Claus Leser

Ettersom ikke alle leser tysk, boka handler om tid, men også svært mye mer. For meg kan dette være årtes beste nykommer av utenlandsk forfatter. Oversatt til mer enn 15 språk allerede, burde boka også snart komme på norsk. Gospodinov er bulgarsk, og er godt kjent og feiret i hjemlandet. Forlaget Bokvennen fikk 2011 oversatt en tidligere roman: «Naturlig roman». Den venter på meg.

«Zeit Zuflucht» er en meget original historie om tid, fortid, fremtid, nostalgi, det vi glemmer, det vi har opplevd eller det vi tror vi har opplevd. Kan vi søke tilflukt i fortiden ? 

Forfatteren klarer på mesterlig vis å snekre sammen en historie så underfundig, klok og spennende at jeg ble drevet fremover med stor humre faktor.

I noen bøker er forfatterens jeg-stemme i veien for fortellingen, denne gang ikke.

Boken er også en aktuell kommentar til  vår samtid – en fragmentert tid med oppbluss av nostalgi og drift tilbake til gamle idealer, som kanskje ikke er løsningen for verdens utfordringer.  Meget elegant.

Hvaler, August 2020.

I bokhandelen på Zurch Airport var bokmangelen min litt  prekær, og målet var en tynn bok som skulle ta 2-3 timer å lese. Det ble denne, da jeg har lest en annen bok av samme forfatter med en  fornemmelse av at han hadde noe viktig å si – dengang.

Denne lille boken var irriterende påståelig i sitt budskap, parareligiøs i sin insisterende måte å dytte argumentene ned halsen på sin ubevepnede leser, jeg som jo egentlig synes mannen har flere gode  poeng !

Vi er altfor opptatt av nyheter for flakser forbi i hverdagen. Nyheter som vi ikke trenger i livene våre, som vi ikke relaterer oss til, som vi ikke bruker til å påvirke verden, som spiser mye av våre liv. Enig i det meste, men fytterakkeren for en dustete måte å bringe budskapet til torvs på. Det er da ikke vår  skyld at han ble skadet i sin ungdom og ble newsaholic. Men tema er såpass viktig at denne tiraden av en bok for meg er mislykket. Tema fortjener en  mer avbalansert fremstilling. 

10000 fot over Europa, 7. september 2022.

Kerstin Ekman: Løpe ulv  (Roman, Aschehoug 2022)

Det er litt fortærende å måtte innrømme å ikke ha lest noen av Kerstin Ekman før. Men noen bedre inngang, (litt baklengs riktignok), til en stort forfatterskap enn denne 175 sider korte, meningsforttede boken er vanskelig å forstille seg. Dette er en gripende fortelling med handling på mange plan. Det handler om den 70 år gamle jaktlag-leder og naturforvalter Ulf, som får en livsomvendene opplevelse i møtet med naturen – og seg selv.

Historien rommet et stort spektrum av menneskelighet på godt og vondt. Forholdet til kona gjennom 50 år, lokalsamfunnet, livsvalg, naturen, dyrene. At det er sneket inn en blodig liten kriminalhistorie er også helt på sin plass, et imponerende nydelig og klokt skriftstykke. 

Freiburg , september 2022

Boka på 384 sider ble slukt på under et døgn, det betyr nok at jeg hadde forventninger til hva  som skulle skje på neste side. En tett og intens  leseropplevelse, et kammerspill,  med en unge kvinne og en 34 år eldre mann i et asymmetriske forhold. Tittelen spiller på at Kairos var den greske gud for «heldige øyeblikk», som Erpenbeck skriver. Boka finner sted i Berlin   i tiden rundt DDRs imploderende undergang, fra 1986 til tidlig nitttitall. Parret er «håpløst» forelsket og lykkelige, i hvertfall en god stund. Men fordi Hans (53 år) er gift, og nekter å avslutte ekteskapet, er ramme-betingelsen for forholdet både Hans-styrt og tidsmessig begrenset, får forholdet  sine forventede kriser. De rekker ofte ikke stort mer enn å gå ut sammen, ha dype samtaler og ha sex.. Nettopp fordi Hans har en lang livserfaring, han var bl.a  barn under krigen, og valgte å bo i DDR, mens Katharina (19 år) aldri har opplevd noe annet enn den litt mislykkede staten DRR, så har boka et interessant politisk og kulturelt  bakteppe som unektelig bidrar til å gi den flere lag. Vi blir ganske godt kjent med Hans og Katharina, selv om særlig Hans etterhvert fremstår som mer og mer urimelig i sin persistering av å dikterer betingelsene for forholdet. Det kan virke litt underlig at ikke hans urimelige oppførsel møter mer motstand fra Katharina i teksten.  At kjærlighet gjør blind, kan jeg si jeg fornemmer her, og midt-delen av boka mister litt saft: Før dette er det gode skildringer av hvordan emosjonen driver fortellingen fremover.  Ellers er det nok saft, i og for seg, de elskende kaster ikke bort tiden med et slapt seksualliv. Men det illustrerer godt den nesten dyriske tiltrekningen de har begge to, og Katharinas insistering på at hun elsker Hans virker tross alt troverdig. Erpenbeck er en av Tysklands topp- forfattere, og denne boken er blant de som nylig har fått mest åtgaum både i Tyskland og ellers i verden. Jeg legger merke til at det trekkes inn mer musikk og litteratur-referanser enn vi er vant med i skandinaviske bøker, dette gjenspeiler kanskje at i DDR staten var det meste forbudt, mens klassisk musikk, og (utvalgt) litteratur var det man hadde å lov til dele seg i mellom. Boka har  innhold med mye rom for tolkning og diskusjon, vil tro andre har opplevd  annet enn meg, og det taler for en tekst som kan berike mange  lesere.

Hvaler, en varm dag i juli. 2022

Huttemegtu  og gudbevaremegvel for en monumental bok! Fysisk minner den om en LECA blokk. Dette er noe av det mest rystende jeg har lest på svært lenge. Det er krigshistorie fra 2.verdenskrig, der slaget om Stalingrad er hoveddreiepunkt, men hvor hele 2.verdenskrigs brettes ut i stor diktning og redselsfull detalj.  Stor litteratur er stor uavhengig av tema, og dette er stor litteratur. Å lese disse nær 900 sidene er på en måte en prøvelse å holde ut med, men han skriver så godt at jeg ikke klarte å la være. Noen kan finne trøst i at det egentlig er tre bøker, og man kan nok med fordel fordele lesingen litt, selv om salami-lese-metoden ikke er brukbar, her blir man nemlig fanget av teksten. Dette er mer ferie-, enn innsovningslitteratur. Hans store talent er den ærlige og direkte måten han  beskrive karakterenes allsidige menneskelighet, hos dem som er fanget i de skrekkeligste skjebner, i en umenneskelig tid, der  «ismene»  tillater menneskene de mest horrible maktovergrep, henrettelser eller benådning.   Både kommunistenes vanvittige utrenskninger og nazistenes myrderier og metode blir nøye beskrevet, dissekert og ikke minste reflektert over, gjerne i dialoger mellom de rammede, eller som refleksjoner i hodene til bokens rike persongalleri. 

Boken omtales som 2. verdenskrig «Krig og fred», skrevet av krigsreporteren og forfatteren Vasiliji Grossman, som var øyenvitne til alle krigens begredeligheter bl. a som front reporter for den røde armes avis, Den Røde Stjerne, i mer enn 3 år. Historien bæres av et persongalleri som svært troverdig beskrives, ikke minst hva de utsettes for, om det er i sovjetiske  GULAG, eller i tyske konsentrasjonsleire. Manus ble forsøkt tilintetgjort av sovjetiske myndigheter etter krigen, men ble smuglet til Vesten i 1979, 15 år etter forfatterens død.  Det er vanskelig å anbefale noe så vondt, men dette er stor litteratur, desverre fremdeles aktuelt i ly av krigen i Ukraina. Noen sterkere tekst om hva frihet innebærer, har jeg aldri lest.

Hvaler, juli 2022.  

Boka har undertittel : “The myth of individual thought and the power of collective wisdom”.

Joda, dette er ganske spennende , en vandring i kognitiv psykolog , der tema stengt tatt er: Hvordan fungerer vår bevissthet , hvordan tenker vi om fortid og fremtid, og ikke minst: Vår manglende forestilling om hvor lite vi egentlig vet. Vår kunnskap ligger mye mer utenfor vår hjerne enn det vi vanligvis tar inn over oss. Kunnskap er mest oppstått kollektivt i team, og dette beskrives overbevisende.  Boka gir mye kunnskap og er god til å komme med sine poenger. Forfatterne forgriper på mange måter historien med verden anno 2022, mye av de jeg leser om er svært relevant i vår nåværende situasjon  med alternative sannheter. Jeg synes første del av litt mer spenstig enn de siste siden, men i sum mye tankevekkende nytt innhold, som jeg synes er spennende å ta med videre. Min universelle gigantiske uvitenhet er redusert bittelittegran, og det var moro så lenge det måtte vare.  Bra lesestoff for alle som jobber med kunnskapsformidling, kunstig intelligens, eller som undrer seg over vår bevissthet. At boka er 5 år gammel er egentlig litt synd, det kan tenkes det finns mer oppdatert litteratur om samme tema. 

Hvaler, juli 2022. 

151 sider med en forfriskende fabel om  et anderledes bonde-liv. En slags anti-bonde som vil la skogen gro opp, og ellers beskriver livet på landet med er skjevt blikk. Ordningen med odel blir belyst, og hun blander inn små og trivelige ingredienser fra hovedpersonens privatliv. Men det er ikke mer seksualitet enn at det er akkurat passe hos en ung kvinne som er jeg person.  Anbefales som et litterært mellom-måltid, appetittvekkende. 

Hvaler, juli 2022 

Nobelprisvinner fra 2017  Ishiguros “Klara og solen”  lå en stund til  mørning, før jeg tok fatt. Denne boken er skrevet etter han fikk prisen, og jeg har slitt litt med å få den under huden. Kanskje min hud er for tykk, eller mitt behov for denne type roman pt ikke er tilstedeværende. Uansett, historien om den syke piken som får seg en overklok robot-venninne, i et litt dystopisk fremtid samfunn, klarer jeg ikke å relatere til meg og mitt liv. Ergo -en bok jeg holdt ut, jada, ille var det ikke, og den er ganske tynn, bare 285 sider. Men akk, dette universet ble jeg ikke venner med, til tross for godt språk og en historie jeg kanske ikke glemmer på en  stund. Men lesergleden var marginal. Gi meg heller en hvilken som helst Murakami.

Oslo, den forventningsfulle og fine våren 2022.   

Noen  bøker er vanskelig å finne presise ord for. Denne. En ganske slank roman som handler om en ung tolk som kommer til Straffedomstolen i Haag, som tolk. Hun betrakter sylskarpt  den på mange måter lille verden rundt seg: Kolleger, venninne, elsker, og ikke minst tiltalte potensielle forbrytere ved domstolen som hun tolker for. Hun kommer veldig nær dem, og det gjør mye med henne.  Boka har et forunderlig driv, neste som en thriller, men er jo ingen kriminalgåte. Likevel skjer det noe kroppslig med meg, boka sitter i kroppen etterpå. Hun bruker språket slik vi tenker mer enn snakker; digresjoner, korreksjoner. Selv om det også er endel dialoger, så er det som skjer i henne som driver meg gjennom boka og jeg vil ikke legge den fra meg. Det som skjer, forventningen, og til slutt, avgjørelsene  som bygger på ganske tilfeldig hendelser  – akkurat som vi av og til opplever i eget liv. Små tilfeldigheter som  velter stor tue, kan man si. Absolutt lesverdig, boka er kåret til en av de ti beste i 2021 i  New York Times´ kåring, og Barack, vår alles Barack, likte den også. Å lese om Straffedomstolen i Haag i fremtiden vil få en litt ny dimensjon. 

Oslo/ Hvaler ultimo mai 2022

En herlig roman. En av årets beste for meg, sålangt. Fortellingen om de to brødrene som vokste opp rundt 1914 i Oslo, og som gir oss Osloboere et begrep om hva vi går glipp av ved å ikke ta Nordmarka mer i besittelse. En slentrende fortelling, lun, men presis i de mange detaljer, i samspill mellom brødrene, i beskrivelser av natur. Elling er egentlig billedkunstner, og jeg får en opplevelse på en måte å være med å avdekke et bilde: Med en stor fortelling om det nære mellom brødrene som endrer seg etter ulykke, til   et liv i fiendskap, men også et lerret som har en rekke detaljer og en mangfoldighet i uttrykket. Jeg må finne ut om han maler like gode bilder med pensel, som han maler bilder med ord. Boken or også en feiring av livet, naturen, relasjonene og så lærer man jo en hel del om livet i naturen. Denne feiringen av naturen og dyrene er en fin måte å minne oss om diversiteten, skjønnheten og brutaliteten i naturen, som vi lever ganske avsondret fra i det moderne liv. En lyrisk bok sa en venn, akkurat ja, det ordet passer godt. Jeg ville unnet meg akkurat denne lesergleden. 

Oslo, mai 2022

Det beste med denne boken er at den ikke er en lydbok. Riktignok har jeg ikke klart å holde forfatterens  stemme helt ute av bevisstheten, av og til hører jeg ham ganske tydelig. Det er (nesten) til å leve med, fordi han er ganske god både til å fortelle historier, med mye detaljer, men ikke minst med analyser som både er oppklarende og litt overraskende, og som minner meg om oss – vår europeiske samtid. Samtiden ble ikke alltid oppfattet da den fant sted. 230 sider er omtrent passe, og hvis du har glemt hvordan forfatteren ser ut er det rikelig med bilder for å løse den krisen. Av og til ganske pratsom, og et snev av name-dropping kan vel spores. For de som vet  mye om tema fra før, er boken kanskje litt irriterende pratete. Men for meg er den en ganske velskrevet og lettlest bok om vår europeiske samtid med et historiske blikk på det store landet i Øst, med fokus på mannen som man en gang trodde ville bringe Russland ut av bakevjen. Hans- Wilhelm gir innsikt i utviklingen, med Putin som prismet som det hele speiles i, i en historisk kontekst det er fint å bli minnet om.  

Påsken 2022, uke 8 etter  Putins agressoroverfall av Ukraina. 

Denne underfundige og gripende romanen er skrevet av en av Ukrainas mest kjente forfattere, og har vært en internasjonal bestselger i flere år. Boka ble utgitt i 1996, da Ukraina var et meget ungt demokrati etter mange år som en del av USSR, men hvor kleptokratene og oligarkene var svært aktive i landet.

Vi følger nekrologforfatteren Viktor og hans kongepingvin gjennom livets prøvelser på en både stillferdig og direkte måte. Kurkov har blitt kalt Ukrainas Murakami, og det kan hende det er noe der. Jeg synes noe minner om Mathias Faldbakken, men tror nok Kurkov egentlig er noe helt særegent; en humor, en «matter of factly» dysterhet, og ikke minste, en god historie. Pingvinen Micha bringer noe helt eget inn i historien, historien blir ikke glemt med det første. Angivelig har Kurkov mistet noe av sitt humoristiske tvisyn siste årene, i ly av aktuelle begivenheter, likevel ligger hans siste bok «Grey Bees «, (Roman 2020) klar i bunken.  Hans «Venn av Avdøde» er utgitt på norsk i 2010, for de som får mersmak av «Døden og pingvinen» , denne lille perlen av en roman.

Hvaler, Påsken 2022

Da jeg oppdaget hvor tynn denne boken er ( 106 sider) pustet jeg lettet ut, den er lest på noen få timer. Hvis du vil lese bare en bok om bakgrunnen til, og  om krigen i Ukraina, les denne. Snyder har til og med klart å skrive noe etter at invasjonen 24.2.22, bravo  også til forlag og oversetter.

Boka er en stringent og klar beskrivelse av bakgrunnen for krigen, og ikke minst alle skrittene som Putin tatt siste 20 år for å bygge opp det hele. Boka er ikke lystelig lesning, men jeg hadde glede av å få så mye fakta, satt i perspektiv, uten at jeg måtte starte i Gardariket, for å si det slik. Sikkert ikke eneste måte å gjøre dette på men likevel svært interessant, og ganske så skremmende. Lite taler for at Putin vil nøye seg med å ville herske over Ukraina, hvis han får anledning til det. Det er alt demokrati han er livredd for, det kan jo være smittsomt.. Vi er eneste naboland av 14 som Russland aldri har invadert. Slava Ukraini.

Påskemorgen slukker ikke nødvendigvis alle sorger, Oslo, palmesøndag 2022

Hva får meg til å utholde 400 sider «om boken?»  Ikke det faktum at boken jeg leser  er solgt til 34 land og har fått gjeve priser, ikke en uendelig rekke av grekerer og romere jeg møter underveis,  og kommer til å glemme før kvelden er omme. Advarsel: Denne boken er ikke for de fleste, men for noen. Det som gjorde at jeg holdt ut alle grekerne er måten Irene Vallejo reflekterer om det hun forteller, kort og  godt er det forbannet godt skrevet. Det er ikke bare  OM bøkene, men om kunnskapen, om det muntlige versus det skriftlige, om alle de små underne som sørget for at kunnskap har kunnet overleve i snart 3000 år. De fantastiske historiene  om bokstavene, ordene, bibliotekene, avskriverne, sivet, pergamentet, kodeksen: boken –  oppfinnelsen  som har den mest grunnleggende basis for samfunnene vi har i dag. Hun setter historien i relieff med dagens politiske utfordringer.Dette er historie, kulturhistorie, litteraturhistorie og vitenskapshistorie, skrevet med lidenskap. Mest for bookjunkcies, og kanskje noen andre. Og for meg en strålende leseopplevelse, som gir meg mot til å la være lese boka «Dannelse» om igjen. Kanskje heller Ovid, som skrev om kjærlighet for 2000 år siden. Jeg er gjennomvåt av antikkens grunnleggende betydning for vår sivilisasjon, romerenes pluss og minus i samme ærend, og dypt fasinert av Irene Vallejos evne  til å fortelle akkurat denne historien om boken. 

Før påsken April 2022, fint å lete videre i stabelen nå, jeg tror det blir en tynn roman som hvile-sorbet.  

En velskrevet bok med flere «lag». Først og fremst, godt skrevet, en fengslende  historie fra en forferdelig tid i russisk historie. Stalins deportasjoner til Sibir på 30 tallet.Den prisbelønte boka ble utgitt i Russland i 2015, den er oversatt til 40 språk, og det er laget TV serie av den i hjemlandet. Boka forteller historien om bondekona Zuleikha, som blir deportert til Sibir.Vi følger henne gjennom ca 15 år, og et lite galleri av andre deporterte, samt den røde kommandanten Ignatov.  På et vis er boka ganske stillferdig i sin beskrivelse av hvor forferdelig dette livet var, på den annen side gjør det at man kan klare å fordøye denne realiteten, og lese videre. Historien er drivende, dette er en bok for å lese litt i lange drag. Det var en stor tilfeldighet av boka ble lest idet russiske leder igjen viser sin brutalitet og aggresjon, og mangel på medfølelse med sitt eget folk og ikke minst såkalte broderfolk.

Men det føltes egentlig på sin plass å få denne påminnelsen om dette folkets blodige, voldelige og undertrykkende forhistorie, som ser ut til å gjenta seg hundre år etter. Det er først og fremst en  medrivende roman, som  gjør meg nysgjerrig på forfatterens øvrige to bøker, som sette lupen på andre heslige og bortgjemte deler av russisk  historie.    

Oslo, dag 17.etter Putins overfall på Ukraina

12.mars 2022