Claus Leser

Monica Kristensen: Amundsens siste reise ( Forlaget
Press 2017) Polarlitteratur

Polarlitteratur er nok en sjanger mest for de som er genetisk disponert. Men boken
er godt skrevet! Tittelen tyder på at det handler mye om Amundsen, og det
faktum at han sommeren 1928 fløy ut Fra
Tromsø med det franske sjøfly Latham, og aldri er blitt funnet. Hvor var han på
vei- var han en selvmordsflyver?

Boken er bygget på et vell av kilder, og er i hovedsak vel
så mye en velkomponert beskrivelse den internasjonale redningsaksjonen som ble iverksatt
forsommeren 1928 da luftskipet Italia strandet nord for Svalbard etter å ha
fløyet over Nordpolen, som en bok om Amundsen. (Litt lang setning,sorry) Boken
har en fin stigning i sin gode fortellerstemme, som jo har mye kunnskap om
polare strøk, samt har satt sammen alle sine kilder til en godt lesbar historie
med mye kjøtt på beina. At hun også mangfoldige ganger omtaler min bestefar,
polarpiloten Finn Lützow-Holm i rosende ordelag gjør meg selvsagt mild og
hyggelig innstillet. Men det er ikke kun derfor jeg synes det er en god bok.
Beskrivelsen av den internasjonale redningsaksjon i 1928, som involverte ca 1500 mennesker, 20
båter og 23 fly! ( som ofte var bygget
av finer, eller blikk , og bommullstoff) , er et tidsbilde fra denne epoken ,
tiden da de siste oppdagelsesheltene stadig ble feiret, troen på teknikken og
fremskrittet, og kanskje litt internasjonalt samarbeide. Men et snev av polarsyke bør man nok ha for å
få skikkelig utbytte av boken.

Oslo mai 2017

Jenny Erpenbeck : Går -gikk-har gått ( Roman 2016 ,Oktober Forlag)Det er ikke så ofte tyske forfattere dukker opp på norsk,
men etter betydelig internasjonal oppmerksomhet for sin forrige bok
(”Hjemsøkelse”), så var noen nå litt raskere på labben og fikk denne boka
oversatt. Boka handler om en nylig
pensjonert professor, som i et åpent vendepunkt i livet blir nyskjerrig på en
gruppe afrikanere som har slått seg til på en plass i Berlin, de stammer fra
ulike deler av Afrika, de fleste som flyktninger etter krigen i Libya.Vi følger den eldre herre i hans prosjekt på å forstå hva
som foregår, mens han blir kjent med enkeltpersoner i gruppen: Det tydeliggjøres hvordan vi som europeere har innrettet oss med lover som
innebærer at vi distanserer oss fra å handle i henhold til vår samvittighet.Godt skrevet, ellers hadde det ikke vært verdt å lese.
Erpenbecks DDR bakgrunn tenker jeg meg er med å erfaringsbakgrunn som kommer henne tilgode når hun skriver. Jeg som lar meg lett fasinere av Europsa mangfodlighet og paradoksale historie like godt dette.
Oslo vinteren 2017

Karl Ove Knausgård -Våren ( Roman 2015)
Da ble jeg en knauser tilslutt. Da de skrev at “Våren” er noe av det beste han har skrevet, så lot jeg meg forføre. Joda ,dette har noe for seg, jeg liker godt mye av det jeg leser, det beskrivende, de av og til originale og artige refleksjoner over livets daglig hendelser man kjenner seg igjen i og som av og til er glitrende, av og til kjedelig, og av og til noe jeg ikke kan være helt med på. God leseropplevelse, en type litteratur jeg trenger pause fra, men kanskje vil søke tilbake til. Når stemningen for slikt er der.
Det er på mange måter manger en story, et slags plot, må ikke være negativt, det hele henger da enda mer på språket.Så her en mye å glede seg over. Og av og til for mange ord.
Oslo ,vinteren 2017

Jenny Erpenbeck -Hjemsøgelse ( roman, dansk oversettelse 2012).
Etter å ha trivdes godt med Erpenbecks “Går-Gikk- har gått”, så måtte jeg lese denne boken som kom ut allerede i 2005 på tysk, og som har fått flere priser. Boken er litt spesiell, er skrevet litt som en fabel eller eventyr, men det gleder meg at den er såpass ulik hennes forrige bok, at jeg skjønner hun kan veksle stil. Kort fortalt er det en historie om beboeren av et hus, en eiendom, over tid – via beboerene får vi Europas siste 100 år i all sin tilfeldige grusomhet vis a vis menneskene som mer eller mindre tilfeldig befant seg i historiens skjæringspunkt. Boka beskriver også godt betydning av stedet, der det fant sted, i våre liv. Forfatterens bakgrunn fra DDR bidrar også i denne boksen til et slags tvisyn som jeg setter pris på i hennes beskrivelse. Litt for spesielt intreserte, dette tror jeg man enten liker eller misliker. Jeg likte den ganske godt, men synes likevel “Går-Gikk-Har” gått hadde mer å si meg.
Hvaler, påsken 2017

Arne Dahl -Utmark (Krim, roman 2016)
Når boken anmeldes som beste svenske krim noensinne så stopper selv en krim-vegrer ( det er så mye annet å lese, er ikke IMOT krim- bare les dere andre..) opp.
Litt lang setning, bare for å teste langdistansesetningslesingen din.
OK – dette er en veldig spennende bok, du drives fra side til side, og fordi språket er uvanlig bra, så er det lite å ergre seg over, og endel å glede seg over, bl.a plottes vekslende intriger, og unnerfundig personskildringer.
Arne Dahl skriver bra, og boka anbefales hvis man trenger en bok som er svært vansklig å slippe tak i. Jeg venter på oppfølgeren, men sover godt. Men hvis dette er det beste som er skrevet på svensk er det veldig mye krim jeg er glad jeg ikke har brukt tid på. Sååå fantastisk er det kanskje heller ikke, eller hur?
Påsken , Hvaler 2017.

Helene Uri -Hålke ( Roman Gyldendal 2016)
Dette er et kammerspille der de to gamle ikke kommer unna hverandre , hålken hindrer det. Det er mye treffende beskrivelser av situasjoner man kjenner igjen, og mange aldringsfenomener i det sosiologisk livet. Språket er godt og presist. Men jeg tror ikke helt på historien, disse to menneskene er ikke troverdig i min opplevelse, ergo blir det ikke en bok jeg blir særlig glad i, den gir ikke noe særlig emosjonell resonans, begge disse personene er for jævlige i sin omgang med hverandre, til for meg å bli tatt helt på alvor. Jeg tror andre kan oppfatte dette anderledes, men jeg oppfatter det som en stor mangel at jeg ikke finner personene troverdig , da blir de vanskelige å relatere seg til.
Men slett ingen dåårlig bok.
Hvaler, Påsken 2017

Elizabeth Strout: Jeg heter Lucy Barton ( Roman Forlaget Press 2016)
Etter en god leseropplvelse med “Olive Kitteridge” var det bare å vente på oversettelsen av denne boka. Dette er en liten stillferdig “oppvekst roman?” – der en kvinne reflekterer over sin omsorgsfattige oppvekst, forhold til mor, og livets gang. Høres kanskje ikke så spennende ut, men historien gjorde meg godt, hadde bra “heng” i følelser og tanker etter ferdiglest bok. Sier noe om alle ufullkommenheten i de fleste av livets forhold. Men at noen besluttninger må tas – selv med kostnad. God bok, godt språk.
Geilo påsken 2016

Alan Bennett : The Uncommon Reader Farber paperback (eng)
2007

En svært sjarmerende liten bok. Alle vi som ikke er royalister, men som synes
de royale har en diskret sjarm i sitt litt absurd anakroniske liv- dette er
mest en bok over gleden av å lese bøker –og oppdage verden. Historien er kort og godt et elegant og
unnerfundig eventyr for voksne , der
Dronning Elisabeth nærmes snubler inn i bøkenes verden. 100 små sider man kan
kose seg med, gjerne i en ørelappstol ved siden av en diskret sprakende peis, og litt port. Det er mulig at å like serien ”The Crown” øker sjansen for å like boken
godt. Vi ser så inderlig for oss hvordan
hun tripper rundt med sin bok i Buckingham Palace.

Oslo februar 2017

Elena Ferrante IV
–Historia om det tapte barnet (Roman Samlaget 2016)

Puuh. Nå begynner jeg å bli litt sliten av dette. Det er for
meg for mye Elena, og for lite samtidsdramatikk. Too much, for mange sider,
selv om det ikke er dårlig. Litt trist med en slik opplevelse med bøker jeg har
hatt mye glede av , med en slags decrecendo opplevelse i siste bindet.

Oslo januar 2017

Jens M Johansson: Et godt liv ( Roman Tiden Forlag
2016)

Å rote rundt i sin avdøde svigermors etterlatte brev og
opptegnelser for å forstå sin egen kone bedre. Er det metoden? Tja – , det kan
fungere. Jens skriver godt om livet nær deg, livet som var, tiden som var, om
det som er opptegnet egentlig beskriver livet, det gode liv som nok ikke var så
veeeeeldig godt. Men det er jo avhengig av øynene som ser. Jeg syns han er ganske god, en sympatisk ”gravrøver”, i fortellerstill ganske
stillferdig.Slett ikke verst. Disse livene som bare ble slik, ikke helt
som man drømte om ,eller håpet på, men kanskje gode liv likevel, og som bør omfavnes som det de er – liv.

Oslo Februar 2017

Nina Lykke – Nei og
atter nei ( Roman Oktober 2016)

Underholdende samtidsroman. Historien sitter i hodet, men
kanskje særlig den mannlige hovedrolle innehaver ikke er helt til å tro på.
Morsomme bilder fra det moderne livet, og ikke minst den lille ”tvist”, når en
liten hendelese utløser et snøskred av nye hendeles, men igjen kanskje litt
pussig hvordan den tilsynelatende oppegående mann klare å unngå å komme deg ut
sitt destruktive livsspor. Slett ikke dårlig skrevet og verd å lese.

Oslo januar 2017

John Williams –
Augustus ( Roman Cappelen Damm 2016)

En bok om en romers keiser , skrevet i 1970, av forfatteren
til Stoner , en annen gjennopplivet
bok som fikk mye åtgaum for et par år siden, kan det være noe?

Historiske biografier er en sjanger jeg ikke har så mye
erfaring med, og denne boken er neppe en typisk representant. Augustus –
keiseren, Guden, som fikk slutt på at romer dreper romer, tiden etter mordet på
Cesar. Fascinerende bok pga måten han
bygger opp personen Augustus; mye bygget
på fiksjonsbaserte brev og dokumenter, der personer i hans omgivelse omtaler ham, hans
egne refleksjoner over situasjonen, som belyser intrigene, dilemmaene han står
over for, de mange beslutninger over liv og død, men ikke minst også
selvrefleksjonen i forhold til eget liv. Anbefales også for dem som ikke er
spesielt interesserte i romerske keisere, men kanskje ikke noe for alle.

Oslo januar 2017

Ståsteder: Gyldendal
Business (2016,dansk) Svend Brinkmann

Etter stor oppmerksomhet ikke bare i Danmark etter
anti-selvhjelpsbok StåFast, er Ståsteder en bok som er forsøker å gi råd uti fra
påstanden som dukket opp i Stå Fast.

Nok en gang godt skrevet og boka gir mange fine små
referanser til de gamle filosofer, særlig de stoiske filosofene blir rehabilitert, og boka er en tankevekker og en kilde til å
lese mer, men kanskje mest- nok en gang,
Brinkman tiltaler meg. Les og kanskje du finner noe til trøst.

Oslo julen 2016

Stå Fast . Svend
Brinkmann (2014)

Psykologen Svend Brinkmann går til kamp mot det
selvbeskuende mennesket og det rådende
samfunnssyn med jeg-dyrkning og fremtidsutopisme som rådende ideologi. Herlig
forfriskende, min nye hus-filosof. En antiselvhjelpsbok i form av en
selvhjelpsbok, et grep som fungerer ganske bra – til tross for paradokset. En flott intro til
neste bok – Ståsteder.

Oslo julen 2016

Roman: Sauebondens
liv . James Rebanks (2016) Press Forlag

”Bestselger” er ofte en
litt skremmende intro for meg, da høyt salg ikke nødvendigvis samsvarer
med høy leseglede for sære meg. Ikke
her. Boken er godt skrevet – og handler om noe det ikke skrives mye om på denne måte: Om tilhørighet til noe, til
landskap, til kunnskap, til slekt, noe om det livet der man har med seg mange generasjoner som var
der før, som minner oss om våre korte liv. Et tett liv med naturen og menneskene rundt.
Ikke idylliserende, men rikt beskrevet, til dels litt skremmende beskrivelser
av det ”trange liv” undergitt naturkrefter og andre ukontrollerbare faktorer. Livet basert på røtter og tilpasning, ikke
føtter og higen etter stadig mer av alt. Naturen som premiss, ikke som kulisse,
slik vi som turister ofte opplever
naturen.

Respekten for hardt arbeid, for alle som bidrar på sitt vis,
for kunnskapen, skjønnet som utøves, og ikke minst kjærligheten til alt dette;
til ettertanke for oss som er mindre ”hefted”( som beskriver hvordan sauen
læres til å holde seg til et område på fjellet). Sauene lærer vi jo mye om, de er jo allrighte dyr de også. Boka en god
representant for en ny type litteratur som forsøker å hviske til oss …. stå
litt mer stille, se hva som skjer . Nå. Her.

Oslo, høsten 2016