Claus Leser

Årets (2014) Nobelprisvinner blir jeg nyskjerrig på. Denne boken er skrevet allerede i 1986, og utgitt på nytt nå på norsk. Boken er tynn ,140siden, og slik lite avskrekkende som en appertiff. Joda, man henger med, og blir nyskjerring på hva som skjuler seg bak de antydninger og stemninger som kan får beskrevet. Teksten er behagelig, den fyrer opp fantasien, en spesiell tekst som evner å virkelig fyre opp egne bilder. Personene er ikke lett å få tak i , finnes slike liv som beskrives??
Jeg får lyst til å lese mer – andre historier, fordi stilen er særegen, aldri leste en forfatter som antyder så mye, og gir så lite hjelp. og vips, så er boken slutt. Veldig europeisk?, veldig fransk?

Etter å ha lest Lars Myttings “Svøm med dem som drukner” fikk jeg lyst på å lese mer.
Da ble det “Vårofferet”, roman fra 2010. Spåket er bra, historien er bra, men litt pussig, men man blir rikelig opplært i alt som har med det militære å gjøre. Hva som får meg til å nøle med anbefaling er kanskje at jeg selv ikke har dyp nok miitær forankring til virkelig å sette pris på disse miljøskildringene. Det fortjenstfulle er jo en miljøbeskrivelse man sjeldent finner så gjennomført maskulint, – uten stereotyper, og dette ogs satt i en nær historisk sammenheng ( krig på Balkan og Afganistan). Norge er ikke i krig, men vi får hjem krigere som er ganske vindskeive. Jeg tor det må bli vedbok som bli neste, vet ikke om jeg orker enda mer biler og vroom, selv om “Hestekrefter” skal være en god roman. Vi får se. Men løyntnant Størmer blir ikke glemt med det første.

Joda, Vigdis Hjort kan fremdelse skrive. Damebøker sier noen om henne bøker. Jeg er jo ikke dame, men kansje jeg har en damete smak av og til. Hun skriver godt, men denne gangen har jeg litt problemer med hovedpersonen, litt for aparte, det er vel jeg som er litt for A4.
Men beskrivelsen av vårt forhold til “den polske”, er tankevekkende, og gir et glimt inne i noe vi kansje ikke vil tas innover oss- at vi er så herlig fornøyde med sos selv og vår kultur, og ikke vil ta inn over oss alle “de Andre”, som vi helt så assimilerte uten kny.
Ikke hennes beste, men helt OK, og bra tema.

Dette er en sann svir. Vi har akkurat gjort oss ferdige med 40 timer lydbok Murakami, tre bind 1Q84, og å holde ut noe slikt sier noe om kvaliteten på bøkene, og kanskje også oppleseren. Likevel er 1Q84 er noe sær trilogi,litt vel dvelende tror jeg mange vil mene.
Det er ikke denne boka, som ble solgt i 1 mill eksmplarer i Japan på en uke.
Det er et grunn til, fordi dette er flott : flott spåk, troverdige personer, og en elegant storyline å snuse seg frem i. En vennegjeng fra ungdomstiden, der alle har roller og relasjoner som først dukker opp retrospektivt, men vi kjenner oss så godt igjen.
Boka er ikke for lang, men lang nok til lengte til neste bok, og til å ikke glemme den fargeløse Tsukura Taziki, som slett ikke gav en fargeløs leseropplevelse.

Titlen på denne boka, som egentlig er tre korte romaner, er ganske treffende.
Boka forteller om en skikt av engelsk overklasse vi non-britiske vel sjelden vil møte, og takk for det. I denne boken er det ingen som tjener sine penger i sitt ansikts sved,, alle lever på arvede penger, titler og overgrep. Den første romanen er så ond og opprivende grusom i beskriovelsen at det setter seg i magen, del to med den halvvoksne Patrick Melrose i hoverollen er ikke særlig bedre for magen, men gir en beskrivelse av dop og løgn og forfall der det mest utrolige er at hovepersonen overlever. Siste boken gir en nydelig parabel ut av helvete i del en og to , og over i noe som nettopp kan gi: Litt håp. Det som gjør boka fremragenede er språket, vittigheten til tross for grusomheten i tema – kort og godt: En meget godt skrevet bok med miljø fjernet fra oss sosialdemokrater med spesialnasjonalsport fredsmekling. Vond bok, men en fantastisk og rystende leseropplevelse. En svært elegant sjikane av den engelske kongefamile passer godt inn.
Håper Edward St. Aubyn har mer på lager.
Julen 2014

Huff. Er mer irritende bok har jeg ikke lest på lenge. Til tross for et ganske intrikat og spennede plott: Styr unna denne boken. Personskildingene er irriterende dårlige, fra starten hvor jeg håpet det vil bli bedre, men ble det ikke. Også en form for besserwissen oppbygning med kloke ord om det å være forfatter, og en slags selvhyldest til hovedpersonene bidrar til å da ned leseropplevelsen. At boka ble lest igjennom er et under : delvis fordi den faktisk var litt spennede, og fordi jeg akkurat da manglet alternativer. 600 sider for mye. Ganske uforståelig at den ser ut til å ha blitt lovpriset internasjonalt som omslaget tyder på. Boka gir meg assosiasjoner til et særdeles dårlig forøk på å ligne Jonathan Franzen på en dårlig dag.

En tynn bok med et sterkt budskap. En livshistorie med basis i karrig oppvekst, halstarrig livskraft , men en person som ikke helt klarer å ta valg når det er nødvendig, når livet kommer ham i møtet. En stormende forelskelse som ender opp med et ekteskap i særklass magert. Svært godt skrevet, både språk og selv historien sitter i kroppen ett en intens leseopplevense. Flott at denne boken fra 1965 har fått en nytt liv.
Desember 2014

Lars Mytting ble verdensberømt i Norge med sin bok Hel Ved, som lå som triplikater under mange juletrær for to år siden. Alle innehavere av en vedøks ble helt mo i knærne og måtte bare ha boken. Jeg bøyet unna som jeg ofte gjør når noe er genierklært. Men etter å ha lest “Svøm med dem som drukner”, så innser jeg jo at jeg har vært ubegrunnet skeptisk, mannen skriver jo rykende godt, og ikke bare om trær.
“Svøm med dem som drukner” – er en flott roman, godt skrevet, spennede plot, og man lære litt underveis både om valnøtttrær, og ikke minst 1.verdenskrigs redsler.
En skikkelig god norske roman som gir lyst til å lese mer fra samme forfatter; ergo så er såvel Hel ved, Våroffer og Hestekrefter havnet på juleønskelisten.

An Officere and a Spy – Rober Harris , paprback 2013

Dette er Robbert Harris på sitt beste: En kjent historie som “bygges ut” med en personlig histore som sitter fra side 1. Spennede,intressant og kunnskapsbyggende. Troverdig persongalleri. Historen om jøden Dreyfus, som ble urettmessig dømt for spionasje gikk som en mare over fransk politikk i et tiår på slutten av 1800 tallet, og der ingrediensen media, politikk og råtternskap i hele den øveste forsvarsstaben er svært godt fortalt.
Viser hvordan uærlighet satt i system kan nesten knekke en rettstat, og hvor sårbare vi er i forhold rettsikkerthet, – og når denne svekkes. Anbefales!

Stedsans -noveller 2013
Lars Saaby Christensen
En godterisamling av en bok, svært fornøyelig, ikke fullt så speedy som Berhard Hvals eskapader, men kanske nettopp derfor veldig underholdende, morsom, og som alltid nydelig språk, og en rekke sitater som kasn bli klassiske. Veldig bra.

Mors gaver
Cecilie Enger 2013
En hjertevarmene, troverdig, nydelig bok som bare er til å sluke, stoppe opp, kjennne hvordan man er med i bokens nydelige tekst, en bok man kan sukke litt til, -en flott leseropplevelse. “Brødrene Henriksen” var også nydelig, dette er en enda mer rørende bok. Les.

Under åpen Himmel
Jesus Carrasco 2013
En liten bok som mange har skrevet pent om , utvilsomt ikke dårlig, men litt konstruert, synes jeg. Mye vold, spennende, javel, men likevel.
Sitter i hodet da historien ikke er lett å glemme, men gjør det dette til en såååå god bok man vil ha det til. Bra, og kort ( det hjelper når man ikke faller helt for boka).
Somethiing is a bitt rotten in this book.

Denne flammende verden, Aschehoug 2014
Siri Hustvedt
Dette er bra, den intelektuelle NY beboer jeg har slitt litt med, men her er noe som blir bra, hun fremstiller en rekke ulike typer som er svært godt skissert, og pakker det inn i en større ramme som fungere svært godt,fortelleingen har driv , hvem er nå alle disse meneskene , og hvordan gikk det til slutt… uten at jeg drukner i kulturelle referanser som irriterer.

Denne boken på knappe 300 sider er morsom,
lærerik, og selv om tema er jappetiden fra 80-tallet, er innholdet også aktuelt
i dag. Eggen er underfundig, har mange referanser til livet utenom hovedtema,
men nettopp det gjør den troverdig, og ikke minst underholdene. Personene
lever, og man plages ikke av en overklok forfatter, selv om man lære å lage
pommes fristes underveis.

Etter å ha lest Berlin fikk jeg sansen
for hans bøker, litt mindre artig synes jeg New York boka var. Men det skyldes
kanskje at jeg er mer Berin-sulten, og litt germanofil etter å ha bodde i
Tyskland og er familiær med det tyske.