Claus Leser

En krim fra Trondheim  der Frimurerer-ordnen spiller en avgjørende rolle. Skal man lese krim er dette slett ikke dårlig. Det er gode personskildringer, og historien glir godt, lite å sette fingeren veldig  på. Ergo: Kanskje boka fortjener litt mer oppmerksomhet enn den har fått? Jeg som ikke bryr meg om krim som sjanger, men kan glede meg over en helt ok bok. Men anbefale? Ikke til sånne som meg. Men til dem som liker Jo Nesbø?

Oslo, Desember 2020.  

Makan. En bok med granittharde ord  som drar deg inn i teksten fra 1.setning. Hvordan kan vi holde ut med slik en grusom gubbe som Tollak gjennom 160 sider ? Fordi han er så troverdig i all sin forkvakklethet, fordi historien er så godt fortalt, fordi det er kjærlighet, og driv fra side til side, uten dødpunkter. Det er grunner til at Tollak er blitt Tollak, og Tollak er ikke til å spøke med, og sprer sjelden gode vibber. Men dette er en fantastisk bok, en av årets beste, som mange andre også har ment, reflektert i mottatte ovatoriske anmeldelser og utmerkelser.  De som ikke unner seg denne,  kan ha det så godt. 

Oslo desember 2020. 

En veldig god bok, og løfter som 4.bok i  «trilogien» som utspiller seg på Helgelandskysten til nye høyder. Boken har lenge en god og stødig fremdrift, som minner om en båt som har god fremdrift gjennom passe opprørt farvann, der vi nok en gang kommer innpå befolkningen på Bjarrøy, med Ingrid som stødig skipper. Men så kommer det en vending som blåser oss av banen, og boken løftes til nye høyder. Boka er en fryd, og jeg håper Bjarrøy får lov til å fortette å være åsted for flere spektakulære fortellinger om Ingrid og hennes families forblåste, men også lune liv i barske omgivelser. 

Oslo høsten 2020

En ganske tynn bok. Ikke litterært, men på mange måter likevel «tynnere» enn  tidligere bøker. Etter «Byens Spor» kom denne, som er en refleksjon som drar linjer mellom  forfatteren, faren på hans dødsleie,  og hans farmor, som bodde en periode i Hong Kong.

Ikke minste er Lars selv mer synlig enn vi er vant med, selv om vi fikk se litt av ham i «Byens Spor» Ettersom det ikke foreligger så mye harde fakta om farmors liv, bygges boken på farfars biografi, og refleksjoner om det levdes  livs skjørhet når det gjelder: Hva blir værende når noen dør –  når det finnes lite nedskrevet. – Jo minnene, og det er vel minnenes skjørhet boken mye handler om. Dette er en ganske stillferdig og sympatiske  bok, med sine språklige blinktreff: «Livet er basert på en sann historie».  Det kan hende boken vil utvikle seg litt i bevisstheten, men jeg opplevde den som mindre stram enn jeg er vant til fra den kanten, og derfor ble den en noe mindre skarp opplevelse enn forventet. 

Oslo rett før jul 2020

Jeg hørte en samtale der forfatteren fortale litt om bakgrunnen for boken, og hun gjorde et meget sympatisk inntrykk. Kanskje fordi hun sa kloke ord om problemet rundt det å «angi» sine nærmeste i litteraturen, det har det jo vært mye diskusjon om. Hun skriver om sin psykisk syke mor, som hun på mange måter «avskriver». Hun vil skrive fordi hun velger seg selv som viktigere enn moren. Jeg, som også har erfaring med å vokse opp med psykisk sykdom som endel av den luften jeg pustet i, har sympati med henne – hvis hun trenger å skrive om dette – så må hun gjøre det. Hvis det kan bli god litteratur av det i tillegg, hvis det angår oss andre,  så er det kanskje riktig, og viktig. Det er en tekstmessig fragmentert bok, men det fungerer likevel ganske godt, nettopp fordi hele situasjonen stammer fra en fragmentert verden. »Barnet skriver ikke, barnet lider», skriver hun et sted. Hvis hun kan lide mindre ved å skrive : Fint. Helt vellykket synes jeg ikke dette er, men det det mer enn bra nok, innimellom strålende, og innimellom ikke-så-mye, men hun skal ha stor honnør for å tørre å skrive om det som er nesten umulig å si  med ord, og som vi aner sårene etter.

Oslo, en regnfull oktober 2020

Kjell Westø er en av Finnlands store forfattere.  Hans  episke fortellinger knyttet til historiske hendelse i nyere finske historien siste 35 år  har vært gitt oss  minneverdige bøker,  og han har  høstet mye heder og ære. Denne romanen er en samtidsroman, der   den litt fallende dirigensstjerne  Thomas Brander skildres i samspill med et miljø ved hans nyoppførte sommervilla. Jeg liker Kjell Westø´s bøker , selv om jeg ikke synes denne boken er den beste, så sitter historien i meg. Boken må være en fest for de som har god greie på musikk, det er mange referanser til musikkhistorien, og selv nålevende kunstnere er med.  Jeg synes Westø skildrer godt en litt middeladrende manns dilemmaer og refleksjoner over et levd liv, hvor ikke alle valg har vært like heldige. Absolutt lesverdig bok. 

Oslo oktober 2020 

Jeg digger denne boka, helt i tråd med Gulraiz profeti på omslaget:  Jeg, norsk nordmann fra Vestre Aker, har hatt en vidunderlig lesestund med denne lille boka. Boka for alle. Superlativene står i kø, de nærmest dytter seg på hverandre, mye kortere  enn Nakstads meteravstand. Hylende morsom, gripende, varm, språklig herlig saftig  og akrobatisk. Og meningsfylt. Mahmoud (15  år) er sentrum i et lite familieunivers der historien også har en god stigning gjennom boka. Det oppstår mange bilder i hodet, og jeg kan vanskelig tenke meg at dette ikke også kan bli en flott film, men bildene i eget hode er mer enn nok. En som skriver slik bør skrive mer. Boka for dem som ikke leser bøker ?

Oslo september 2020. 

Å leve opp til forventingene etter «Arv og miljø» må ha vært en utfordring. For de som liker Vigdis Hjorts bøker tror jeg denne nye boka vil bli satt stor pris på. Enda en god bok. Jeg ble litt svett av de første 100 siden, det ble for meg litt vel repeterende hvordan Johanna hamret løs på mor. Men så, gudogbevaremegvel, tok det av og resten av boka var en sann fryd. Boka har jo en fortelling som beskriver godt  vordan hovedpersonen dikter frem sine relasjoner, nettopp slik vi jo alle gjør med vår nærmeste. De lever i våre fantasier.  Jo mindre vi ser dem, jo større blir fantasiportrettene. Vigdis Hjort har en helt egen evne til å beskrive tap og avvisning, og det er mange språklige perler, som: « å leve bevisst er en stor påkjenning». Ikke enig ?  Jeg synes hun med denne boka befester sin egen sjanger av «virkelighetslitteraturen»  – nemlig den som gir blaffen i hva som måtte være «sant» hentet fra eget liv, og hva som er diktning. Det er for meg irrelevant, så lenge resultatet er litteratur som beveger nettopp fordi  det treffer meg som leser, som sant og troverdig.

Oslo september 2020 

 En Morgenbladet artikkel nylig gjorde meg nyfiken, og visp var boka bestilt. Til tross for at bare er snaue to år etter at jeg leste  Agnes Ravatne´s underfundige og artig bok  «Stoisk uro», stoppet jeg nok en gang opp ved  det stoiske. Håpet om å finne en hellige gral ?  Min ide om begrepet  stoisk har inntil nylig  vært  noe som er stivt, og følelsesløst og tilbaketrukket : ikke veldig sexy måte å møte livet på. Men denne, litt passe,  tynne boka til Jens Oscar,  er slett ikke dum, den bidrar til å redusere min grenseløse uvitenhet  om det stoiske på en god måte. Den er laget som en dialog, og det passer godt, den eldre (vise) møter den unge (undrende, men nysgjerrige og kunnskapsfattige). Jeg falt litt for boka, herlig med en bok om livsvisdom som ikke forteller deg om hva du skal oppnå, men som på et vis byr på et slags rammeverk for hvordan man kan reflektere over eget liv. Og endel annet som kanskje ikke er like lett å forholde seg til, men oppsummert: Godt jobba Jens Oscar, jeg ble nysgjerrig, og tror det er mer å hente i stoisismen enn – uro. 

Oslo, etter ferien August 2020

Denne romanen utspiller seg på 1860-tallet i den mørke slavetiden i Sør-statene, da slavetiden er på hell, men slett ikke over. Boken handler om Hiram Walker, sønn av en plantasjeeier,  moren var en misbrukt slave. Den omhander  hvordan Hiram beveger seg ut av slavetilværelsen via motstandsbevegelsen som forøker å redde flest mulig slaver ut, mot Nord, der forholdene er mye bedre. Forfatteren er en toneangivende journalist i USA, og en av de nye viktige stemmene i amerikansk samfunnsdebatt. Boka har en egen poetisk og litt magisk form, men slipper unna med det. Særlig i disse Black Lives Matters tider er det både tankevekkende og rystende å bli minnet om hva som var: Fullstendig integrert og systematisert i samfunnslivet, og de svarte hadde ingen rettigheter, annet enn å bli ydmyket, trakassert og drept. Boka er slett ikke bare trist, og var for meg en fin måte å bli minnet om dybden og bredden i dette tema. Vi som ikke har kjent rasisme på kroppen har ikke så lett for å ta inn over oss hva rasisme innebærer, tror jeg, og det svarte amerikas historie er mer en ugly. Og til å bli sint av. Boka kan være en bra inngang til et tema som er svært dagsaktuelt. 

Oslo August 2020

Boken blir lest kort tid etter meldingen om Beate Grimsruds bortgang i sommer. Det gir jo lesningen en helt særegen klang av vemodighet og smerte. Boka er 530 mettede sider med tekster som krever litt langsom lesning, fabulerende, sjokkerende, rørende, humørfylt og til mye strålende skrivekunst. Hun setter presise ord på hva som skjer når et mennesket blir konfrontert med uhelbredelig  sykdom. Man kan jo kan ane hvor syk hun har vært, og likevel klart skrive slike tekster om hva det vil si å bli så syk, hva det gjør med hele perspektivet på hva livet egentlig er, og hva som kreves av oss når vi blir  så alvorlig syke. Hennes mange møter med helsevesenet og deres manglede evne til å installere håp av noe slag berører og bedrøver meg sterkt.  Hun beskriver sin egen «skrivegalskap» godt, hvordan hun hele tiden må skrive, og teksten springer mye i tid, men det gir mening, og er variert i stil, og balanseres godt.  Jeg ble ganske rystet, boken skrur seg til, og gjør en litt emosjonelt kortpustet, og det er jo 533 sider som skal fordøyes.  Boken sitter i kroppen på en sjelden måte, som gjør meg ordknapp og ydmyk – hva hun klarte å formidle av liv.  

Hvaler , ultimo juli 2020

Sakprosa er blitt en spennende sjanger, da jeg både kan «lære» noe men også oppleve  litterær kvalitet. De som klarer å  skrive godt om komplekse ting i en slags hybridsjanger der fagstoffet er pakket inn i en personlig beretning, beriker leseropplevelsen.  Dette kan lett bli litt kunstig, men jeg synes Hilde Østby klarer godt å binde dette sammen. Bokens credo er vel kort og godt at kreativitet litt paradoxalt oppstår når vi kobler oss fra det fragmentariske livet, skjermbruk, internet, epost, travelheten, multitaskingen. Mennesket trenger flyt og ro for å kunne bli kreative. Dette utdypes i ly av både politikk og ikke minst hennes egen erfaring med en hodeskade, samt en svært nær venninnes sykdom og død. Vel verdt å lese, sympatisk bok, som kunne vært noen sider kortere mot slutten.  

Hvaler, juli 2020.

Boken er fra 2008, men det gjør ikke noe. Jeg ble betatt av en type roman jeg knapt har lest før; blandingen av selvbiografi og politisk historie, men der tidens løp, og tidens skiftninger i seg selv blir tematisert. Særlig beskrivelsen av de ulike generasjonen som «henger» i sin fortid/ samtid, og samspill i familien, er særegent beskrevet. Selv om mye av det som omtales er forankret i fransk politikk og kulturliv, er det nok som er relevant for oss som har levd mye av samme tid i Norge. Tekstene er  gode, og beskriver ærlig hvordan vår samtid bokstavelig talt går oss hus forbi.  Minnene som ikke henger helt sammen, eller paradoksale følelser som ikke alltid passer helt inn i de ulike hendelser. Mye skjer rundt oss, men det er ikke så mye vi klarer å forholde oss aktivt til. Årene går, men Ernaux setter ord på hva som skjer på en ny måte. Blikket for det opplevde livet i sine vekslinger mellom det indre liv og ytre omstendigheter  er treffende,  av og til forfriskende og tankevekkende. Da trenger ikke jeg så mye mer. God bok.

Hvaler, juli 2020. 

For en gangs skyld lander en krim i handlekurven. Det var ikke feil: «Terapeuten» er en velskrevet psykologisk triller med trøkk tvers igjennom. De 400 siden er vanskelig å legge fra seg, men pytt, i ferien kan de umalte plankene vente, og en passe lang dag med regn egner seg for denne boken. Det hele utspiller seg i Oslo , mest vest, og kulissende er kjent, men hun skaper troverdige figurer, selv om noen av terapeutens valg synes ørlitte grann forserte, men ikke mer enn at man kan se på det som skjønnhetsflekker. Hun er dessuten god til å flagge disse valgene i selve teksten, slik at hun elegant går rundt de litt pussige valgene. Boken er nominert til priser, og solgt til mange land, og det lover godt, og jeg kan komme til å lese mer av Helene Flood: Dette var en bra debut.

Hvaler, en bygetung dag ultimo juli. 

Joda ,dette er en eventyrlig beretning. I løpet av to sider er man sugd inn i tettvevd historie, som bare varer i 133 sider, og vips så var det slutt. En særdeles vel fortalt historie med kjærlighet, og tragedie av ypperste klasse, som bare en ekte engelskmann kanskje kan gjøre det. Det hele skjer på morsdagen 1924, da byr det seg en mulighet når tjenerskapet har årets fridag, og alle holder på med sitt. Graham Swift er en anerkjent  forfatter i England, men kanskje ikke så godt kjent her. Gir absolutt mersmak. En god forrett som godt kunne vært servert som hovedrett, men appetitten er skjerpet. Mer Swift.

Hvaler, sommeren 2020