Claus Leser

Etter lesergodbiten «Vi er fem» måtte jeg snu meg og få tak i forrige roman av Mathias. Han ligger an til å bli for meg ; årets nykommer.  Selv om det fremdeles ikke er skrevet 17.mai.  The Hills er minst like kostelig som «Vi er fem», The Hills handler om en restaurant, The Hills, der det er kelneren som bærer historien, sammen med selve stedet og dets gjester. Det er frodigheten i språket, de kjappe vendingene i både historie og språk, om kort og godt gir stor glede for oss.  En bok man får lyst til å sitere fra, og smak bare på orden tilslepninger, tilraskelser og tilgrafsinger som ramler inn i teksten- og gir mening. Vi som nå har vært hindret å gå på restaurant, kan dvele litt over alt det levde liv som utspiller seg i et slikt miljø. Storartet. 

Oslo, idet restaurantene får åpne litt igjen, mai 2020. 

Dette er en sånn bok man rasker med seg på en flyplass, i et øyeblikks tro på at den er genial. Kanskje fordi jeg nylig hadde lest en lignende bok om Tysklands historie med stor glede, hadde jeg håp om å få en «billig» update:  med liten anstrengelse å få det bevingede overblikk. Min elskede Europas brogede historie – forstått ! Tenk så deilig. Ikke oppnådd målet. Opplyst, og nesten like forvirret, på et litt høyere nivå. Det er noe med disse fortettede bøkene, de er potetstappfulle av fakta.  Historiene som fortelles blir litt for kompakte, litt som en potetstappe fra pose, minner litt mer om sement, enn en god luftig grøt med tilfeldige klumper. Boken ble mislest litt med salamimetoden, ergo litt for mange og korte leseøkter, og det er jo mishandling av de fleste bøker. Men hadde den vært genial hadde den tålt det også. Nope. Middels vellykket.

Oso, coronavåren 2020. 

En ungdomsbok dumpet ned i postkassen. En bok som ikke var et selvvalgt lyst-valg, men mer en leserjobb, som jeg ser på som en liten forundringspakke, der jeg er forberedt på et skrubbsår eller to. 

Men neida, ingen skade, Neda kan skrive! Hun har også noe å skrive om.  En ganske så rørende historie om et barn / ung jente som har blitt morløs, og hun har en far som også sitter ganske løst, selv om han fins. Men han fungerer ikke som pappa. Hun må fikse mye selv, og det går både bra og litt dårlig, og en forelskelse hører også med. Men det som bære boken er at den er godt fortalt, godt språk, og en historie som er verdt å spre. Håper noen ungdommer fremdeles leser bøker, og at Neda forsetter å skrive like godt om andre tema. 

Oslo, coronavåren 2020

Oops ! Her er der gjennomgående god kvalitet, og innimellom noen riktige perler. Jeg er en litt uerfaren diktleser, men elsker de korte og fyndige diktene; de som såvel overrasker, berører og morer. Jeg synes det hjelper med dikt jeg begriper, dog må jeg ikke forstå alt. Jeg synes dette er så bra at jeg merker meg navnet, dette var debutantsamlingen. 78 sider er ganske passe for en diktsamling. 

Eksempel: hvis tankene mine hadde føtter, ville de ha tråkket en sti bort til deg, vi kan ikke fortsette, å ikke møtes på denne måten. 

Oslo, coronavåren 2020

Anbefalt av kulturpersonligheter, mye reklame, og så hører jeg et intervju på P2, der forfatteren gir et sympatisk inntrykk. Innkjøpt med tillit & forventninger. Men, nei, nok en gang en god historie, mangelfull i detaljene (språket). Fordom oppfylt: God historie- språklig ikke god nok. Irriterende, nok en gang en krim som ikke er god nok litteratur – for sære meg. En så rik og mangefasetert fortelling, og så du min sønn..Alex.. hvordan kunne du svikte meg. Det hjelper ikke med internasjonale ovasjoner og priser, fy deg Stephen Fry; briljant er noe annet. Godt påsken er lang nok til å flere lesergleder. Kan det være slik at noen tror at en god krim bare trenger et godt plott? Dem om det. Forarget Oslo Vest som ikke savner mord, sånn generelt.

Påsken 2020 

Her ja, her går det unna: En roman som sitter som et skudd. En god historie fra første side, masse energi og et driv igjennom hele boka. Endelig en fortelling som går rett inn i både kropp og sjel. Morsom, gripende, overraskende og troverdig, selv om det etterhvert dukker opp noe som hører hjemme i ytre fantasi. Faldbakken bruker endel ord som jeg fort ville plassert en knapp generasjon før ham, men det er jo bare et kompliment : etter-raking,  nesevis og stri, leven, holde snavla, pepp i kroppen, sosende. Herlige ord. En god bok er god i språket, og når historien ordene brukes på også er bra, ja da er det bare å sette i gang. Bok for alle.

Påsken 2020.

Bøker anbefalt av mennesker man ikke kjenner er en risikofylt utfordring. Kan være treff, dette var ikke det. Tema er heksebrenning i Finnmark på 1600-tallet og er spennende nok som tema.

Vi følger datteren til en «heks», og blir påminnet med hvilke grusomhet makthaveren til alle tider brutalt har misbrukt, skadet og drept de maktesløse. Boken har alle ingredienser for å kunne bli bra, med kjærlighet og brutalitet, vennskap og bakvaskelse. Men det hjelper ikke.

Historien er forutsigbar, personbeskrivelsene er for flate og ensidige, og språket er ikke spennende nok. Beklager, boken kunne ha vært mye verre, men det jo ikke godt nok. 

Oslo,  Februar 2020  

Vi som er glad i bøker trenger strengt tatt ikke 50 små historier som omhandler nettopp det.  Korte små essay på 1-2 sider som nettopp setter ord på hvorfor vi er så glad i bøker. Men, jo, selv om historiene forteller oss noe vi vet, setter de nok ord på mye vi har følt, men ikke fått  satt ord på før.  Daniel Grey setter gode ord på så mangt: fx hvor vi leser, forventinger, lese for barn, lukten av bøker, snikk-titting i venners bokhylle, utvelgelse av bøker til reise, hvordan vi leser i sengen, gjen-lesning av gamle favoritter, og hvordan vi får presset enda en bok inne i en bokhylle som forlengst er full. Nydelig engelsk språk. En bok til å kose seg med, litt som konfekt, kanskje ikke hele esken på en gang. Billig, koster marginalt mer enn en øl på Aker Brygge,  fra fx : www.thebookdepository.uk.

Oslo, februar 2020

Det er tomt og rolig i gatene

Men fullt og rotete i hodene

Tankene faller ikke ordentlig på plass

men kommer skramlende inn

Sannheter med ultrakort halveringstid

Beslutninger tar kuvending på vei ut døren

Virkningene blåser årsakene av banen

Mye blir mindre, saktere, og ensommere

Faren er mer global en Tsjernobyl, dyrere enn finanskrisen, 

og krever mer av alle

Men barn fødes, og noen har flis i fingeren

Vi må øve smidighet for å holde balansen nå

Oslo,  19 dager etter corona smellet 

Det forelå to motstridende ønsker: Å lese over 600 sider skrevet av Torgrim Eggen og ønske om å slippe å måtte lese de samme sidene om Axel Jensen. Et vanskelig dilemma, som jeg har løst ved skumme boken, som selvfølgelig er en skammelig affære. Det burde frata meg retten til å skrive om boken, som ingenlunde er lest skikkelig fra perm til perm. Men som har gitt glede ved å nippe til, noen sider her, og noen sider der.

Etter fragmentarisk hikke-aktig lesing er konkusjonen klar. Jeg orker ikke lese så mye mer om drittsekken Axel Jensen, til tross for en god del underholdende betraktninger og kulturhistorie i kretsen rundt ham. Men jeg lar meg som forventet begeistre av Torgrims Eggens meget spenstige og velskrevne språk. Eggen setter elegant sammen et vanvittig tilfang av kilder samlet rundt Axel Jensens spesielle forfatterskap, og ikke minst hypersosiale og ganske utiltalende liv. Boka er nok mest for dem som også er opptatt eller betatt av Axel Jensen. Å lese så fragmentarisk og få noe ut av det var en ny erfaring, denne gangen gikk det helt fint. Livet et for kort til å lese mer enn det som virkelig gleder. Men jeg har store forventninger til Torgrims neste bok, særlig hvis den handler om noe som jeg er litt mer hekta på enn Axel Jensen.

Oslo, januar 2020

Olive, den gamle læreren, naboen fra helvete, som er så mye mer enn det. Dette er Olive som enke og pensjonist, 15 år etter forrige gang vi møtte henne, og ble bestyrtet og begeistret. Elisabeth Strout forteller mesterlig om dette litt skakke, bryske og plagsomme mennesket, men som også er så mye mer. Som gjør at vi blir glad i henne. Hvordan man fra første side trekkes inn et meget enkelt landskap av en småby på østkysten av USA, og møter livet som det er: Alle bære på noe litt aparte eller pinlig i sin  livshistorie eller familie, alle forsøker å få til noe, alle går litt på snørra. Men de stavrer seg på beina igjen. Menneskene beskrives liketil og klokt, ivaretagende og varmt. Det er sjelden jeg leser noe så betagende, morsomt og litt hjerteskjærende. Vi mennesker er heldigvis, og dessverre akkurat så sammensatte, og har en adferd som ofte misforståes og skaper komplikasjoner. Olive beveger seg med god fart gjennom boka, hun dukker av og til opp som en biperson i et kapittel, uten at teksten oppfattes som noveller, og det hele er uanstrengt elegant. Hvem kan si noe om alder og aldring på en så flott måte? Hvordan mye ble litt annerledes enn forventet. Olive, igjen, anbefales for alle som kan lese, usikker på om en viss alder er fordel.  Tror den havner blant topp 5 for 2020. 

Oslo, januar 2020.