Claus Leser

Noen bøker utsetter deg for kunnskap du neppe ville snublet over andre steder, og denne litt kompliserte boken inneholder nettopp slik kunnskap.  Boka minner oss om vår biologisk natur, og argumenterer ganske bra for at det kan være en god ide å ta ad notam. Vi mennesker liker ikke å bli minnet om vår sårbare biologisk natur, og tar ofte avstand fra den «dyriske» siden av oss. Vi vil helst heve oss kraftig over dyrene, vår etikk gjelder ikke dem, dem dreper vi. Vår psykologi vil helst avgrense oss fra de andre dyrene, og på denne måten mister vi også noe. Vi burde være mer ydmyke for de andre dyrene, og i større grad anerkjenne alt vi kan lære – også om oss selv, ved å bringe inn aspekter fra de andre dyrenes verden. Vi har også en biologisk side, som vi har felles med svært mange andre skapninger. Forfatteren tar også oppgjør med mye av tenkningen rundt kunstig intelligens, og generelt forakten for kroppen med sin biologisk smartnes. Neppe for alle, denne boken, ganske krevende, egentlig, men spennende litt eksotisk innhold. Gir litt ettertanke, og da har det nok vært verdt strevet, åkke som. 

Oslo, mai 2021

Hva den bioloteknologiske revolusjonen betyr for deg – det er undertittelen. Boka er en lettlest og oppdatert gjennomgang om hva vi nå kan gjør når det gjelder å lage barn på nye måter, oftest i et reagensrør, og den teknologien som ligger til grunn  for dette. Men ikke bare det, her er også spennende ting om hvordan leve lenge,  og holde seg frisk. 

Er du litt i tvil om hva NIPT og CRISPR er for noe, kan dette være boken for deg. 

Det viktigste med boken er å faktisk si noe om at dette ikke er noe som kommer – det ER her allerede, og utviklingen skjer svært fort, og de etiske betraktninger rundt dette må komme raskt, for noe skjer hele tiden. En solid liten bok med god folkeopplysning. 

Oslo,  mai 2021  

Jeg oppdaget, litt snikende over tid, at min kunnskap om Kina utviklet seg omvendt proporsjonalt til landets størrelse og maktposisjon i verden. Fikk teften av denne boken, og hadde trua på Morgenbladets nåværende redaktørs skrivekunst. Ble ikke skuffet. Vi som vokste opp med beskjed at vi kunne grave oss til Kina via sandkassen, og leste om innsnørte føtter, trenger en liten oppdatering.

Kinas er først og fremst kjennetegnet med en forbløffende endringshastighet i alle forhold. 1.4 milliarder mennesker som styres med jernhånd, 560 millioner overvåkningskameraer er nå på plass, og med fraværende menneskerettigheter er grunnlaget lagt for å få til nesten hva som helst: Kinas marine er den største i verden, Kina har nesten dobbelt så mange dollarmilliardærer som USA, men samtidig er sant nok også ca 700 millioner mennesker løftet ut av fattigdom siste 30-40 årene. Kina bryr seg ikke mye om avtalte internasjonale regler når de infiltrerer verden mer og mer, de lager siden egne: Kina first.

Sun Heidi Sæbu følger Xi Jinpings livsløp for å forsøke å forstå hvem han er. Fra han ble født inn en priveligert heltefamilie, med opp- og nedturer, men alltid på vei videre og oppover i partiet, og nå omtrent selvutnevnt keiser. Jeg synes boken er godt skrevet, opplysende og reflektert. Jeg er mindre uvitende, men gruer meg litt til tanken på millionene av  bortskjemte enebarn som skal fortsette å styre når besteforeldrene dør ut. Jeg sier omtrent som Leonard Cohen om USA : Det som kommer etter (dagens) Kina, må ikke nødvendigvis bli så bra..   

Oslo, April 2021

Jeg startet i litt feil ende ved å lese Hekneveven før Søsterklokkene, men det er ikke så farlig.

Søsterklokken klinger godt uansett, men kan du velge : Hold den smale sti, følg forfatterens intensjon. Jeg henviser til min mening om Hekneveven: Nesten like bra, og mer enn bra nok. Godt språk, god historie, og mye å lære om livet på denne tiden. Anbefales, og jeg ser frem til neste bok. 

Oslo, April 2021 

Hva er det å hente når den danske vitenskapsjournalisten Lone Frank skal skrive om kjærlighet ? 

Forelskelsen redusert til biokjemi og gener? Nei, ikke det , men litt av det også. Nettopp den spennende metode å ta utgangspunkt i seg selv og egen livshistorie, koble dette med en prosess for å forstå seg selv bedre, men også bredde prosjektet til allmenngyldighet- med en rekke vitenskapelige referanser, er for meg vellykket. Jeg lærer, jeg får tanker om en «metode» jeg kan bruke til å tenke over hvordan jeg selv er i verden, som et resultat av natur (gener), oppvekst og kultur. Hun byr på seg selv uten å bli klissete privat, jeg tror mange med en smule nysgjerrighet overfor seg selv kan ha glede av disse timene med Lones skriftstykke, selv om vi er andre personer, ikke fullt så «Lone-ly rider» som henne. Fint gjort, Lone.

Påsken  2021. 

Hvis det finnes et menneske som både leser tysk og vil lese en hel bok av lederen for De Grønne i Tyskland, ja da er det deg jeg skriver for i dag: Jeg leste et intervju med Robert Habeck, og ble nysgjerrig: De grønne har eksistert i Tyskland i ca 40 år, og har betydelig innflytelse både på føderalt og regionalt nivå i Tyskland. Snart går landsmoderen Merkel av , det er mye politisk støy, og tyskerne er i koronatiden  i ferd med å oppdage hvor ineffektivt mye av statsapparatet er, i landet hvor fax fremdeles er bærende kommunikasjonsform. Boka til Habeck er en sympatisk introduksjon til hva han ser som utfordringer for Tyskland,  om hva som må til for å få til omstilling til en grønn, digital  og ikke minst, mer ivaretagende for de som blir tvunget til omstilling. Stikkord er vel dialog og kompromiss, og ikke dogmatisme. Noe å hente for vår litt mer lysegrønne og uerfarne miljø-politikkere? Robert Habeck er nevnt som en  mulig kanslerkandidat..

Oslo, mars 2021

Etter «Svøm med dem som drukner» i 2014 ble jeg så begeistret, at jeg skaffet meg de to første romanene «Hestekrefter (2006), og «Vårofferet (2010)», men ble dessverre temmelig skuffet over disse tidlige romanene. Men disse to litt skuffende leseropplevelse ble fort glemt med «Hekneveven». Endelig bare en bok som er en strålende god historie, der vi både blir dratt med videre, blir rørt og lærer, som alltid hos Mytting, mye detaljer om verktøy og redskap og livet i tidligere tider. Han har en helt egen måte å forteller om dette på god måte, med et vekselspill mellom detaljer og det indre liv til et interessant og troverdig persongalleri.  D et er deilig å bare la seg rive med av teksten, det god språk, de små overraskelser.  Et lite sitat relatert til død og sorg satt meg litt ut: «Vi klarer oss alle. Med den måten vi kan klare oss med». Nydelig.  

Jeg slutter meg til alle ovasjoner han allerede har fått, og skal skaffe meg «Søsterklokkene», som jeg nå gjerne vil lese.

Oslo,  Mars 2020

Mest for oss som elsker Europa ? 

Akk, Europa – skrev den tyske kulturpersonligheten Hans Magnus Enzensberger i sin tid på 70-tallet. Da var Norge drømmelandet, det er vi kanskje ennå.  Den nederlandske historiker Geert Mak vil noen kjenne igjen fra boken og TV-serien: Europa: En reise gjennom det 20.århundre.

Den nye boka lar oss få med oss 20 år til, helt inn i corona-tiden.

De 500 sidene kan innimellom synes som en litt tøff motbakke , der alle  milliardene som ble sølt bort  siste 20 år, er godt belyst. Boka lar oss få gjenoppleve den virkeligheten som har flagret rundt oss mens vi gjorde mye annet. Et makroperspektiv på vår egen tid, og Mak evner å fortelle om oss selv  (for de som regner seg som europeere) på en fin måte. Mye gikk galt i disse årene, til tross for gode intensjoner, og Europa har hatt ganske mye motgang, og alle de små og store landene har hatt sitt å slite med. 

Ved århundreskiftet hersket mye optimisme og pågangsmot, men det ble ikke helt som vi håpet: Finanskrise, massive økonomiske problemer i mange EU land, migrantkrisen, Brexit , Krim og Trump; joda Europa har fått  ganske mye juling. Boka anbefales alle som er litt glad i Europa, selv om pasienten ikke er helt pigg, og håper på en vaksine.

Oslo, 11.Februar 2021 

Mer gå-kompetanse kan man vanskelig tenke seg, han sluttet jo ikke å gå etter turen til Sydpolen. Denne lille boka er en liten perle av refleksjoner over det å gå, det å leve i nuet, det å lære seg å sette pris på turen, på slitet, på verdien av omveier og langsomhet. Jeg synes Kagge lykkes godt til å fylle alle siden med en slentrende penn. Fra egen erfaring til litterære referanser, godt sydd sammen. Befriende kjemisk fri for moralske argumenter om helsegevinster eller andre belærende holdninger, ei heller selvskryt. Inspirerende tankegods rundt det jeg selv har erfart; det er noe som skjer i hjernen når vi går, som hjelper oss videre i livet, ikke bare i distanse, men også for vår  åndelige balanse i en kronisk ubalansert verden. 

Oslo, januar 2021

Novellesamling er kanskje en litt vel traust  beskrivelse av boka , men jeg vil si det er det noveller dette ligner, selv om det kalles en blogg. De fleste innleggene er riktig underfundige og ikke minst umiskjennelig Elling´ske. Det liker jeg godt. Moderat til god humrefaktor, noe få innlegg enda bedre. Men Elling er litt mindre saftig, har mistet litt av galskapen.

Han går sjelden ut i dette terrenget hvor vi lurer på om han klare å holde seg på matta, om han klarer å forårsake rabalder, som han så får svi for. Elling er blitt eldre, og klok, mindre urimelig Han er jo en fredsæl mann, ergo færre bruduljer med både seg selv og med omverden. Det savner jeg litt. En god lesestund med en umiskjennelig Elling, som slett ikke har mistet vidsynet  i sine funderinger  over livets viderverdigheter. Han blir neppe kastet ut av Twitter for dette her, eller ut av sokkelleiligheten på Grefsen, for den saks skyld.    

Oslo, januar 2020

Don Delillo har skrevet noen fantastiske bøker, men de er ofte tykke, og til dels krevende for en litt utålmodig leser. Men med beskrivelser av USA få kan gjøre bedre. Men altså litt tykke. Derfor burde «Stillheten» være perfekt, kun knappe 130 sider. Tja. Boka er handler om en apokalypse, verden stopper opp, skjermene blir sorte, fly må nødlande. Elegant beskrevet med knappe og poengterte dialoger mellom totalt 5 personer i New York i noen ganske få timers kammerspill. Dette er litt vanskelig å si noe om, det utløste uro, og setter seg i kroppen, da er det vel bra ? Og så er teksten slutt. Jeg synes roman er litt drøy beskrivelse, mer en langnovelle. Høy kilopris på boka, for høy? Kanskje heller kjøpe på engelsk på paperback?  Kanskje heller ta frem noen av hans tidligere bøker, liker jo stilen..

Oslo, januar 2020

Matskribenten  og matprofeten Andreas Viestad har jeg satt pris på lenge. Han kan skrive om mat uten å være i veien for tema, han er ikke håret i suppa kan vi si, og han jåler ikke med kunnskapen, ved å bli overklok. 

I denne velskrevne, passe tykke , ca.  200 sider lange boka,  er ryggraden i boka et eneste måltid  på restaurant La Carbonara i Roma, men med godt fortalte historier om både mat og – historie. Dog maten er i hovedfokus, historien blir mer å se på garnityr, eller sideretter, som passer til hovedrrettene – de ulike råvarenes betydning i historien.  

Det er kort og godt artig å lese om noen utvalgte viktige matsorter som har hatt betydning for verdenshistoriens gang. Brød, olje, salt, pepper, sitron og vin, og noen til.

Velsmakende, passe porsjoner stor sett, kanskje vin-kapittelet var litt  pinglete  og lokalt, men  pyttsan, totaliteten var super, og  med god flyt gjennom boka. Jeg ble  ikke «fortvila» – Viestads betegnelse på overmetthet, noe jeg kaller «grissjukan»  og vi begge kjenner, og helts vil gjerne vil  unngår. Ikke minst litteraturkapittelet der han drøfte sine kilder er veldig etter min smak – tips om andre bøker. At jeg selv innbiller meg jeg var på La Carbonara da jeg var 12 år gammel  er en artig kulisse for min opplevelse av boka. Dengang syntes jeg spagetti carbonara var utelukkende fremmed og ekkelt. V

Viestad, jeg venter på neste rett, og savner Italia litt mer enn vanlig.

Januar 2021

Oppdragslesing. Å lese noe fordi noen vi jeg skal mene noe om boka  er kanskje et handicap for boka, jeg har ikke valgt den selv. Da kan boka være helt OK, men fordi lesing skal være lyst, er det kun overraskelsen over at det er bra som jeg setter pris på. Bøker må forventes å fungere som en god bok. Et minstemål. Denne boka er ikke dårlig, og den var spennende nok til at jeg leste alt. Men likevel er jeg ikke fornøyd. Det er litt for «kjekk» tone, som gjør personene litt vel karikerte, og det er litt vel mange sjangre som skal tilfredsstilles, frimurerlogen får sitt, religionen får sitt, kjærlighet  og død, pedofili  og utroskap. Litt av alt.

Men det er ikke dårlig skrevet, og det som lyser opp er å bevege seg litt rundt på Helgeland, som de som har glede av det. Ser ikke bort fra at boka også kan glede Helgelanderne. Me not so much.

Oslo,  januar 2020

Typisk innskytelse- jeg leser en anmeldelse eller et intervju, og på magefølelsen blir boken handlet inn. Når den dukker opp er den litt for tykk og litt for evangelisk. Boken er et oppgjør med alle som beskriver mennesket som ondt og tar et fortjenestefullt oppgjør med en del dårlig forskning som nettopp har forsøkt å vise hvor onde vi er av natur. Vel og bra, og ikke dårlig utført, men likevel får litt kløe av denne boken, den er litt for insisterende, og der har jeg en sensibel reseptor. Boka var ikke verdt innsatsen. Mye allerede glemt. Vi er litt onde fremdeles. Fy deg Stephen Fry, som anbefalte den så begeistret. 

Oslo høsten 2020  

To grusomme og oppsiktsvekkende betagende skriftstykker, på litt ulik måte. Bøker som på en helt spesiell måte sier noe om krigens ufattelige grusomhet, og menneskenes betingelser for å opprettholde en form for menneskelighet- tross alt.  Hjertet som spratt opp i halsen på side 1 i første bok, fikk sjelden anledning til å falle på plass under den ytterligere fordypning. Hvorfor forsetter man å lese noe slik? Jo fordi fortellingen har en troverdighet, og da er jo måten dette er gjort på avgjørende. Men disse bøkene er ikke noe for mørkredde.

Jeg synes Dagbok var best, uten en slik isbader-aktig opplevelse i denne første boken vet ikke jeg om jeg hadde fortsatt med Beviset.  Gi seg etter 2 av 3 bøker? , nei, til det er nysgjerrigheten for stor, og det er jo ikke noen tvil om at dette er verdt å lese. Men det hjalp nok litt på gjennomsføringskraften at bok-venner har heiet bøkene frem.  Det er tre korte bøker, fint, litt som å ta tran, får det overstått- men bøkene er også en «treat». Det er bare beinhard realisme – virkelighetene kan dessverre være enda verre en dette som beskrives med ord. Fremstillingene oppleves som en godt innkokt kraft, ikke noe slapt med dette, nei.    

Den tredje løgnen- siste bok i trilogien stirrer på meg fra nattbordet. Jeg slipper ikke unna. 

I løpet av juleferien blir den fortært. 

Høsten 2020