Claus Leser

Etter å ha lest Simen Ekerns “Europeere”, så hadde jeg store forventninger til “Roma”.
Jeg trodde kanskje boken skulle gjøre meg kjent i Roma, men det blir man ikke, man blir mer kjent med endel romere, og det er slett ikke en dårlig erstatning. Simen Ekern har en stil der intervjuobjektene får komme til orde på en måte slik at de tre frem uten at det er Simen Ekern som dominerer med sine konklusjoner. Dette er en veldig sympatisk metode.
Vi blir kjent med en rekke romere som har satt dype spor i Italiens samfunnliv siste 50 år. En oppfriskning av den grufulle historien om hvordan politikerne ofret Aldo Moros liv da han ble tatt til fange av De Røde Brigader, og ikke minst intervjuet med den slue og kompromissoverivrige politikker Gulio Andreotti er blant det som jeg hadde mest glede av. Hvordan fascismen igjen fester grepet i Italia er også urovekkende lesning. Om jeg også gir meg i kast med Simen Ekerns bok om Berlusconi, er slett ikke umulig, etter en liten pause fra Italia.
Roma er en godt skrevet bok for de som er nyskjerrige på Italiensk samfunnsliv frem til for ca 5 år siden. Cappelen Damm 2011.

Tove Nilsen : Konge i snø. (2014)
Dette er en flott bok, som på en meget omsorgsfull og skikkelig måte tar opp mange ting, men særlig hvordan den dysfunksjonelle familen er så mye mer enn å være dysfunksjonell, forholdet mellom foreldre og avkom, hvordan lojalitet spiller inn, og hvordan vi kanskje burde være litt mer tillgivende overfor våre foreldres feil og mangler, eller takknemmelig overfor det som hadde verdi og som var godt, selv om noe var ganske ille. Litt lang setning kansje, lar det stå til. En perle, intet mindre. Stor klangbunn i meg.

Rune Christiansen: Ensomheten i Lydia Ernemans
liv ( Oktober 2014).

Et sympatisk intervju på TV, prisbelønnet,
forventlingen var store. Hvordan kan jeg da ende opp med skuffelse. Han skriver
veldig godt, språket er nydelig, men litt for nydelig, og personen Lydia blir
ikke levende. Vel skal hun vel være ensom, men jeg får ikke tak i henne. Og da
blir et godt språk nesten litt irriterende. Når ikke opp på pallen for meg. Rune
Christiansen: Ensomheten i Lydia Ernemans liv ( Oktober 2014).

Simen Ekern : Europeere ( 2015, Cappelen Damm)
Etter nylig å ha lest Geert Maks utmerked bok som gir en god innføring til hva som skjedde i Europa fra 1900- 2000 , så er Simen Ekerns bok en ypperlig anleding til å lære mer om hva som har foregått i Europa siste 10 årene. Ekern skriver godt og tankevekkende, og er veldig flink til å vise frem de ulike utviklingstrekkene i dagens Europa – som ikke er så lett å få frem i dagliglivets nyhets støy.Han viser på en god måte hvordan de samme fakta brukes av de ulike politiske aktørene – i helt ulik argumentasjon. Vi som gjerne vil være litt europeiske,selv fra den rosa sky Norge , har glede av denne differensierte fremtilling.
God skrevet, viktig stoff, får lyst til å lese hans forrig bok om Roma, som fikk Bragepris.

Helga Flatland har skrevet tre korte romaner: 1. Bli hvis du kan. Reis hvis du må, 2. Alle ville hjem.Ingen vil tilbake, og 3:Det finnes ingen helhet.(2010-13).
Dette er tre nydelig små bøker, som bør leses i rekkefølge, og som er små perler av en historie om en bygd, og hva som skjer når krigen i Afganistan setter sine dype spor bygdas sympatiske persongallergi.
Det er meg en gåte hvordan en så ung forfatter klare å skrive så godt, og gi troverdige og vare beskrivels av sine personer, deres gjøren og laden, får dette til å henge sammen.
Løp og kjøp.

Snabstract. Er ikke det et fint nytt ord?

Et snabt abstract.

Et abstract et et systematisk sammendrag, oftes brukt i faglitteratur. Skal ideelt gjøre en klokere: med få ord oppsummert kunnskap, samt kildeangivelse.

Et Snabstract er et forkortet abstract, som med kun tre elementer skal kunne spre kunnskap;
1. overskrift – tema
2. oppsummert konklusjon maks 300 tegn?
3. kilde

Snabstractet skal slik kunne raskt gi ny kunnskap, være så kort at det fx kan være en SMS, men med mulighet for å gå til kilden.
Fagfolk kan slik tipse hverandre om ny kunnskap på en kort og effektiv måte.

Ergro: Er ikke det et fint og nytt ord!
Dette er en valuta for ergrelser.

En Ergro er når du sitter i bilkø og får rødt lys.
10 Ergro når når noe sniker i køen på polet.
100 Ergro når PCen ikke virker og du må ringer til betalbrukerstøtte.

Ordet oppstod under en 100 ergros opplevelse.

Nytte av ordet er for å skille mellom store og små irritasjoner i dagliglivet, slik at man kan få litt perspektiv – nåe det dreier seg om småpenger ( et par Ergro)- bør vi slappe av og gi faen i det.
Når det oppstår større summer Ergro bør vi gjøre noe med.
Man bør unngå at det hoper seg opp med Ergro – det kan man se på som en slags gjeld.

Ooops! Det er ikke farten som dreper, men bråstoppen. Religionshistorikeren Mark C Taylor tar leseren med på en velskrevet kultur og religionshistorisk redegjørelse på hvordan kapitalismen og vårt moderne samfunn har endt opp med en tro på marked, hastighet og vekst, som nok bringer oss til en bråstopp. Boken er bevissthetutvidende, særlig min bevisthet, som jo ikke er så stor fra før på dette området. Fra Luthers teser på kirkedøren i Worms, som for første gang satt menesket i direkte kontakt med Gud – i motsetning til katolisismen som regjerte via prestene, og forsinket spredningen av Biblen til folk flest med et par hundre år, til Calvins ideer som forutsetning for individulismen. Han redegjør for kapitalismens utvikling i et vekselspill mellom oppfattelse av bevissthet og teknologiutviklingen på 1800 og 1900 tallet.Mange artige detaljer. Han forklarer overgangen fra industriell kapitalisme, til det han kaller finansiell kapitalisme. Der er vi nå: økonomien er løsrevet fra virkelighetens fysiske realiteter, og finansmarkedenes algoritmer styrer.
Troen på Gud og troen på Gull har mye felles med troen på Markedet.Tro. Når alt går fortere blir feilene store før noen rekker å reagere. Særlig første delen er intressant, midten blir det litt mye om finansverden, men man kan jo ta litt lettere på noen sider. Hvordan vi skal bremse blir litt vanskeligere å få tak i, noen kan finne tips på: www.slowdownnow.com. (Yale Universtiy Press 2014.)

Et vellykket tips fra en venn , det var en god bok, Petter ,som jeg likte. At den ble utgitt i 2004 har ingen betydning. Den hollandske historike Geert Mak har reist i Europa, og reflektert over kontinents brogede historie med utganskpunkt i steder, samtaler med mennesker som har noe å fortelle, og historiske data. Godt skrevet, tildels rystende, ikke minst alt det gale som har skjedd i vår egen tid, og som jeg ikke fikk med meg når det skjedde. Mens jeg skrev min dr.grad fra 1990-95 ble det utkjempet 4 blodige kriger 2-3 flytimer herfra. Det som slår meg er som så ofte før , Europas heterogenitet, og lokalitet: Historien er mange ulike fortellinger -, hvert land eller folk forteller sin historie, hver kjennsgjerning har en lokal, kurturell og historisk forankring. En trøst etter å ha lest om alle konflikter, folkemord, krig; de siste 60 år har vært betydelig fredligere enn forutgående tider. Anbefales alle som bor i Europa.Mange har sett TV serien bygget på boken, bilder man lager i eget hode fungerer også bra. (Capplen Damm 2004).

Årets (2014) Nobelprisvinner blir jeg nyskjerrig på. Denne boken er skrevet allerede i 1986, og utgitt på nytt nå på norsk. Boken er tynn ,140siden, og slik lite avskrekkende som en appertiff. Joda, man henger med, og blir nyskjerring på hva som skjuler seg bak de antydninger og stemninger som kan får beskrevet. Teksten er behagelig, den fyrer opp fantasien, en spesiell tekst som evner å virkelig fyre opp egne bilder. Personene er ikke lett å få tak i , finnes slike liv som beskrives??
Jeg får lyst til å lese mer – andre historier, fordi stilen er særegen, aldri leste en forfatter som antyder så mye, og gir så lite hjelp. og vips, så er boken slutt. Veldig europeisk?, veldig fransk?

Etter å ha lest Lars Myttings “Svøm med dem som drukner” fikk jeg lyst på å lese mer.
Da ble det “Vårofferet”, roman fra 2010. Spåket er bra, historien er bra, men litt pussig, men man blir rikelig opplært i alt som har med det militære å gjøre. Hva som får meg til å nøle med anbefaling er kanskje at jeg selv ikke har dyp nok miitær forankring til virkelig å sette pris på disse miljøskildringene. Det fortjenstfulle er jo en miljøbeskrivelse man sjeldent finner så gjennomført maskulint, – uten stereotyper, og dette ogs satt i en nær historisk sammenheng ( krig på Balkan og Afganistan). Norge er ikke i krig, men vi får hjem krigere som er ganske vindskeive. Jeg tor det må bli vedbok som bli neste, vet ikke om jeg orker enda mer biler og vroom, selv om “Hestekrefter” skal være en god roman. Vi får se. Men løyntnant Størmer blir ikke glemt med det første.

Joda, Vigdis Hjort kan fremdelse skrive. Damebøker sier noen om henne bøker. Jeg er jo ikke dame, men kansje jeg har en damete smak av og til. Hun skriver godt, men denne gangen har jeg litt problemer med hovedpersonen, litt for aparte, det er vel jeg som er litt for A4.
Men beskrivelsen av vårt forhold til “den polske”, er tankevekkende, og gir et glimt inne i noe vi kansje ikke vil tas innover oss- at vi er så herlig fornøyde med sos selv og vår kultur, og ikke vil ta inn over oss alle “de Andre”, som vi helt så assimilerte uten kny.
Ikke hennes beste, men helt OK, og bra tema.

Dette er en sann svir. Vi har akkurat gjort oss ferdige med 40 timer lydbok Murakami, tre bind 1Q84, og å holde ut noe slikt sier noe om kvaliteten på bøkene, og kanskje også oppleseren. Likevel er 1Q84 er noe sær trilogi,litt vel dvelende tror jeg mange vil mene.
Det er ikke denne boka, som ble solgt i 1 mill eksmplarer i Japan på en uke.
Det er et grunn til, fordi dette er flott : flott spåk, troverdige personer, og en elegant storyline å snuse seg frem i. En vennegjeng fra ungdomstiden, der alle har roller og relasjoner som først dukker opp retrospektivt, men vi kjenner oss så godt igjen.
Boka er ikke for lang, men lang nok til lengte til neste bok, og til å ikke glemme den fargeløse Tsukura Taziki, som slett ikke gav en fargeløs leseropplevelse.

Titlen på denne boka, som egentlig er tre korte romaner, er ganske treffende.
Boka forteller om en skikt av engelsk overklasse vi non-britiske vel sjelden vil møte, og takk for det. I denne boken er det ingen som tjener sine penger i sitt ansikts sved,, alle lever på arvede penger, titler og overgrep. Den første romanen er så ond og opprivende grusom i beskriovelsen at det setter seg i magen, del to med den halvvoksne Patrick Melrose i hoverollen er ikke særlig bedre for magen, men gir en beskrivelse av dop og løgn og forfall der det mest utrolige er at hovepersonen overlever. Siste boken gir en nydelig parabel ut av helvete i del en og to , og over i noe som nettopp kan gi: Litt håp. Det som gjør boka fremragenede er språket, vittigheten til tross for grusomheten i tema – kort og godt: En meget godt skrevet bok med miljø fjernet fra oss sosialdemokrater med spesialnasjonalsport fredsmekling. Vond bok, men en fantastisk og rystende leseropplevelse. En svært elegant sjikane av den engelske kongefamile passer godt inn.
Håper Edward St. Aubyn har mer på lager.
Julen 2014

Huff. Er mer irritende bok har jeg ikke lest på lenge. Til tross for et ganske intrikat og spennede plott: Styr unna denne boken. Personskildingene er irriterende dårlige, fra starten hvor jeg håpet det vil bli bedre, men ble det ikke. Også en form for besserwissen oppbygning med kloke ord om det å være forfatter, og en slags selvhyldest til hovedpersonene bidrar til å da ned leseropplevelsen. At boka ble lest igjennom er et under : delvis fordi den faktisk var litt spennede, og fordi jeg akkurat da manglet alternativer. 600 sider for mye. Ganske uforståelig at den ser ut til å ha blitt lovpriset internasjonalt som omslaget tyder på. Boka gir meg assosiasjoner til et særdeles dårlig forøk på å ligne Jonathan Franzen på en dårlig dag.