Claus Leser

Jeg gikk litt trett på tampen av Napoli- kvartetten for noen år side, og hadde derfor forventninger  til denne boka -omtrent  midt på treet. De ble innfridd med god margin. For dem som ikke har leste Ferrante før, kan kanskje dette være innføringen? Vi følger en 12 årige Giovanni  3-4 år inn i pubertet, og ikke minst ut av et ukomplisert barneliv der alt henger på greip, til en helt ny tilværelse der det er lite samsvar over hva de voksne later som, og hva som egentlig foregår. Foreldrenes samlivsbrudd er første ytre katastrofe.  Det er nettopp historien om hvordan Giovanni må finne ut av seg selv mot en ytre verden som er svært rotete, og ikke minst, hvem skal hun tro på, hvor skal hun finne hold? Det er jo nettopp Ferrantes evne til å fremstille persongalleriets indre verden kombinert med en ytre verden som er hennes varemerke. Det er kort og godt svært godt gjort. Ikke minst Giovannis egen utvikling og vakling mellom ulike ståsteder som gjør fortellingen troverdig, og verdt å følge med på. Denne boka er umiskjennelig ferrantisk, og jeg likte boka godt.  Slutten på boka kan tyde på at vi kanskje  møte Giovanni igjen. 

Hvaler , Juli 2021

Forfatteren er en av Danmarks mest kjente gjennom mange år (f.1942) , og fikk bl.a i 2017 Nordisk Råds romanpris for «Erindring om kjærligheten», som gikk meg hus forbi. «Til vannvid, til døden» er en meget intens bok, vi følger en 33 år gammel dansk krigsenke etter en Luftwaffe-flyger- som egentlig var i krigen for Finnlands skyld. Hun drar til Munchen høsten 1942, der hun møter en virkelighet av krigsgalskap jeg sjeldent har lest  bedre beskrevet. Boka gir et meget rystende bilde av situasjon hvor nazi-regimet er i ferd med miste grepet- krigen på Østfronten ikke gårsom planlagt, men hvor det nettopp derfor er viktig å holde på en illusjon om det motsatte: Vanviddet er totalt, og døden er ikke langt unna. 

Boka er uten kapittelinndeling, men de 400 siden holdt meg grepet, og det en egen lykke å kunne ferie-lese en bok nærmest i ett innpust. Boka oppleves som svært intens, nærmest som et kjempelagt NÅ som hele tiden vil inn i hodet – det virker!  Det er stor litteratur, om et tema som kan virke litt sært, men situasjonen i Munchen i 1942 kan man godt ta inn over seg – i lys av populistiske og autoritære  strømninger  i verden i dag. Propaganda, den vanvittige inndeling av menneskene i ulike klasser, volden, terroren, og det dekadente livet til den politiske overklassen. Det bærende i historien er   hovedpersonen Harriets refleksjoner over hva som skjer, fra den naive forestillingen om å bli støttet i sin sorg over mannen, til hennes mot til å holde på grunnverdier, i en verden der dette var svært farlig. Boka anbefales, intensiteten fra første side holder helt ut. 

Hvaler, juli 2021

Boka fikk 1.prisen på Leipzigbokmessen i 2014, og jeg vil gjerne bli mer kjent med denne forfatteren etter hans siste bok fra 2020 «Der du kommer fra», nylig omtalt av meg. 

»Før Festen» er ganske annerledes, men det som slår meg er at forfatteren nok en gang tar  noen egne grep med teksten  man ikke  er vant til. Noe av teksten er skrevet med et språk fra århundrer tilbake,litt  er nærmest håndskrevet. Om disse grepene er 100 % vellykket lar jeg stå åpent, men at forfatteren også i denne boka skriver svært godt er hovedinntrykk. Glitrende innimellom, og det er en særegen måte å bygge opp fortellingen på, det er svært levende beskrivelser av et fantastisk oppkomme av figurer i denne landsbyen. Det er landsbylivet med sine arketyper, det er en hyllest til STEDET, historien og menneskene som svært menneskelig holder på med sitt under ulike ytre omstendigheter. De feilbarlige, de eksentrisk, de fleste litt vindskeive. Alt i alt, en flott leseropplevelse, særegen, og derfor med god ettersmak. 

Hvaler, juli 2021

Medrivende, makabert, men litt som med en god vin, ettersmaken ble hengende i kroppen.

En ganske spesielle historie, og  vanskelig å legge fra seg. Språk og fortelling kler hverandre, og man blar litt forskrekket og nyfikent til neste side. En ganske særegen fortelling, som gjør meg nysgjerrig på hennes tidligere  roman «De polyglotte elskerne» som var stor suksess i Sverige i 2016.  Selve narrative i boka vil jeg ikke si så mye om, det er lett å røpe seg, og noe av gleden ved boka er jo nettopp vendingene, der handlingen plutselig ta av i en ny retning, fiffig og effektivt.  Litt som  som McEwans « turning points» , bare mange flere krumspring.

«Kjøttets tid» er ganske rå, men ikke på den ekle måten, faenskapen er mer subtil, og det er også mye moro underveis, selv om mørket siger på. Absolutt verdt de timene det tok.

Hvaler, Juli 2021

Boken er skrevet i 1963, men gitt ut på nytt får mange godord av ulike forfattere, og mange  sammenlikner henne med Ferrantes bøker. Jeg finner også fellestrekk, men synes faktisk Ferrante i det store og hele er bedre. Familie leksikon er en familie historie fortalt på en spesiell måte der hovedpersonen er nesten usynlig, men for meg blir det litt repetitivt, og stilen tretter meg litt. Åsted er Nord-Italia i mellomkrigs årene gjennom Mussolinis «rise and fall» – hennes familie blir hardt rammet ettersom de er anti-fascister.

Var jeg kanskje ikke helt i humør den dagen denne boken ble fortært i halvsolen på hytta, mellom små vedlikeholdsøkter?  Boka ble handlet litt på impuls, etter en litt overfladisk lesning av en anmeldelse i Morgenbladet. Kan jeg klandre noen for at jeg var litt rask på labben? Neppe – kun meg selv. Boka er lettlest, og ganske kort, og dårlig er den jo ikke.

Hvaler,  Juli 2021

For meg som i vinter har startet Podkasten HUDEN SNAKKER,  helt uten utdannelse i radiofaget , var denne mellomtynne boken, en fin inspirasjon før neste podkast sesong. Det er påstått at det 19. århundret var skriftens, det 20. århundre bildets århundre, mens den 21.århundet , nå  – vil bli talens århundre.. Tja, fint sagt, og uansett er podkasten det raskest voksende medium fortiden.  

Det kan bli mye å høre på hvis alle skal lage podkast, noen må få slippe, bare være lyttere. Jeg synes boken var en flott innføring i radio og podkast, god til på få frem stort og smått om  lyd, og ikke minst en bevisstgjøring på hvordan lyd kan virke slik vi vil: Rett inn i hjernen. 

Derfor gjelder det å lage gode tekster som er billedskapende, da blir det bra radio/podkast. 

Linda Eide, hun litt travle NRKdama  fra Sogn med det bustete håret,  avsluttet med et tankevekkende kapittel hvordan vi faktisk får oss  til å lage egne historier i hjernen som overgår det som vi blir utsatt for.  Kryptisk? – ikke egentlig, vi legger inn våre egne ting i det vi hører, og vips har vi «meirfiksjon», som Linda kaller det.  Vi mennesker konstruerer jo forøvrig også filmer i hodet, vi tror jo bilder beveger seg så lenge vi får fotografiene servert 24 ganger pr sekund. 

Kanskje ikke en bok for flere en meg denne gangen, men jeg ville gjerne klappe litt for forfattarane. 

Oslo juni 2021

Dritbra. Utrolig elegant samtidsanalyse, nydelig pakket inn i gresk mytologi, forståelig også for oss uten klassisk (ut)dannelse. Skal du lese en bok for å forstå hva som skjer der ute på ytterkantene i sosiale medier, FB, Twitter, populisme , Polen ,Ungarn, og først og fremst USA teknologihistorie, les denne ganske tynne boken. Høy kilopris, men verdt det, og derfor heller ikke noe langt ræl å grue seg til. Hvordan ble internettet det litt monsteraktig som det er blitt i vår tid ?, her får du noen av de viktigste svarene.

Vi har fått med oss at narsissisme er blitt godt belyst med Trump, men de færreste har lagt merke til at nymfen Ekko er viktig i historien som den romerske poeten Ovid skrev ned 8 år før Kristus. Lena Lindgren er akkurat passe slentrende i sitt essay, der hun forteller om medieteknologiens utvikling i vår tid. Vi blir klokere på en behagelig måte, språket er godt, og bruken av myten akkurat passe insisterende og holder oss på sporet. Filosofen Rene Girard´s grunnideer er absolutt nye for meg, spennende og relevant tankegods , og media-teknologi-spider-mannen Peter Thiel funger godt som hyper-skurken  i fortellingen. Hadde man bare hatt litt mer klisterhjerne og persistent logikk, kunne denne bokens innhold gjallet gjennom mange sommernetter. 

Oslo juni 2021

Vi blir litt øredøvende overrislet av bøker av engelskspråklig opprinnelse, og fx de tyske eller franske bøkene bruker ofte litt lang tid før de når oss her i utkant-Europa. Sasa Stanisic ( f. 1978) er en de mest spennende yngre historiefortellere som skriver på tysk, selv om opprinnelsen hans ligger på Balkan ( Bosnia).Han har skrevet tre prisbelønte bøker, og denne siste «Der du kommer fra « har endelig nådd fram til nordlyset vårt. Jeg likte boka godt, ofte strålende, innimellom mer enn god nok , og avslutningen var for meg litt irriterende. Han har en unik stemme, der Balkan for en gangs skyld ikke skaper mer forvirring enn oppklaring, og teksten som tar oss fornemme noe av kompleksiteten på Balkan forstyrrer aldri selve historien.  Selv vi som ikke har opplevd dette virvar av etnisk, religiøs og nasjonalistisk lapskaus som danner det balkanske  bakteppe og realitet, kan nyte denne nydelig historien om opprinnelse som angår alle mennesker. Om minner og om hva som betyr noe, det får han veldig godt fram. Boka anbefales, og jeg gleder meg til de to foregående prisbelønte bøkene : «Før Festen» (2014 på norsk),   og «Hvordan soldaten reparerer  grammofonen»(2006) oversatt til 32 språk, men norsk utgave utsolgt fra forlaget, så da blir den på tysk. «Noen ganger lukket jeg ganske enkelt øynene for å finne opp meg selv». Jeg er litt svak for sitater.

Oslo juni 2021

Noen bøker utsetter deg for kunnskap du neppe ville snublet over andre steder, og denne litt kompliserte boken inneholder nettopp slik kunnskap.  Boka minner oss om vår biologisk natur, og argumenterer ganske bra for at det kan være en god ide å ta ad notam. Vi mennesker liker ikke å bli minnet om vår sårbare biologisk natur, og tar ofte avstand fra den «dyriske» siden av oss. Vi vil helst heve oss kraftig over dyrene, vår etikk gjelder ikke dem, dem dreper vi. Vår psykologi vil helst avgrense oss fra de andre dyrene, og på denne måten mister vi også noe. Vi burde være mer ydmyke for de andre dyrene, og i større grad anerkjenne alt vi kan lære – også om oss selv, ved å bringe inn aspekter fra de andre dyrenes verden. Vi har også en biologisk side, som vi har felles med svært mange andre skapninger. Forfatteren tar også oppgjør med mye av tenkningen rundt kunstig intelligens, og generelt forakten for kroppen med sin biologisk smartnes. Neppe for alle, denne boken, ganske krevende, egentlig, men spennende litt eksotisk innhold. Gir litt ettertanke, og da har det nok vært verdt strevet, åkke som. 

Oslo, mai 2021

Hva den bioloteknologiske revolusjonen betyr for deg – det er undertittelen. Boka er en lettlest og oppdatert gjennomgang om hva vi nå kan gjør når det gjelder å lage barn på nye måter, oftest i et reagensrør, og den teknologien som ligger til grunn  for dette. Men ikke bare det, her er også spennende ting om hvordan leve lenge,  og holde seg frisk. 

Er du litt i tvil om hva NIPT og CRISPR er for noe, kan dette være boken for deg. 

Det viktigste med boken er å faktisk si noe om at dette ikke er noe som kommer – det ER her allerede, og utviklingen skjer svært fort, og de etiske betraktninger rundt dette må komme raskt, for noe skjer hele tiden. En solid liten bok med god folkeopplysning. 

Oslo,  mai 2021  

Jeg oppdaget, litt snikende over tid, at min kunnskap om Kina utviklet seg omvendt proporsjonalt til landets størrelse og maktposisjon i verden. Fikk teften av denne boken, og hadde trua på Morgenbladets nåværende redaktørs skrivekunst. Ble ikke skuffet. Vi som vokste opp med beskjed at vi kunne grave oss til Kina via sandkassen, og leste om innsnørte føtter, trenger en liten oppdatering.

Kinas er først og fremst kjennetegnet med en forbløffende endringshastighet i alle forhold. 1.4 milliarder mennesker som styres med jernhånd, 560 millioner overvåkningskameraer er nå på plass, og med fraværende menneskerettigheter er grunnlaget lagt for å få til nesten hva som helst: Kinas marine er den største i verden, Kina har nesten dobbelt så mange dollarmilliardærer som USA, men samtidig er sant nok også ca 700 millioner mennesker løftet ut av fattigdom siste 30-40 årene. Kina bryr seg ikke mye om avtalte internasjonale regler når de infiltrerer verden mer og mer, de lager siden egne: Kina first.

Sun Heidi Sæbu følger Xi Jinpings livsløp for å forsøke å forstå hvem han er. Fra han ble født inn en priveligert heltefamilie, med opp- og nedturer, men alltid på vei videre og oppover i partiet, og nå omtrent selvutnevnt keiser. Jeg synes boken er godt skrevet, opplysende og reflektert. Jeg er mindre uvitende, men gruer meg litt til tanken på millionene av  bortskjemte enebarn som skal fortsette å styre når besteforeldrene dør ut. Jeg sier omtrent som Leonard Cohen om USA : Det som kommer etter (dagens) Kina, må ikke nødvendigvis bli så bra..   

Oslo, April 2021

Jeg startet i litt feil ende ved å lese Hekneveven før Søsterklokkene, men det er ikke så farlig.

Søsterklokken klinger godt uansett, men kan du velge : Hold den smale sti, følg forfatterens intensjon. Jeg henviser til min mening om Hekneveven: Nesten like bra, og mer enn bra nok. Godt språk, god historie, og mye å lære om livet på denne tiden. Anbefales, og jeg ser frem til neste bok. 

Oslo, April 2021 

Hva er det å hente når den danske vitenskapsjournalisten Lone Frank skal skrive om kjærlighet ? 

Forelskelsen redusert til biokjemi og gener? Nei, ikke det , men litt av det også. Nettopp den spennende metode å ta utgangspunkt i seg selv og egen livshistorie, koble dette med en prosess for å forstå seg selv bedre, men også bredde prosjektet til allmenngyldighet- med en rekke vitenskapelige referanser, er for meg vellykket. Jeg lærer, jeg får tanker om en «metode» jeg kan bruke til å tenke over hvordan jeg selv er i verden, som et resultat av natur (gener), oppvekst og kultur. Hun byr på seg selv uten å bli klissete privat, jeg tror mange med en smule nysgjerrighet overfor seg selv kan ha glede av disse timene med Lones skriftstykke, selv om vi er andre personer, ikke fullt så «Lone-ly rider» som henne. Fint gjort, Lone.

Påsken  2021. 

Hvis det finnes et menneske som både leser tysk og vil lese en hel bok av lederen for De Grønne i Tyskland, ja da er det deg jeg skriver for i dag: Jeg leste et intervju med Robert Habeck, og ble nysgjerrig: De grønne har eksistert i Tyskland i ca 40 år, og har betydelig innflytelse både på føderalt og regionalt nivå i Tyskland. Snart går landsmoderen Merkel av , det er mye politisk støy, og tyskerne er i koronatiden  i ferd med å oppdage hvor ineffektivt mye av statsapparatet er, i landet hvor fax fremdeles er bærende kommunikasjonsform. Boka til Habeck er en sympatisk introduksjon til hva han ser som utfordringer for Tyskland,  om hva som må til for å få til omstilling til en grønn, digital  og ikke minst, mer ivaretagende for de som blir tvunget til omstilling. Stikkord er vel dialog og kompromiss, og ikke dogmatisme. Noe å hente for vår litt mer lysegrønne og uerfarne miljø-politikkere? Robert Habeck er nevnt som en  mulig kanslerkandidat..

Oslo, mars 2021

Etter «Svøm med dem som drukner» i 2014 ble jeg så begeistret, at jeg skaffet meg de to første romanene «Hestekrefter (2006), og «Vårofferet (2010)», men ble dessverre temmelig skuffet over disse tidlige romanene. Men disse to litt skuffende leseropplevelse ble fort glemt med «Hekneveven». Endelig bare en bok som er en strålende god historie, der vi både blir dratt med videre, blir rørt og lærer, som alltid hos Mytting, mye detaljer om verktøy og redskap og livet i tidligere tider. Han har en helt egen måte å forteller om dette på god måte, med et vekselspill mellom detaljer og det indre liv til et interessant og troverdig persongalleri.  D et er deilig å bare la seg rive med av teksten, det god språk, de små overraskelser.  Et lite sitat relatert til død og sorg satt meg litt ut: «Vi klarer oss alle. Med den måten vi kan klare oss med». Nydelig.  

Jeg slutter meg til alle ovasjoner han allerede har fått, og skal skaffe meg «Søsterklokkene», som jeg nå gjerne vil lese.

Oslo,  Mars 2020