det går både bra og litt dårlig, og en forelskelse hører også med. Men det som bære boken er at den er godt fortalt, godt språk, og en historie som er verdt å spre. Håper noen ungdommer fremdeles leser bøker, og at Neda forsetter å skrive like godt om andre tema. 

Oslo, coronavåren 2020

Oops ! Her er der gjennomgående god kvalitet, og innimellom noen riktige perler. Jeg er en litt uerfaren diktleser, men elsker de korte og fyndige diktene; de som såvel overrasker, berører og morer. Jeg synes det hjelper med dikt jeg begriper, dog må jeg ikke forstå alt. Jeg synes dette er så bra at jeg merker meg navnet, dette var debutantsamlingen. 78 sider er ganske passe for en diktsamling. 

Eksempel: hvis tankene mine hadde føtter, ville de ha tråkket en sti bort til deg, vi kan ikke fortsette, å ikke møtes på denne måten. 

Oslo, coronavåren 2020

Anbefalt av kulturpersonligheter, mye reklame, og så hører jeg et intervju på P2, der forfatteren gir et sympatisk inntrykk. Innkjøpt med tillit & forventninger. Men, nei, nok en gang en god historie, mangelfull i detaljene (språket). Fordom oppfylt: God historie- språklig ikke god nok. Irriterende, nok en gang en krim som ikke er god nok litteratur – for sære meg. En så rik og mangefasetert fortelling, og så du min sønn..Alex.. hvordan kunne du svikte meg. Det hjelper ikke med internasjonale ovasjoner og priser, fy deg Stephen Fry; briljant er noe annet. Godt påsken er lang nok til å flere lesergleder. Kan det være slik at noen tror at en god krim bare trenger et godt plott? Dem om det. Forarget Oslo Vest som ikke savner mord, sånn generelt.

Påsken 2020