Claus Leser

Jens M Johansson: Et godt liv ( Roman Tiden Forlag
2016)

Å rote rundt i sin avdøde svigermors etterlatte brev og
opptegnelser for å forstå sin egen kone bedre. Er det metoden? Tja – , det kan
fungere. Jens skriver godt om livet nær deg, livet som var, tiden som var, om
det som er opptegnet egentlig beskriver livet, det gode liv som nok ikke var så
veeeeeldig godt. Men det er jo avhengig av øynene som ser. Jeg syns han er ganske god, en sympatisk ”gravrøver”, i fortellerstill ganske
stillferdig.Slett ikke verst. Disse livene som bare ble slik, ikke helt
som man drømte om ,eller håpet på, men kanskje gode liv likevel, og som bør omfavnes som det de er – liv.

Oslo Februar 2017

Nina Lykke – Nei og
atter nei ( Roman Oktober 2016)

Underholdende samtidsroman. Historien sitter i hodet, men
kanskje særlig den mannlige hovedrolle innehaver ikke er helt til å tro på.
Morsomme bilder fra det moderne livet, og ikke minst den lille ”tvist”, når en
liten hendelese utløser et snøskred av nye hendeles, men igjen kanskje litt
pussig hvordan den tilsynelatende oppegående mann klare å unngå å komme deg ut
sitt destruktive livsspor. Slett ikke dårlig skrevet og verd å lese.

Oslo januar 2017

John Williams –
Augustus ( Roman Cappelen Damm 2016)

En bok om en romers keiser , skrevet i 1970, av forfatteren
til Stoner , en annen gjennopplivet
bok som fikk mye åtgaum for et par år siden, kan det være noe?

Historiske biografier er en sjanger jeg ikke har så mye
erfaring med, og denne boken er neppe en typisk representant. Augustus –
keiseren, Guden, som fikk slutt på at romer dreper romer, tiden etter mordet på
Cesar. Fascinerende bok pga måten han
bygger opp personen Augustus; mye bygget
på fiksjonsbaserte brev og dokumenter, der personer i hans omgivelse omtaler ham, hans
egne refleksjoner over situasjonen, som belyser intrigene, dilemmaene han står
over for, de mange beslutninger over liv og død, men ikke minst også
selvrefleksjonen i forhold til eget liv. Anbefales også for dem som ikke er
spesielt interesserte i romerske keisere, men kanskje ikke noe for alle.

Oslo januar 2017

Ståsteder: Gyldendal
Business (2016,dansk) Svend Brinkmann

Etter stor oppmerksomhet ikke bare i Danmark etter
anti-selvhjelpsbok StåFast, er Ståsteder en bok som er forsøker å gi råd uti fra
påstanden som dukket opp i Stå Fast.

Nok en gang godt skrevet og boka gir mange fine små
referanser til de gamle filosofer, særlig de stoiske filosofene blir rehabilitert, og boka er en tankevekker og en kilde til å
lese mer, men kanskje mest- nok en gang,
Brinkman tiltaler meg. Les og kanskje du finner noe til trøst.

Oslo julen 2016

Stå Fast . Svend
Brinkmann (2014)

Psykologen Svend Brinkmann går til kamp mot det
selvbeskuende mennesket og det rådende
samfunnssyn med jeg-dyrkning og fremtidsutopisme som rådende ideologi. Herlig
forfriskende, min nye hus-filosof. En antiselvhjelpsbok i form av en
selvhjelpsbok, et grep som fungerer ganske bra – til tross for paradokset. En flott intro til
neste bok – Ståsteder.

Oslo julen 2016

Roman: Sauebondens
liv . James Rebanks (2016) Press Forlag

”Bestselger” er ofte en
litt skremmende intro for meg, da høyt salg ikke nødvendigvis samsvarer
med høy leseglede for sære meg. Ikke
her. Boken er godt skrevet – og handler om noe det ikke skrives mye om på denne måte: Om tilhørighet til noe, til
landskap, til kunnskap, til slekt, noe om det livet der man har med seg mange generasjoner som var
der før, som minner oss om våre korte liv. Et tett liv med naturen og menneskene rundt.
Ikke idylliserende, men rikt beskrevet, til dels litt skremmende beskrivelser
av det ”trange liv” undergitt naturkrefter og andre ukontrollerbare faktorer. Livet basert på røtter og tilpasning, ikke
føtter og higen etter stadig mer av alt. Naturen som premiss, ikke som kulisse,
slik vi som turister ofte opplever
naturen.

Respekten for hardt arbeid, for alle som bidrar på sitt vis,
for kunnskapen, skjønnet som utøves, og ikke minst kjærligheten til alt dette;
til ettertanke for oss som er mindre ”hefted”( som beskriver hvordan sauen
læres til å holde seg til et område på fjellet). Sauene lærer vi jo mye om, de er jo allrighte dyr de også. Boka en god
representant for en ny type litteratur som forsøker å hviske til oss …. stå
litt mer stille, se hva som skjer . Nå. Her.

Oslo, høsten 2016

Roman : Vigdis Hjort
:Arv og miljø (2016)

Det ante meg at jeg var litt rask på labben i januar da jeg
utropte Linn Ullmans roman til årets beste, men jeg kunne jo ikke ane hva
Vigdis Hjort holdt på med. Debatten rundt boka og den såkalte virkelighetslitteraturen
kan ha interessante aspekter, men har
tatt altfor stor plass i forhold til selve bokas innhold. ”Arv og miljø” er en
fantastisk og roman fordi den ,som forfatteren Nora Scentivany ( debuterer med
boka ”Leiligheten”) så treffende utaler i et intervju i Dagbladet
7.november: Litteratur handler om å gjøre erfaring allmenn. Det er derfor dette
er en stor roman. Vigdis Hjort beskriver svært godt hvordan vi i en familie
havner opp med svært ulike versjoner/ løsninger/posisjoner over tid i
opplevelsen av en virkelighet- noe man
kunne tro var en felles virkelighet, og svært ulike løsninger på alle dilemmaer
som da dukker opp. En løsning er brudd, som kan være det den beste
løsningen i all sin brutalitet. Hvor
mange ord, linjer, eller avsnitt som måtte være sanne i denne boka er uten
interesse for meg, det er formidlingen av troverdige skikkelser i et familieunivers
utsatt for en tabubelagt hendelse som gjør boka så gripende.

Oslo på tampen av 2016

Hiromi Kawakami: Merkelig vær i Tokyo ( PressPocket 2011)
Dette er en stilferdig bok med mye felles med Murakamis bøker, en historie som er det man kan kalle betagende. Jeg synes Murakami har litt mer snert, men dette er et hyggelig lesefølge, uansett.
Oslo , sommeren 2016

Murakami : Menn uten kvinner ( Noveller 2016)
For oss som digger Murakami er det vansklig å ikke like disse
novellene. Ofte synes jeg noveller er for korte, her er de lange nok til å bli
historier man kan dvele ved. Ergo – nok
en Murakami som gir stor leserglede, og noen historier som ”sitter” både i
hodet og hjertet. Anbefales for dem som tåler noveller, men som liker romaner bedre.
Oslo, sommeren 2016

Rolf Dobbeli: Kunsten å tenke klart ( Vega forlag2016)
Alle ”kunsten å ” bøker
bør man sky som pesten, selv om denne boken påstår å ikke være en
selvhjelpsbok. Men hvem skal den ellers hjelpe ? Dessverre er boken bra – ergo
–altså ingen regel uten unntak. En masse små kapitler ( egentlig tidligere
avisinnlegg) som beskrives dagligdagse hendelser og måten vi tenker på – og hvordan våre tenkemåter bringer oss på
villspor i eget sinn, det oppstår tenkefeil.

Jeg hadde glede av boken, og har ambisjoner om å se mer i
den. For de som liker Daniel Kahnemans bøker, men synes de er litt tunge, da er
Rolf Dobbeli enklere, og kanskje det er
enda bedre. Kanskje lettere å merke seg noen områder man har glede av å bli litt mer
kritisk til egen tenkning – og andres
påstander om hvordan ting henger sammen.

Oslo, sommeren 2016

Anne Enright : Veien ved Boolavaun (Roman, 2016, Pax)
Dette var mitt første møte med denne forfatteren, og jeg
falt for hennes evene til å skildre ulike miljøer, fra ulike tider , og
relasjoner i en familie. En litt mer stillferdig fortellerstemme enn ”Sammenkomsten”,
og for meg kanskje endra mer å glede seg over. Fin bok.
Oslo, sommeren 2016

Anne Enright: Sammenkomsten, Roman Capplen Damm (2007)
Boken fikk Man Bookerprisen i 2006, og forfatteren er en av
Irlands mest kjente forfattere. Å lese henne ”veien ved Boolavaun (2016) ga
mersmak.Sammenkomsten er en bok skrevet med kvass penn av jeg
personen, som reflekterer over sitt forhold til en nylig avdød bror, men slitt
ikke bare, det også til en oppvekst med en rekke andre søsken , og ikke minst i
forhold til seg selv og sin egen midt-livs situasjon. Det som gjør boken god er
språket, og den god beskrivelse av det kaos som erindringer og tanker om
fortiden er – er det sant det man husker, og hvordan kan ting man knapt husker
få en slik betydning siden. En god lesestund.
Oslo, sommeren 2016

Josten Gaarder: Sofies Verden.
Verdens mest halvleste bok. Det var ikke bare meg…grusomt kjedelig, konstruert.

Elena Ferrante: Dei som flyktar og dei som blir ( Roman Samlaget, 2016)
Begynner jeg å få nok Ferrante? Etter bok 2 lurte jeg litt, men så snart jeg tok fatt på bind 3 så ble jeg revet med inn i historien. Fremdeles er det de indre dialogene som holder fasinasjonen oppe, selv om de ytre omstrendigheter i denne boken er mer dramatiske, og utvikler seg stadig, inn i en tid vi selv har opplevd. Jeg lar meg rive med, og tar meg i å beundre språket, og konstruksjonen av historien, som jeg ikke fornemmer som noe som jeg klarer å forutsi – noe som ville vært irriterende.
Ergo – stadig vekk – god bok ! Gleder med til bind 4.
Hydra, Oslo Mai 2016

Tommi Kinnunen: Der fire veier møtes (Roman, Pax 2016)
Dette er en bok jeg likte. Vi følger en slekt gjennom noen få generasjoner via noen sterke kvinner i et kargt landskap, der det også finnes menn, men kvinnene er de sterkeste. Forfatteren driver oss videre gjennom historien, jeg vil så gjerne vite hvordan det går! Og hemmelighetene av dekkes meget nensomt, i så korte glimt at vi knapt registrerer hva som får oss til å tro vi har skjønt det. En bok som ikke glemmes så fort.
Mai 2016, Oslo