Claus Leser

Ikke hver dag jeg leser en forfatter fra Østerrike, der Ransmayr er en anerkjent prisbelønnet forfatter. Dette er en poetisk roman der det for meg, litt uvanlig blomstrende språket,  godt matcher historien om klokkemakeren Cox som blir kallet til Den Forbudte By av keiseren av Kina. Året er 1753, og keiseren Kianlong har guddommelig makt og utøver den den på brutalt vis. Boka har flere plan, der tidens gang, og forsøk på å fange tiden i spektakulære ur, på et vis er vevd inn i en god historie man ikke så lett glemmer.  Urmaker Cox er verdens fremste urmaker, og den første utlending som får bo i Den Forbudte By. Jeg klarte kanskje ikke helt å verdsette det rike språket i boka, men historien sitter godt. Lesverdig bok fra en tid der kontraster mellom keisermakt i Kina  og de teknologiske gjennombrudd på 17-hundretallet  møtes på en subtil  måte. 

Oslo juni 2020

Dette var oppdragslesning, men derfor desto hyggeligere når jeg bare skjønte det var bra skrevet, og jeg slapp å skifte til skumlesning  for å bli ferdig. Dette en den første boken i en trilogi, alle med fokus på krigen i Nordnorge,  1940. Krigen i Nordnorge har være relativt lite belyst.  Milorg, Linge , Max og Kjakan har fått mest oppmerksomhet i mange tiår, så det er ypperlig at vi får bøker som denne, som forteller om alt det andre som skjedde, ikke minst i nord. Fiksjon, men bygget på fakta og detaljer, alt virker veldig fint og ryddig, og det er godt driv i historien, der et knippe mennesker på begge siden av frontlinjen trer inn med troverdighet og menneskelighet. Godt driv, fin historieformidling.Boka er slett ikke bare for nordlendinger, men litt interesse for krigshistorie bør man ha.

Stavern, Pinsen 2020

Ideen å bruke Elling som medium til å reflektere over en bok av den omstridte franske forfatter Michel Houellebec forkom meg som god, og passet meg godt: Godt fornøyd med Ambjørnsens forrige bok om Elling, så jeg ham for meg i sokkelleiligheten på Grefsen.

Forventningen om å også slippe å lese Houellebecs slibrige bok, men få den dandert på et fat av Elling, glimrende ! Houellebec forvellet på et vis. Men først og fremst er det jo Elling jeg hadde forventninger til, at han på sitt sedvanlige vis bygget opp tanker og adferd som ville bringe han ut i de sedvanlige tragikomiske situasjoner vi er vant med. Jeg ble litt skuffet, jeg synes Elling ble anonym. Jeg tok meg i å spekulere, dette handler jo verken om Elling eller Houellebec, men om noen som ligner Ambjørnsen kanskje. Jeg savnet en tydeligere Elling. Houellebecs bok «Lanzarote» ble ikke akkurat fremstillet som noe jeg vil savne å lese selv. Slik ble   «Ingen kan hjelpe meg»  en liten advarsel jeg setter pris på.  Men en litt mer Ellingaktig leseropplevelse etterspørres i din neste bok, Ingvar.

Oslo,  juni 2020.

En liten diktsamling som berører. Kanskje også dem,  som ikke allerede er godt kjent med alkoholismens uforståelig og destruktive kraft. Martin Svedman får frem på en presis måte hvilke fengsel alkoholismen innebærer; monopol-spillet  der du stadig blir bedt om å gå tilbake til start, betal en bot, og dine hoteller brenner. På nytt og på nytt. Håpet som brast, nye forsøk på nye nyktre tider, de store seiere. Alle kampene, de innbitte hjelperne, som tilslutt ofte ikke makter  mer. Trist? Slett ikke bare. Troverdig, ja. Vittig, og innimellom litt overraskende, men først og fremst ærlig usminket.  Sitter litt i kroppen.

Oslo Juni 2020. 

Etter lesergodbiten «Vi er fem» måtte jeg snu meg og få tak i forrige roman av Mathias. Han ligger an til å bli for meg ; årets nykommer.  Selv om det fremdeles ikke er skrevet 17.mai.  The Hills er minst like kostelig som «Vi er fem», The Hills handler om en restaurant, The Hills, der det er kelneren som bærer historien, sammen med selve stedet og dets gjester. Det er frodigheten i språket, de kjappe vendingene i både historie og språk, om kort og godt gir stor glede for oss.  En bok man får lyst til å sitere fra, og smak bare på orden tilslepninger, tilraskelser og tilgrafsinger som ramler inn i teksten- og gir mening. Vi som nå har vært hindret å gå på restaurant, kan dvele litt over alt det levde liv som utspiller seg i et slikt miljø. Storartet. 

Oslo, idet restaurantene får åpne litt igjen, mai 2020. 

Dette er en sånn bok man rasker med seg på en flyplass, i et øyeblikks tro på at den er genial. Kanskje fordi jeg nylig hadde lest en lignende bok om Tysklands historie med stor glede, hadde jeg håp om å få en «billig» update:  med liten anstrengelse å få det bevingede overblikk. Min elskede Europas brogede historie – forstått ! Tenk så deilig. Ikke oppnådd målet. Opplyst, og nesten like forvirret, på et litt høyere nivå. Det er noe med disse fortettede bøkene, de er potetstappfulle av fakta.  Historiene som fortelles blir litt for kompakte, litt som en potetstappe fra pose, minner litt mer om sement, enn en god luftig grøt med tilfeldige klumper. Boken ble mislest litt med salamimetoden, ergo litt for mange og korte leseøkter, og det er jo mishandling av de fleste bøker. Men hadde den vært genial hadde den tålt det også. Nope. Middels vellykket.

Oso, coronavåren 2020. 

En ungdomsbok dumpet ned i postkassen. En bok som ikke var et selvvalgt lyst-valg, men mer en leserjobb, som jeg ser på som en liten forundringspakke, der jeg er forberedt på et skrubbsår eller to. 

Men neida, ingen skade, Neda kan skrive! Hun har også noe å skrive om.  En ganske så rørende historie om et barn / ung jente som har blitt morløs, og hun har en far som også sitter ganske løst, selv om han fins. Men han fungerer ikke som pappa. Hun må fikse mye selv, og det går både bra og litt dårlig, og en forelskelse hører også med. Men det som bære boken er at den er godt fortalt, godt språk, og en historie som er verdt å spre. Håper noen ungdommer fremdeles leser bøker, og at Neda forsetter å skrive like godt om andre tema. 

Oslo, coronavåren 2020

Oops ! Her er der gjennomgående god kvalitet, og innimellom noen riktige perler. Jeg er en litt uerfaren diktleser, men elsker de korte og fyndige diktene; de som såvel overrasker, berører og morer. Jeg synes det hjelper med dikt jeg begriper, dog må jeg ikke forstå alt. Jeg synes dette er så bra at jeg merker meg navnet, dette var debutantsamlingen. 78 sider er ganske passe for en diktsamling. 

Eksempel: hvis tankene mine hadde føtter, ville de ha tråkket en sti bort til deg, vi kan ikke fortsette, å ikke møtes på denne måten. 

Oslo, coronavåren 2020

Anbefalt av kulturpersonligheter, mye reklame, og så hører jeg et intervju på P2, der forfatteren gir et sympatisk inntrykk. Innkjøpt med tillit & forventninger. Men, nei, nok en gang en god historie, mangelfull i detaljene (språket). Fordom oppfylt: God historie- språklig ikke god nok. Irriterende, nok en gang en krim som ikke er god nok litteratur – for sære meg. En så rik og mangefasetert fortelling, og så du min sønn..Alex.. hvordan kunne du svikte meg. Det hjelper ikke med internasjonale ovasjoner og priser, fy deg Stephen Fry; briljant er noe annet. Godt påsken er lang nok til å flere lesergleder. Kan det være slik at noen tror at en god krim bare trenger et godt plott? Dem om det. Forarget Oslo Vest som ikke savner mord, sånn generelt.

Påsken 2020 

Her ja, her går det unna: En roman som sitter som et skudd. En god historie fra første side, masse energi og et driv igjennom hele boka. Endelig en fortelling som går rett inn i både kropp og sjel. Morsom, gripende, overraskende og troverdig, selv om det etterhvert dukker opp noe som hører hjemme i ytre fantasi. Faldbakken bruker endel ord som jeg fort ville plassert en knapp generasjon før ham, men det er jo bare et kompliment : etter-raking,  nesevis og stri, leven, holde snavla, pepp i kroppen, sosende. Herlige ord. En god bok er god i språket, og når historien ordene brukes på også er bra, ja da er det bare å sette i gang. Bok for alle.

Påsken 2020.

Bøker anbefalt av mennesker man ikke kjenner er en risikofylt utfordring. Kan være treff, dette var ikke det. Tema er heksebrenning i Finnmark på 1600-tallet og er spennende nok som tema.

Vi følger datteren til en «heks», og blir påminnet med hvilke grusomhet makthaveren til alle tider brutalt har misbrukt, skadet og drept de maktesløse. Boken har alle ingredienser for å kunne bli bra, med kjærlighet og brutalitet, vennskap og bakvaskelse. Men det hjelper ikke.

Historien er forutsigbar, personbeskrivelsene er for flate og ensidige, og språket er ikke spennende nok. Beklager, boken kunne ha vært mye verre, men det jo ikke godt nok. 

Oslo,  Februar 2020  

Vi som er glad i bøker trenger strengt tatt ikke 50 små historier som omhandler nettopp det.  Korte små essay på 1-2 sider som nettopp setter ord på hvorfor vi er så glad i bøker. Men, jo, selv om historiene forteller oss noe vi vet, setter de nok ord på mye vi har følt, men ikke fått  satt ord på før.  Daniel Grey setter gode ord på så mangt: fx hvor vi leser, forventinger, lese for barn, lukten av bøker, snikk-titting i venners bokhylle, utvelgelse av bøker til reise, hvordan vi leser i sengen, gjen-lesning av gamle favoritter, og hvordan vi får presset enda en bok inne i en bokhylle som forlengst er full. Nydelig engelsk språk. En bok til å kose seg med, litt som konfekt, kanskje ikke hele esken på en gang. Billig, koster marginalt mer enn en øl på Aker Brygge,  fra fx : www.thebookdepository.uk.

Oslo, februar 2020

Det forelå to motstridende ønsker: Å lese over 600 sider skrevet av Torgrim Eggen og ønske om å slippe å måtte lese de samme sidene om Axel Jensen. Et vanskelig dilemma, som jeg har løst ved skumme boken, som selvfølgelig er en skammelig affære. Det burde frata meg retten til å skrive om boken, som ingenlunde er lest skikkelig fra perm til perm. Men som har gitt glede ved å nippe til, noen sider her, og noen sider der.

Etter fragmentarisk hikke-aktig lesing er konkusjonen klar. Jeg orker ikke lese så mye mer om drittsekken Axel Jensen, til tross for en god del underholdende betraktninger og kulturhistorie i kretsen rundt ham. Men jeg lar meg som forventet begeistre av Torgrims Eggens meget spenstige og velskrevne språk. Eggen setter elegant sammen et vanvittig tilfang av kilder samlet rundt Axel Jensens spesielle forfatterskap, og ikke minst hypersosiale og ganske utiltalende liv. Boka er nok mest for dem som også er opptatt eller betatt av Axel Jensen. Å lese så fragmentarisk og få noe ut av det var en ny erfaring, denne gangen gikk det helt fint. Livet et for kort til å lese mer enn det som virkelig gleder. Men jeg har store forventninger til Torgrims neste bok, særlig hvis den handler om noe som jeg er litt mer hekta på enn Axel Jensen.

Oslo, januar 2020

Olive, den gamle læreren, naboen fra helvete, som er så mye mer enn det. Dette er Olive som enke og pensjonist, 15 år etter forrige gang vi møtte henne, og ble bestyrtet og begeistret. Elisabeth Strout forteller mesterlig om dette litt skakke, bryske og plagsomme mennesket, men som også er så mye mer. Som gjør at vi blir glad i henne. Hvordan man fra første side trekkes inn et meget enkelt landskap av en småby på østkysten av USA, og møter livet som det er: Alle bære på noe litt aparte eller pinlig i sin  livshistorie eller familie, alle forsøker å få til noe, alle går litt på snørra. Men de stavrer seg på beina igjen. Menneskene beskrives liketil og klokt, ivaretagende og varmt. Det er sjelden jeg leser noe så betagende, morsomt og litt hjerteskjærende. Vi mennesker er heldigvis, og dessverre akkurat så sammensatte, og har en adferd som ofte misforståes og skaper komplikasjoner. Olive beveger seg med god fart gjennom boka, hun dukker av og til opp som en biperson i et kapittel, uten at teksten oppfattes som noveller, og det hele er uanstrengt elegant. Hvem kan si noe om alder og aldring på en så flott måte? Hvordan mye ble litt annerledes enn forventet. Olive, igjen, anbefales for alle som kan lese, usikker på om en viss alder er fordel.  Tror den havner blant topp 5 for 2020. 

Oslo, januar 2020.