Claus Leser

Lars Saaby Christensen: Byens Spor ( Gyldendal Damm 2017)
Enda en god bok, jeg liker denne bedre en Magnet, da boken er tett, velskrevet, rørende og drivende hele veien, ingen sprelske fabuleringer. Kostelige beserivelser av et lite, men særpreget persongalleri, og hans evne til å beskrive landskapet (les: Majorstua, Frogner) er fantastisk. Tidskoloritten fra sent førttall og tidlig 50 tall er svært troverdig, og gir boken en ekstra dimensjon. Men først og fremst nydelig språk og en fortelling til nok en gang å få litt vondt i magen av, da det ofte ikke går helt godt. Svært fin leseropplevelse, jeg enter på mer, ikke noe er så fint som første gode bind av en trilogi, og forventingen er høye til fortsettelsen. God lesning!
Oslo og Dubrovnik høsten 2017

Sylvi Simmons: I´m Your Man: The life of Leonard Cohen.
(Vintage Books 2013)

En sann svir av en bok for blodfansen. Over 500 siden med
liten skrift, men svært godt skrevet, og da vi vet alle, da holder man ut. Kanskje ikke i en
jafs, men i passe biter, og etter ca 140 sider, da har vi rukket å bli godt
kjent, bl. med Marianne, men også med
han far sjøl , og historien om hvordan musikken ble til begynner for alvor. Og
de første siden før dette legger det beste grunnlag for det som kommer: Nå kan
man ha musikken på øret mens man tror man forstår litt mer av det mystisk man
hører, fordi man vet noe om noe som får
en til å bli enda mer nysgjerrig på alt dette: mystikken, denne merkelige, og
også ulastelige mannen, som gjorde himmelsk musikk av poesi.

Må ikke leses for fort, omtrent som Leonard synger, sakte,
med innlevelse, og helst med en vakker kvinne ikke så langt unna. Anmeldelsen
skrevet mens boka var halvlest, men jeg tar sjansen, resten kan ikke være
dårlig.

On going i sommerhalvåret 2017
Oslo, Hvaler, Brussel, Brummundal

Marit Slagsvold: Jeg blir til i møte med deg (Cappelen Damm
2016 ) Strandet

Jeg er nysgjerrig , og velvillig overfor tanken om at vi
blir mye til i samspill med andre. Da er Gestaltterapi noe jeg gjerne ville
vite mer om. Men denne boken nyttet ikke, og jeg strander, parkerer, mulig
varig motorhavari. Fordi det er mye bla bla, meg, og meg og meg, og en passe
dose monoteistisk hylleste av EN måte å
se værden på. En dårlig mix, både for meg (og gestalt terapien?). Kanskje jeg
hadde feil forventninger, kan noen tipse om en annen bok , nei forresten, jeg
tror heller jeg lar Gestalterapien ligge litt. Kanskje den kommer min von tilbake.

Oslo, Mars 2017

Gunnstein Bakke: Havende (Roman Forlaget Oktober 2016) –
STRANDET

Beklager alle sammen, dette blir for mye språk, det
overdøver eventuell mening. Too much språk. Bråstopp. Etter bare 20 sider – Ikke
noe for meg. Neppe. Aldri, tror jeg. Noen som byr på boka? Den byr meg imot.

Oslo, vinteren 2017

Jane Gardam: En ulastelig mann (Roman Gyldendal 2017)

Dette er en nydelig
og litt rystende historie om en manns liv, fra den tiden England hadde
kolonier, og det slett ikke var greit å
være barn, neppe for noen , men ihvertfall ikke for vår mann. Og hva blir det
ut en slik turbulent barndom full av traumer og tap, jo en ulastelig mann. Vi
følger med ham i ulike livsfaser, blir fasinert og forferdet, men man kjenner
seg jo likevel litt igjen, noen og
enhver er jo litt ulastelige. Lesegleden er stor, og forventningene til de to
oppfølgende bøkene av samme forfatter (”En trofast hustru”, ”Venner til sist”.
En ulastelig mann ble utgitt
første gang i 2004. Har ikke blir
muggen av å ligge noen år før en god oversettelse. Se å få ut de neste bøkene…

Oslo mai 2017

Amitav Gosh : The Great Derangement ( The University of
Chicago Press 2016)

Amitav Gosh har i mange år
skrevet gode episke romaner fra
Asia, men dette er noe helt annet: En etter mitt skjønn svært viktig bok.
Navnet på boka – Den Store Forvirringen- henspeiler på vår manglede evne til å
ta klimaendringene på alvor. Kanskje våre etterkommer vil kalle vår epoke
nettopp Den Store Forvirringen- tiden da menneskene så det som skjedde, men
ikke klarte å formidle det, forstå det på en sånn måte at de (vi) klarte å ta
grep – sørge for nødvendig forståelse og handlignskraft på alle nivåer for å få
til endringer. Det Espen Stueland på
ingen måte klart med ”700 års flommen” ( han induserte hos meg den store
forvirringen), klarer Amitav Gosh svært godt. Bok en forsøker å forklare og
drøfte hypoteser på hvorfor vi har så vanskelig å få grep om naturens villskap,
hvordan litterturen egentlig ikke har plass til slikt, med svært få unntak er
det få som klare å skrive godt om katastrofer (Margaret Atwood, selvfølgelig) ,
uten at det havner i i science fiction- grøften, der vi ser på det som fantasi.
Klimakrisen er ikke fantasi. Et budskap,
bygget på engasjement og kunnskap, godt språk, viktig sak: Stor leserglede. Noe før valget..

Geilo, Hvaler, Oslo April 2017

Monica Kristensen: Amundsens siste reise ( Forlaget
Press 2017) Polarlitteratur

Polarlitteratur er nok en sjanger mest for de som er genetisk disponert. Men boken
er godt skrevet! Tittelen tyder på at det handler mye om Amundsen, og det
faktum at han sommeren 1928 fløy ut Fra
Tromsø med det franske sjøfly Latham, og aldri er blitt funnet. Hvor var han på
vei- var han en selvmordsflyver?

Boken er bygget på et vell av kilder, og er i hovedsak vel
så mye en velkomponert beskrivelse den internasjonale redningsaksjonen som ble iverksatt
forsommeren 1928 da luftskipet Italia strandet nord for Svalbard etter å ha
fløyet over Nordpolen, som en bok om Amundsen. (Litt lang setning,sorry) Boken
har en fin stigning i sin gode fortellerstemme, som jo har mye kunnskap om
polare strøk, samt har satt sammen alle sine kilder til en godt lesbar historie
med mye kjøtt på beina. At hun også mangfoldige ganger omtaler min bestefar,
polarpiloten Finn Lützow-Holm i rosende ordelag gjør meg selvsagt mild og
hyggelig innstillet. Men det er ikke kun derfor jeg synes det er en god bok.
Beskrivelsen av den internasjonale redningsaksjon i 1928, som involverte ca 1500 mennesker, 20
båter og 23 fly! ( som ofte var bygget
av finer, eller blikk , og bommullstoff) , er et tidsbilde fra denne epoken ,
tiden da de siste oppdagelsesheltene stadig ble feiret, troen på teknikken og
fremskrittet, og kanskje litt internasjonalt samarbeide. Men et snev av polarsyke bør man nok ha for å
få skikkelig utbytte av boken.

Oslo mai 2017

Jenny Erpenbeck : Går -gikk-har gått ( Roman 2016 ,Oktober Forlag)Det er ikke så ofte tyske forfattere dukker opp på norsk,
men etter betydelig internasjonal oppmerksomhet for sin forrige bok
(”Hjemsøkelse”), så var noen nå litt raskere på labben og fikk denne boka
oversatt. Boka handler om en nylig
pensjonert professor, som i et åpent vendepunkt i livet blir nyskjerrig på en
gruppe afrikanere som har slått seg til på en plass i Berlin, de stammer fra
ulike deler av Afrika, de fleste som flyktninger etter krigen i Libya.Vi følger den eldre herre i hans prosjekt på å forstå hva
som foregår, mens han blir kjent med enkeltpersoner i gruppen: Det tydeliggjøres hvordan vi som europeere har innrettet oss med lover som
innebærer at vi distanserer oss fra å handle i henhold til vår samvittighet.Godt skrevet, ellers hadde det ikke vært verdt å lese.
Erpenbecks DDR bakgrunn tenker jeg meg er med å erfaringsbakgrunn som kommer henne tilgode når hun skriver. Jeg som lar meg lett fasinere av Europsa mangfodlighet og paradoksale historie like godt dette.
Oslo vinteren 2017

Karl Ove Knausgård -Våren ( Roman 2015)
Da ble jeg en knauser tilslutt. Da de skrev at “Våren” er noe av det beste han har skrevet, så lot jeg meg forføre. Joda ,dette har noe for seg, jeg liker godt mye av det jeg leser, det beskrivende, de av og til originale og artige refleksjoner over livets daglig hendelser man kjenner seg igjen i og som av og til er glitrende, av og til kjedelig, og av og til noe jeg ikke kan være helt med på. God leseropplevelse, en type litteratur jeg trenger pause fra, men kanskje vil søke tilbake til. Når stemningen for slikt er der.
Det er på mange måter manger en story, et slags plot, må ikke være negativt, det hele henger da enda mer på språket.Så her en mye å glede seg over. Og av og til for mange ord.
Oslo ,vinteren 2017

Jenny Erpenbeck -Hjemsøgelse ( roman, dansk oversettelse 2012).
Etter å ha trivdes godt med Erpenbecks “Går-Gikk- har gått”, så måtte jeg lese denne boken som kom ut allerede i 2005 på tysk, og som har fått flere priser. Boken er litt spesiell, er skrevet litt som en fabel eller eventyr, men det gleder meg at den er såpass ulik hennes forrige bok, at jeg skjønner hun kan veksle stil. Kort fortalt er det en historie om beboeren av et hus, en eiendom, over tid – via beboerene får vi Europas siste 100 år i all sin tilfeldige grusomhet vis a vis menneskene som mer eller mindre tilfeldig befant seg i historiens skjæringspunkt. Boka beskriver også godt betydning av stedet, der det fant sted, i våre liv. Forfatterens bakgrunn fra DDR bidrar også i denne boksen til et slags tvisyn som jeg setter pris på i hennes beskrivelse. Litt for spesielt intreserte, dette tror jeg man enten liker eller misliker. Jeg likte den ganske godt, men synes likevel “Går-Gikk-Har” gått hadde mer å si meg.
Hvaler, påsken 2017

Arne Dahl -Utmark (Krim, roman 2016)
Når boken anmeldes som beste svenske krim noensinne så stopper selv en krim-vegrer ( det er så mye annet å lese, er ikke IMOT krim- bare les dere andre..) opp.
Litt lang setning, bare for å teste langdistansesetningslesingen din.
OK – dette er en veldig spennende bok, du drives fra side til side, og fordi språket er uvanlig bra, så er det lite å ergre seg over, og endel å glede seg over, bl.a plottes vekslende intriger, og unnerfundig personskildringer.
Arne Dahl skriver bra, og boka anbefales hvis man trenger en bok som er svært vansklig å slippe tak i. Jeg venter på oppfølgeren, men sover godt. Men hvis dette er det beste som er skrevet på svensk er det veldig mye krim jeg er glad jeg ikke har brukt tid på. Sååå fantastisk er det kanskje heller ikke, eller hur?
Påsken , Hvaler 2017.

Helene Uri -Hålke ( Roman Gyldendal 2016)
Dette er et kammerspille der de to gamle ikke kommer unna hverandre , hålken hindrer det. Det er mye treffende beskrivelser av situasjoner man kjenner igjen, og mange aldringsfenomener i det sosiologisk livet. Språket er godt og presist. Men jeg tror ikke helt på historien, disse to menneskene er ikke troverdig i min opplevelse, ergo blir det ikke en bok jeg blir særlig glad i, den gir ikke noe særlig emosjonell resonans, begge disse personene er for jævlige i sin omgang med hverandre, til for meg å bli tatt helt på alvor. Jeg tror andre kan oppfatte dette anderledes, men jeg oppfatter det som en stor mangel at jeg ikke finner personene troverdig , da blir de vanskelige å relatere seg til.
Men slett ingen dåårlig bok.
Hvaler, Påsken 2017

Elizabeth Strout: Jeg heter Lucy Barton ( Roman Forlaget Press 2016)
Etter en god leseropplvelse med “Olive Kitteridge” var det bare å vente på oversettelsen av denne boka. Dette er en liten stillferdig “oppvekst roman?” – der en kvinne reflekterer over sin omsorgsfattige oppvekst, forhold til mor, og livets gang. Høres kanskje ikke så spennende ut, men historien gjorde meg godt, hadde bra “heng” i følelser og tanker etter ferdiglest bok. Sier noe om alle ufullkommenheten i de fleste av livets forhold. Men at noen besluttninger må tas – selv med kostnad. God bok, godt språk.
Geilo påsken 2016

Alan Bennett : The Uncommon Reader Farber paperback (eng)
2007

En svært sjarmerende liten bok. Alle vi som ikke er royalister, men som synes
de royale har en diskret sjarm i sitt litt absurd anakroniske liv- dette er
mest en bok over gleden av å lese bøker –og oppdage verden. Historien er kort og godt et elegant og
unnerfundig eventyr for voksne , der
Dronning Elisabeth nærmes snubler inn i bøkenes verden. 100 små sider man kan
kose seg med, gjerne i en ørelappstol ved siden av en diskret sprakende peis, og litt port. Det er mulig at å like serien ”The Crown” øker sjansen for å like boken
godt. Vi ser så inderlig for oss hvordan
hun tripper rundt med sin bok i Buckingham Palace.

Oslo februar 2017

Elena Ferrante IV
–Historia om det tapte barnet (Roman Samlaget 2016)

Puuh. Nå begynner jeg å bli litt sliten av dette. Det er for
meg for mye Elena, og for lite samtidsdramatikk. Too much, for mange sider,
selv om det ikke er dårlig. Litt trist med en slik opplevelse med bøker jeg har
hatt mye glede av , med en slags decrecendo opplevelse i siste bindet.

Oslo januar 2017