Claus Leser

Dette er ikke en vanlig biografi, og det hadde vi kanskje synes hadde vært litt prematurt og stormannsgalt  for en som ikke er fylt 50 år. Men denne boken er mer- og noe annet i tillegg.  En oppsiktsvekkende  oppvekstskildring: Åpen, direkte, brutal, rørende, selv- og andre utleverende, modig og opplysende . Og godt skrevet. Løvetannbarn er litt upresist, Abid er mer som en fargerik  fiol. 

For oss som kun kjenner ham fra media, kan han virke som litt mye av  det det meste, selvopptatt,  tendens til utestemme, litt heftig,  på en ellers rolig dag. 

Boken er først og fremst en rystende barndom med et alvorlig medisinsk og sosialt svært vanskelig handikapp. Et familiært bakteppe med massive utfordringer i å balansere livet fra dag til dag og for å gjøre omgivelsen lykkelig, en balansegang mellom kulturerer. Abid får frem mange aspekter av flerkulturelle utfordringer som oss andre ikke har snevet av peiling på. I sin åpenhet om egen feilbarlighet kan han også tillate seg å være ganske direkte mot dem rundt. Han er god i å fortelle om hvordan ulike livsfaser gir nye utfordringer, når man tror man er på trygg grunn dukker det opp noe.  I det heletatt er det mye i boka som er mer allmenngyldig;  omsorgssvikt, de viktige voksne i omgivelsen, de som se som så og agerte, hendelser som vi alle kan relatere oss til på et vis. Kjærligheten som også er der. 

Han kan være (nesten) så jålete han bare vil for meg, han har med denne boken gitt oss noe  som inngir stor respekt: en nærgående fortelling om hvordan en person med de svakeste ytre omstendigheter med viljestyrke, persistens og ikke minst endringsvilje, kan få et  rikt og bredspektret liv, til tross for ganske så magre kår i utgangspunktet. Imponerende, anbefales. 

Oslo, en regnfull dag i Oktober 2021 

Bare å se på omslaget setter standard for innholdet. Utsøkt. Jan Grue kan skrive om seg selv, sitt eget liv, og sine erfaringer, på en så klar, analytisk, varm og viktig måte at det er en ren fryd å lese.

Ikke rart han vinner priser. Jeg har falt, for denne boken. Jeg er særlig berørt av hans måte å få frem sine poenger så klokkeklart, men likevel ikke insisterende, eller utleverende, men på en omsorgsfull måte. Boken anskueliggjør hva det kreves av funksjonshemmede å eksistere i dagens samfunn. Hans bruk av ordet arbeid, og  ordet familielikhet brenner seg fast i min bevissthet. Hvordan han i sin tekst meget nennsomt klare å få frem både jin og yang, både fellestrekk og ulikheter mellom oss ulike mennesker, er kort og godt betagende og rystende godt skrevet. Jeg faller ofte for bøker der det hagler med sitater jeg helst vil huske, her står de i kø. 

To av dem  må med her : «Og jeg husker det jeg allerede vet, at omsorg er stedet der arbeid møter kjærlighet» (s.89), og «Rasjonaliteten min er noe av det jeg er stoltest av i meg selv, og det man er stoltest av, skal man også være mest forsiktig å stole på»(s.170).  Mulig jeg er fantasiløs, men jeg finner ikke noe galt med denne boken, utenom at jeg helst ville den skulle vært lengre. Den er jo bare 180 sider. 

Oslo, september 2021

Etter den svært lesverdig «Berge»  i 2017, var forventningene  til denne boken entydig tilstede.  «En tid for å leve» har spesiell oppbygning der ulike stemmer kommer til ordet i de ulike kapitlene, og slik flettes boken sammen som en kurvstol på arbeidsstuen i barneskolen.  Kurvstolens basis er premieren på «Hedda Gabler «på Nasjonalteateret, og mye fungerer godt i dette narrativet. 

Det meste er godt skrevet, lett å lese, passe mange kulturelle referanser, og vi beveger oss rundt  i Oslo anno 2020 med stødige topografiske knagger, ikke ulikt Lars Saaby C. 

Noen av personene er skikkelig rørende og knivskarpt beskrevet, andre litt dvaskere. 

Men selve tvisten i historien er så lite troverdig beskrevet at jeg bare ble forarget. For å ikke ødelegge spenning for de som leser boka må jeg uttrykke meg litt upresist, så dette får duge:

Å drepe seg selv eller andre krever noe mer kvaler enn å velge mellom espresso eller cortado. Hallo! Er det mulig å beskrive eksistensielle forhold omkring historiens kontrapunkt   mer anemisk og flatt enn dette? Også du da, Jan. Tenk det, Hedda !Underholdende, godt språk, gode personbeskrivelser, men likevel. Hæ? 

Oslo,  September 2021

Noen skriver om ting andre synes det er vanskelig å snakke om, så lenge det ikke er mørkt og sent. Jeg synes Siri Gullestad har skrevet en belysende liten bok om svært allmenne ting. Hun forsøker å fortelle oss noe, om noe av det viktigste i livet, hvordan kropp og sjel, tanker og følelser kan være  staur-aktige uforlikte,  og vanskelig å bære med seg. Begjæret er der også, man kan skjene ut av den smale sti, til tross for forbud-skilt og advarsler Det er mulig i ren begeistring å havne litt på vidotta, for eksempel i en seng man ikke egentlig ønsker å bygge reir i. Vi er tross alt bare sapiens, til tross for hjernevekten. 

Siri Gullestad godtar ikke at prosjektet om å elske og begjære skal aksepteres som umulig, men peker på forhold vi kan reflektere over, som å vektlegge fantasi og felleskap. Hun skriver didaktisk og klokt  om tilknytning og trygghet, kjærlighet og begjær, på en ganske så nøktern måte, og jeg fornemmer sterkt den gode intensjon: Ved å se litt nøyere på disse begrepene så kan vi kanskje få til litt mer ut av det med det mennesket vi elsker og gjerne vil være nær. At dette ikke er en håndbok i begjær tror jeg vi kan være glad for. Bra bok, Siri.

Oslo , September 2021

En heftig bok om alt som bør gjøres for å redde klima, og i særdelsehet en veldig oppramsing og nitidig gjennomgang av alle som siste 30 år  år motarbeider fornuftig klimatiltak. Veldig relatert til amerikansk politikk og offentlighet. Kort sagt, skal man lese en bok om klima, ikke denne. 

Oslo, August 2021 

Årets beste roman ? I hvertfall beste sommerroman.  Gid det hadde kommet en ferie til for å kunne lese i lange drag –  hvis en  roman til av dette format  dukker opp. En murstein, 700 sider, begeistret blir et litt fattig ord. Murstein, men ikke just a  Brick in the Wall.

Fortellingen er stillferdig, drivende, svært elegant, og det er bare å glede seg til å følge Martin Berg, forlegger, Gustav, kunstmaler og Cecilia, vakker intellektuell fra gymnasalder, til de nester rekker å runde  50. Kulisse Gøteborg, tema: livet og tingene, vennskap, ungdomstid, relasjoner, famileliv,  livsfaser, alt akkurat passe. Refereranser til kunst og kultur som passer, ikke plagsomme myggestikk. Miljøet er litterært, og jeg som litt vel over middels leseglad  lurer på om noe av min fascinasjon for boka har med det litt egenartede miljøet  å gjøre, og at andre synes det blir vel mye litterære referanser ?  Hard to tell. I am just me. Boka er perle, kunne godt ha vært på et par hundre sider til. Dama som skriver er ennå ung og en debutant ! Hva kan ikke da skje ? Look til Sweden ! Mer.

Hvaler, august 2021 

Ikke rart dette er blitt en bestselger i hele Europa. Boka er historien om 5 tyske kvinners unge voksenliv,  fra tiden omkring  Berlinmurens fall – 90 -tallet.  Deres livsløp er delvis tangerende, delvis mer innvevd i hverandres liv. Det er en godt skrevet roman som forteller noe om alle  livsvalgene, de brustne forventninger, og ikke minst det vanskelig samliv, og vår utilstrekkelighet  i våre nære relasjoner.  Grepet med de 5 ulike kvinnene er godt, og virker ikke konstruert for meg. Det er på en måte en helt i historien , Gøtz, mannen som alle faller for, men som spiller på flere hester, bokstavelig talt, og som beskriver livet slik det ofte kan være, en differanse mellom bør og er.  En bok om det  vi higer etter, ( kjærlighet, næhet, mening) men som ikke blir slik, ikke minst på grunn av egne valg, men også omstendigheter vi ikke kan styre. Det er gode personskildringer og godt språk, og godt driv gjennom hele boka. Verdt en sommerdag. 

Hvaler, juli 2012

Jeg gikk litt trett på tampen av Napoli- kvartetten for noen år side, og hadde derfor forventninger  til denne boka -omtrent  midt på treet. De ble innfridd med god margin. For dem som ikke har leste Ferrante før, kan kanskje dette være innføringen? Vi følger en 12 årige Giovanni  3-4 år inn i pubertet, og ikke minst ut av et ukomplisert barneliv der alt henger på greip, til en helt ny tilværelse der det er lite samsvar over hva de voksne later som, og hva som egentlig foregår. Foreldrenes samlivsbrudd er første ytre katastrofe.  Det er nettopp historien om hvordan Giovanni må finne ut av seg selv mot en ytre verden som er svært rotete, og ikke minst, hvem skal hun tro på, hvor skal hun finne hold? Det er jo nettopp Ferrantes evne til å fremstille persongalleriets indre verden kombinert med en ytre verden som er hennes varemerke. Det er kort og godt svært godt gjort. Ikke minst Giovannis egen utvikling og vakling mellom ulike ståsteder som gjør fortellingen troverdig, og verdt å følge med på. Denne boka er umiskjennelig ferrantisk, og jeg likte boka godt.  Slutten på boka kan tyde på at vi kanskje  møte Giovanni igjen. 

Hvaler , Juli 2021

Forfatteren er en av Danmarks mest kjente gjennom mange år (f.1942) , og fikk bl.a i 2017 Nordisk Råds romanpris for «Erindring om kjærligheten», som gikk meg hus forbi. «Til vannvid, til døden» er en meget intens bok, vi følger en 33 år gammel dansk krigsenke etter en Luftwaffe-flyger- som egentlig var i krigen for Finnlands skyld. Hun drar til Munchen høsten 1942, der hun møter en virkelighet av krigsgalskap jeg sjeldent har lest  bedre beskrevet. Boka gir et meget rystende bilde av situasjon hvor nazi-regimet er i ferd med miste grepet- krigen på Østfronten ikke gårsom planlagt, men hvor det nettopp derfor er viktig å holde på en illusjon om det motsatte: Vanviddet er totalt, og døden er ikke langt unna. 

Boka er uten kapittelinndeling, men de 400 siden holdt meg grepet, og det en egen lykke å kunne ferie-lese en bok nærmest i ett innpust. Boka oppleves som svært intens, nærmest som et kjempelagt NÅ som hele tiden vil inn i hodet – det virker!  Det er stor litteratur, om et tema som kan virke litt sært, men situasjonen i Munchen i 1942 kan man godt ta inn over seg – i lys av populistiske og autoritære  strømninger  i verden i dag. Propaganda, den vanvittige inndeling av menneskene i ulike klasser, volden, terroren, og det dekadente livet til den politiske overklassen. Det bærende i historien er   hovedpersonen Harriets refleksjoner over hva som skjer, fra den naive forestillingen om å bli støttet i sin sorg over mannen, til hennes mot til å holde på grunnverdier, i en verden der dette var svært farlig. Boka anbefales, intensiteten fra første side holder helt ut. 

Hvaler, juli 2021

Boka fikk 1.prisen på Leipzigbokmessen i 2014, og jeg vil gjerne bli mer kjent med denne forfatteren etter hans siste bok fra 2020 «Der du kommer fra», nylig omtalt av meg. 

»Før Festen» er ganske annerledes, men det som slår meg er at forfatteren nok en gang tar  noen egne grep med teksten  man ikke  er vant til. Noe av teksten er skrevet med et språk fra århundrer tilbake,litt  er nærmest håndskrevet. Om disse grepene er 100 % vellykket lar jeg stå åpent, men at forfatteren også i denne boka skriver svært godt er hovedinntrykk. Glitrende innimellom, og det er en særegen måte å bygge opp fortellingen på, det er svært levende beskrivelser av et fantastisk oppkomme av figurer i denne landsbyen. Det er landsbylivet med sine arketyper, det er en hyllest til STEDET, historien og menneskene som svært menneskelig holder på med sitt under ulike ytre omstendigheter. De feilbarlige, de eksentrisk, de fleste litt vindskeive. Alt i alt, en flott leseropplevelse, særegen, og derfor med god ettersmak. 

Hvaler, juli 2021

Medrivende, makabert, men litt som med en god vin, ettersmaken ble hengende i kroppen.

En ganske spesielle historie, og  vanskelig å legge fra seg. Språk og fortelling kler hverandre, og man blar litt forskrekket og nyfikent til neste side. En ganske særegen fortelling, som gjør meg nysgjerrig på hennes tidligere  roman «De polyglotte elskerne» som var stor suksess i Sverige i 2016.  Selve narrative i boka vil jeg ikke si så mye om, det er lett å røpe seg, og noe av gleden ved boka er jo nettopp vendingene, der handlingen plutselig ta av i en ny retning, fiffig og effektivt.  Litt som  som McEwans « turning points» , bare mange flere krumspring.

«Kjøttets tid» er ganske rå, men ikke på den ekle måten, faenskapen er mer subtil, og det er også mye moro underveis, selv om mørket siger på. Absolutt verdt de timene det tok.

Hvaler, Juli 2021

Boken er skrevet i 1963, men gitt ut på nytt får mange godord av ulike forfattere, og mange  sammenlikner henne med Ferrantes bøker. Jeg finner også fellestrekk, men synes faktisk Ferrante i det store og hele er bedre. Familie leksikon er en familie historie fortalt på en spesiell måte der hovedpersonen er nesten usynlig, men for meg blir det litt repetitivt, og stilen tretter meg litt. Åsted er Nord-Italia i mellomkrigs årene gjennom Mussolinis «rise and fall» – hennes familie blir hardt rammet ettersom de er anti-fascister.

Var jeg kanskje ikke helt i humør den dagen denne boken ble fortært i halvsolen på hytta, mellom små vedlikeholdsøkter?  Boka ble handlet litt på impuls, etter en litt overfladisk lesning av en anmeldelse i Morgenbladet. Kan jeg klandre noen for at jeg var litt rask på labben? Neppe – kun meg selv. Boka er lettlest, og ganske kort, og dårlig er den jo ikke.

Hvaler,  Juli 2021

For meg som i vinter har startet Podkasten HUDEN SNAKKER,  helt uten utdannelse i radiofaget , var denne mellomtynne boken, en fin inspirasjon før neste podkast sesong. Det er påstått at det 19. århundret var skriftens, det 20. århundre bildets århundre, mens den 21.århundet , nå  – vil bli talens århundre.. Tja, fint sagt, og uansett er podkasten det raskest voksende medium fortiden.  

Det kan bli mye å høre på hvis alle skal lage podkast, noen må få slippe, bare være lyttere. Jeg synes boken var en flott innføring i radio og podkast, god til på få frem stort og smått om  lyd, og ikke minst en bevisstgjøring på hvordan lyd kan virke slik vi vil: Rett inn i hjernen. 

Derfor gjelder det å lage gode tekster som er billedskapende, da blir det bra radio/podkast. 

Linda Eide, hun litt travle NRKdama  fra Sogn med det bustete håret,  avsluttet med et tankevekkende kapittel hvordan vi faktisk får oss  til å lage egne historier i hjernen som overgår det som vi blir utsatt for.  Kryptisk? – ikke egentlig, vi legger inn våre egne ting i det vi hører, og vips har vi «meirfiksjon», som Linda kaller det.  Vi mennesker konstruerer jo forøvrig også filmer i hodet, vi tror jo bilder beveger seg så lenge vi får fotografiene servert 24 ganger pr sekund. 

Kanskje ikke en bok for flere en meg denne gangen, men jeg ville gjerne klappe litt for forfattarane. 

Oslo juni 2021

Dritbra. Utrolig elegant samtidsanalyse, nydelig pakket inn i gresk mytologi, forståelig også for oss uten klassisk (ut)dannelse. Skal du lese en bok for å forstå hva som skjer der ute på ytterkantene i sosiale medier, FB, Twitter, populisme , Polen ,Ungarn, og først og fremst USA teknologihistorie, les denne ganske tynne boken. Høy kilopris, men verdt det, og derfor heller ikke noe langt ræl å grue seg til. Hvordan ble internettet det litt monsteraktig som det er blitt i vår tid ?, her får du noen av de viktigste svarene.

Vi har fått med oss at narsissisme er blitt godt belyst med Trump, men de færreste har lagt merke til at nymfen Ekko er viktig i historien som den romerske poeten Ovid skrev ned 8 år før Kristus. Lena Lindgren er akkurat passe slentrende i sitt essay, der hun forteller om medieteknologiens utvikling i vår tid. Vi blir klokere på en behagelig måte, språket er godt, og bruken av myten akkurat passe insisterende og holder oss på sporet. Filosofen Rene Girard´s grunnideer er absolutt nye for meg, spennende og relevant tankegods , og media-teknologi-spider-mannen Peter Thiel funger godt som hyper-skurken  i fortellingen. Hadde man bare hatt litt mer klisterhjerne og persistent logikk, kunne denne bokens innhold gjallet gjennom mange sommernetter. 

Oslo juni 2021

Vi blir litt øredøvende overrislet av bøker av engelskspråklig opprinnelse, og fx de tyske eller franske bøkene bruker ofte litt lang tid før de når oss her i utkant-Europa. Sasa Stanisic ( f. 1978) er en de mest spennende yngre historiefortellere som skriver på tysk, selv om opprinnelsen hans ligger på Balkan ( Bosnia).Han har skrevet tre prisbelønte bøker, og denne siste «Der du kommer fra « har endelig nådd fram til nordlyset vårt. Jeg likte boka godt, ofte strålende, innimellom mer enn god nok , og avslutningen var for meg litt irriterende. Han har en unik stemme, der Balkan for en gangs skyld ikke skaper mer forvirring enn oppklaring, og teksten som tar oss fornemme noe av kompleksiteten på Balkan forstyrrer aldri selve historien.  Selv vi som ikke har opplevd dette virvar av etnisk, religiøs og nasjonalistisk lapskaus som danner det balkanske  bakteppe og realitet, kan nyte denne nydelig historien om opprinnelse som angår alle mennesker. Om minner og om hva som betyr noe, det får han veldig godt fram. Boka anbefales, og jeg gleder meg til de to foregående prisbelønte bøkene : «Før Festen» (2014 på norsk),   og «Hvordan soldaten reparerer  grammofonen»(2006) oversatt til 32 språk, men norsk utgave utsolgt fra forlaget, så da blir den på tysk. «Noen ganger lukket jeg ganske enkelt øynene for å finne opp meg selv». Jeg er litt svak for sitater.

Oslo juni 2021