Claus Leser

Oppdragslesing. Å lese noe fordi noen vi jeg skal mene noe om boka  er kanskje et handicap for boka, jeg har ikke valgt den selv. Da kan boka være helt OK, men fordi lesing skal være lyst, er det kun overraskelsen over at det er bra som jeg setter pris på. Bøker må forventes å fungere som en god bok. Et minstemål. Denne boka er ikke dårlig, og den var spennende nok til at jeg leste alt. Men likevel er jeg ikke fornøyd. Det er litt for «kjekk» tone, som gjør personene litt vel karikerte, og det er litt vel mange sjangre som skal tilfredsstilles, frimurerlogen får sitt, religionen får sitt, kjærlighet  og død, pedofili  og utroskap. Litt av alt.

Men det er ikke dårlig skrevet, og det som lyser opp er å bevege seg litt rundt på Helgeland, som de som har glede av det. Ser ikke bort fra at boka også kan glede Helgelanderne. Me not so much.

Oslo,  januar 2020

Typisk innskytelse- jeg leser en anmeldelse eller et intervju, og på magefølelsen blir boken handlet inn. Når den dukker opp er den litt for tykk og litt for evangelisk. Boken er et oppgjør med alle som beskriver mennesket som ondt og tar et fortjenestefullt oppgjør med en del dårlig forskning som nettopp har forsøkt å vise hvor onde vi er av natur. Vel og bra, og ikke dårlig utført, men likevel får litt kløe av denne boken, den er litt for insisterende, og der har jeg en sensibel reseptor. Boka var ikke verdt innsatsen. Mye allerede glemt. Vi er litt onde fremdeles. Fy deg Stephen Fry, som anbefalte den så begeistret. 

Oslo høsten 2020  

To grusomme og oppsiktsvekkende betagende skriftstykker, på litt ulik måte. Bøker som på en helt spesiell måte sier noe om krigens ufattelige grusomhet, og menneskenes betingelser for å opprettholde en form for menneskelighet- tross alt.  Hjertet som spratt opp i halsen på side 1 i første bok, fikk sjelden anledning til å falle på plass under den ytterligere fordypning. Hvorfor forsetter man å lese noe slik? Jo fordi fortellingen har en troverdighet, og da er jo måten dette er gjort på avgjørende. Men disse bøkene er ikke noe for mørkredde.

Jeg synes Dagbok var best, uten en slik isbader-aktig opplevelse i denne første boken vet ikke jeg om jeg hadde fortsatt med Beviset.  Gi seg etter 2 av 3 bøker? , nei, til det er nysgjerrigheten for stor, og det er jo ikke noen tvil om at dette er verdt å lese. Men det hjalp nok litt på gjennomsføringskraften at bok-venner har heiet bøkene frem.  Det er tre korte bøker, fint, litt som å ta tran, får det overstått- men bøkene er også en «treat». Det er bare beinhard realisme – virkelighetene kan dessverre være enda verre en dette som beskrives med ord. Fremstillingene oppleves som en godt innkokt kraft, ikke noe slapt med dette, nei.    

Den tredje løgnen- siste bok i trilogien stirrer på meg fra nattbordet. Jeg slipper ikke unna. 

I løpet av juleferien blir den fortært. 

Høsten 2020 

En krim fra Trondheim  der Frimurerer-ordnen spiller en avgjørende rolle. Skal man lese krim er dette slett ikke dårlig. Det er gode personskildringer, og historien glir godt, lite å sette fingeren veldig  på. Ergo: Kanskje boka fortjener litt mer oppmerksomhet enn den har fått? Jeg som ikke bryr meg om krim som sjanger, men kan glede meg over en helt ok bok. Men anbefale? Ikke til sånne som meg. Men til dem som liker Jo Nesbø?

Oslo, Desember 2020.  

Makan. En bok med granittharde ord  som drar deg inn i teksten fra 1.setning. Hvordan kan vi holde ut med slik en grusom gubbe som Tollak gjennom 160 sider ? Fordi han er så troverdig i all sin forkvakklethet, fordi historien er så godt fortalt, fordi det er kjærlighet, og driv fra side til side, uten dødpunkter. Det er grunner til at Tollak er blitt Tollak, og Tollak er ikke til å spøke med, og sprer sjelden gode vibber. Men dette er en fantastisk bok, en av årets beste, som mange andre også har ment, reflektert i mottatte ovatoriske anmeldelser og utmerkelser.  De som ikke unner seg denne,  kan ha det så godt. 

Oslo desember 2020. 

En veldig god bok, og løfter som 4.bok i  «trilogien» som utspiller seg på Helgelandskysten til nye høyder. Boken har lenge en god og stødig fremdrift, som minner om en båt som har god fremdrift gjennom passe opprørt farvann, der vi nok en gang kommer innpå befolkningen på Bjarrøy, med Ingrid som stødig skipper. Men så kommer det en vending som blåser oss av banen, og boken løftes til nye høyder. Boka er en fryd, og jeg håper Bjarrøy får lov til å fortette å være åsted for flere spektakulære fortellinger om Ingrid og hennes families forblåste, men også lune liv i barske omgivelser. 

Oslo høsten 2020

En ganske tynn bok. Ikke litterært, men på mange måter likevel «tynnere» enn  tidligere bøker. Etter «Byens Spor» kom denne, som er en refleksjon som drar linjer mellom  forfatteren, faren på hans dødsleie,  og hans farmor, som bodde en periode i Hong Kong.

Ikke minste er Lars selv mer synlig enn vi er vant med, selv om vi fikk se litt av ham i «Byens Spor» Ettersom det ikke foreligger så mye harde fakta om farmors liv, bygges boken på farfars biografi, og refleksjoner om det levdes  livs skjørhet når det gjelder: Hva blir værende når noen dør –  når det finnes lite nedskrevet. – Jo minnene, og det er vel minnenes skjørhet boken mye handler om. Dette er en ganske stillferdig og sympatiske  bok, med sine språklige blinktreff: «Livet er basert på en sann historie».  Det kan hende boken vil utvikle seg litt i bevisstheten, men jeg opplevde den som mindre stram enn jeg er vant til fra den kanten, og derfor ble den en noe mindre skarp opplevelse enn forventet. 

Oslo rett før jul 2020

Jeg hørte en samtale der forfatteren fortale litt om bakgrunnen for boken, og hun gjorde et meget sympatisk inntrykk. Kanskje fordi hun sa kloke ord om problemet rundt det å «angi» sine nærmeste i litteraturen, det har det jo vært mye diskusjon om. Hun skriver om sin psykisk syke mor, som hun på mange måter «avskriver». Hun vil skrive fordi hun velger seg selv som viktigere enn moren. Jeg, som også har erfaring med å vokse opp med psykisk sykdom som endel av den luften jeg pustet i, har sympati med henne – hvis hun trenger å skrive om dette – så må hun gjøre det. Hvis det kan bli god litteratur av det i tillegg, hvis det angår oss andre,  så er det kanskje riktig, og viktig. Det er en tekstmessig fragmentert bok, men det fungerer likevel ganske godt, nettopp fordi hele situasjonen stammer fra en fragmentert verden. »Barnet skriver ikke, barnet lider», skriver hun et sted. Hvis hun kan lide mindre ved å skrive : Fint. Helt vellykket synes jeg ikke dette er, men det det mer enn bra nok, innimellom strålende, og innimellom ikke-så-mye, men hun skal ha stor honnør for å tørre å skrive om det som er nesten umulig å si  med ord, og som vi aner sårene etter.

Oslo, en regnfull oktober 2020

Kjell Westø er en av Finnlands store forfattere.  Hans  episke fortellinger knyttet til historiske hendelse i nyere finske historien siste 35 år  har vært gitt oss  minneverdige bøker,  og han har  høstet mye heder og ære. Denne romanen er en samtidsroman, der   den litt fallende dirigensstjerne  Thomas Brander skildres i samspill med et miljø ved hans nyoppførte sommervilla. Jeg liker Kjell Westø´s bøker , selv om jeg ikke synes denne boken er den beste, så sitter historien i meg. Boken må være en fest for de som har god greie på musikk, det er mange referanser til musikkhistorien, og selv nålevende kunstnere er med.  Jeg synes Westø skildrer godt en litt middeladrende manns dilemmaer og refleksjoner over et levd liv, hvor ikke alle valg har vært like heldige. Absolutt lesverdig bok. 

Oslo oktober 2020 

Jeg digger denne boka, helt i tråd med Gulraiz profeti på omslaget:  Jeg, norsk nordmann fra Vestre Aker, har hatt en vidunderlig lesestund med denne lille boka. Boka for alle. Superlativene står i kø, de nærmest dytter seg på hverandre, mye kortere  enn Nakstads meteravstand. Hylende morsom, gripende, varm, språklig herlig saftig  og akrobatisk. Og meningsfylt. Mahmoud (15  år) er sentrum i et lite familieunivers der historien også har en god stigning gjennom boka. Det oppstår mange bilder i hodet, og jeg kan vanskelig tenke meg at dette ikke også kan bli en flott film, men bildene i eget hode er mer enn nok. En som skriver slik bør skrive mer. Boka for dem som ikke leser bøker ?

Oslo september 2020. 

Å leve opp til forventingene etter «Arv og miljø» må ha vært en utfordring. For de som liker Vigdis Hjorts bøker tror jeg denne nye boka vil bli satt stor pris på. Enda en god bok. Jeg ble litt svett av de første 100 siden, det ble for meg litt vel repeterende hvordan Johanna hamret løs på mor. Men så, gudogbevaremegvel, tok det av og resten av boka var en sann fryd. Boka har jo en fortelling som beskriver godt  vordan hovedpersonen dikter frem sine relasjoner, nettopp slik vi jo alle gjør med vår nærmeste. De lever i våre fantasier.  Jo mindre vi ser dem, jo større blir fantasiportrettene. Vigdis Hjort har en helt egen evne til å beskrive tap og avvisning, og det er mange språklige perler, som: « å leve bevisst er en stor påkjenning». Ikke enig ?  Jeg synes hun med denne boka befester sin egen sjanger av «virkelighetslitteraturen»  – nemlig den som gir blaffen i hva som måtte være «sant» hentet fra eget liv, og hva som er diktning. Det er for meg irrelevant, så lenge resultatet er litteratur som beveger nettopp fordi  det treffer meg som leser, som sant og troverdig.

Oslo september 2020 

 En Morgenbladet artikkel nylig gjorde meg nyfiken, og visp var boka bestilt. Til tross for at bare er snaue to år etter at jeg leste  Agnes Ravatne´s underfundige og artig bok  «Stoisk uro», stoppet jeg nok en gang opp ved  det stoiske. Håpet om å finne en hellige gral ?  Min ide om begrepet  stoisk har inntil nylig  vært  noe som er stivt, og følelsesløst og tilbaketrukket : ikke veldig sexy måte å møte livet på. Men denne, litt passe,  tynne boka til Jens Oscar,  er slett ikke dum, den bidrar til å redusere min grenseløse uvitenhet  om det stoiske på en god måte. Den er laget som en dialog, og det passer godt, den eldre (vise) møter den unge (undrende, men nysgjerrige og kunnskapsfattige). Jeg falt litt for boka, herlig med en bok om livsvisdom som ikke forteller deg om hva du skal oppnå, men som på et vis byr på et slags rammeverk for hvordan man kan reflektere over eget liv. Og endel annet som kanskje ikke er like lett å forholde seg til, men oppsummert: Godt jobba Jens Oscar, jeg ble nysgjerrig, og tror det er mer å hente i stoisismen enn – uro. 

Oslo, etter ferien August 2020