Claus Leser

Post-traumatisk vekst
(Fagbok – psykologi)

Kristiane M Hansson
et al : Å endres gjennom smerte ( Fagbok : Abstract forlag ( 2017)

En liten fagbok om post traumatisk vekst. Kortfattet om
hvordan en uventet ulykke eller tragisk hendelse kan føre noe godt med seg,
fordi det skjer noe med en slik traumatisert person som kan setter i gang prosesser som innebære endring, og eventuelt
vekst. Ikke helt tilfeldig jeg leser
dette nå, selv om jeg ved lesing av boken var midt inne i stress, enn å være post
traumatisk. Nyttig og tankevekkende
lesing hvis man trenger å lese slikt. .
Juni 2018

Bjørn Watne.
Nullingen av Paul Abel ( Roman 2018)

Artig bok. En slags mix av Margareth Attwoods dystopier ( fx The Handmaids Tale), og Georg Orwells 1984 lignende dystopi der et fundamentalistisk
miljøparti overtar makten i Norge, i en
ikke altfor fjern fremtid.
Bjørn Watne skriver godt, humoristisk, og med spenstig språk og gode
spark mot en samfunnsutvikling vi kjenner oss igjen i. Bra for dem som er litt for frelste miljø-fundamentalister,
tankevekkende for alle. Fin helårslektyre.

Oslo juni 2018

Den svovelgule
himmelen , Kjell Westø (Roman 2017)

Kjell Westø har
skrevet nok en bok, han er en av Finnlands mest prisbelønnede forfattere. Jeg
like boken svært godt, det er en slags
oppvekstroman fra Helsingfors, som
følger hovedpersonen i interaksjon med andre gutter gjennom livet, der sosial
ulikhet preger samspillet. Jeg synes boken er god på beskrive nettopp hvordan vennskap og kjærlighetsrelasjoner er tilfeldige, og ofte tvetydige, og hvordan
roller som oppstår tidlig i livet kan opprettholdes eller være vanskelige å bryte ut av senere i livet. Han skriver veldig godt, tema fenget meg, og
jeg applauderer. Godt, sommerfølge, tåler alle årstider.

Oslo, Sommer 2018

Svend Brinkmann: Gå glipp ( Ikke-selvhjelsbok) Press 1918
Etterhvert har Svend Brinkmann får stor oppmerksomhet både i Danmark, og også her hjemme. Psykologen fra Allborg er rikskjendis i Danmark, jeg har sansen til tross for.
Gå glipp – gi slipp på forventingen om å rekke alt, verdsett MO ( missing out) – bok tar opp til diskusjon at man i større grad må slutte å løpe etter alt man skal rekke, man bør begrense seg. Han skriver godt, han har referanser man kan forfølge ( denne gang ble det født to nye bøker ut av hans referanser), og jeg synes det er forfriskende lesning opp mot mye av alt det skvalder som skrives. Og han er enkel nok for meg, selv en litt sen kveld. Tynn, fin bok.
Oslo, mars 2018

Maja Lunde : Blå (Roman ) Aschehoug 2017

Jeg gledet med til denne boka, både fordi jeg synes hennes forrige bok Bienes historie var både sjarmerende, og hadde et bra tema. Men, så kom den gryende erkjennelse mens Blå skred frem : Dette er ikke bra. Språket er overtydelig,jeg bortforklarte det en stund, men irritasjonen ble forøkt undertrykt. Lenge, men det ble bare verre. Bokas tema er igjen viktig, og grunnpilaren i historien er slett ikke dårlig, men jeg fikk piggene ut av et språk som snakket til meg som et barn. Og det var vel ikke meningen?
Oslo vinteren 2018

Yuval Noah Harari : Homo deus – Samfunnsdebatt : Cappelen Damm / Bazar 2017
Det var vanskelig å ikke bli nyskjerrig på denne nye boka etter å ha lest Sapiens av samme forfatter. Her teppebombes man av fakta og meninger, men noe hovedbudskap bankes inn parallelt. Men han skriver så lett og ledig at men gjerne vil les mer, selv om det til tider er vanskelig å følge alle resonnementene. Forfatteren fortelle mangt om meget som gjør av vi kan forstå litt mer av verden, og han setter sammen fakta fra mange fagfelt på en måte som er godt å lese ( selv om nok en god delt av dette kan diskuteres om det er grunn til å trekkes slike konklusjoner), og jeg tror jeg har fått med meg hovedbuskap – mennesket er blitt Gud, og Gud går til helvete.
OK budskap sånn oppunder jul –

Høsten 2017.

Roy Jacobsen: Rigels øyne, Roman Cappelen Damm 2017
Den etterlengtede 3.bok, der Ingrid på Bjarkøy er den sentral person var det ikke bare jeg osm ventet på. Jeg var litt skuffet av nr.2 i trilogien. Men denne, her kommer et oppsving. Dette er Roy Jacobsen som skriver godt, og jeg synes historien bære godt.
Mao, de som liker Roy Jacobsen kan glede seg, de andre får gjøre hva de vil.
Oslo vinteren 2017-18

Kjersti Annesdatter Skumsvold: Jo fortere jeg går, jo mindre jeg er
(Roman Oktober 2014)
Tynn liten sak, mye omtalt, funnet litt tilfeldig, en bok som for noen år siden ikke rakk opp til nattbordshyllen for prioriterte bøker. Lest nå fordi den var så tynn. Lite å tape, mye å vinne. Nei. Jeg ble aldri fortrolig med denne boken om ensomhet, som på en en litt Kjekk & gre -aktig måte er overrislet med små under? fundigheter som jeg manglet humør for å sette pris på. Kanskje en bok som krever en viss sinnstemning? Ikke dårlig.
Ikke banal, kanskje en original stil som har en viss verdi ? – men ikke for meg, utløste litt kløe og utålmodighet etter å bli ferdig.
Vinteren 2018

Han Kang : Levende og døde :Roman Pax 2017
Boken har fått mye åtgaum, og det har den sikkert fortjent. Jeg derimot kom ikke helt på talefot med denne boken før litt etterhvert, men slet litt med den tildels litt drømmende måten å skrive på. Historien er grusom, nedslaktning av sivilbefolkning i Sør-Korea, og det er en skildring av menneskelig lidelse og sorg, som fortelles. Boken er derfor ikke så lett å glemme, men ikek desto mindre – jeg slet litt med å bli helt fortrolig med den. Andre kanskje ikke.
Oslo vinteren 2017-18

Jenny Erpenbeck: Alle dagers ende .Roman Forlaget Oktober 2017
Boken, egentlig fra 2012, er hennes beste av de tre jeg har lest. Dette er flott litteratur, en gripende historie, som på snedig viser diskuterer skjebne, tilfeldigheter og relasjoner, det usagte i våre nære relasjoner, familiene som bygges og som desintegreres. Det hele avspeiler seg i et veldig Europeisk terreng – Fra ca 1900, med start i Galicia, området som i dag deles av Polen og Ukraina, men beskriver nok en gang på hvordan historen har herjet med Europa, og ikke minst med foket – småkårsfolket.Det er også en politisk historie, og ikke minst en jødisk historie det tonen er mørk, det er lite diskant, men det vender man seg til – og det er delvis svært godt språk. Boken satt i kroppen, og jeg synes den er blant de beste sålangt dette året, men så er vi bare kommet til Februar. Litt tidlig å utrope årets bok for meg.

Oslo februar 2018

Jane Gardam: En trofast hustru (Gyldendal 2017)
Dette er bok nummer to som kretser rundt den erke-engleske, og sære og litt vindskeve juristen Filth.
Denne gangen mer med fokus på hans hustru. Nok en gang godt skrevet, og finurlig bygget opp med elementer av første bok som et lappeteppe, men svært elegant.
Bittelitte gran mindre intressant enn første bok, men den tredje kan redde hele prosjektet ? , hvordan skal forfatteren klare dette ? Godt språk redder det mest.
Kanskje med portvin til ? eller en Chablis,som Filth gjerne serverer. Ser frem til siste bok i triogien våren 2018.
Oslo og Dubrovnik høsten 2017

Lars Saaby Christensen: Byens Spor ( Gyldendal Damm 2017)
Enda en god bok, jeg liker denne bedre en Magnet, da boken er tett, velskrevet, rørende og drivende hele veien, ingen sprelske fabuleringer. Kostelige beserivelser av et lite, men særpreget persongalleri, og hans evne til å beskrive landskapet (les: Majorstua, Frogner) er fantastisk. Tidskoloritten fra sent førttall og tidlig 50 tall er svært troverdig, og gir boken en ekstra dimensjon. Men først og fremst nydelig språk og en fortelling til nok en gang å få litt vondt i magen av, da det ofte ikke går helt godt. Svært fin leseropplevelse, jeg enter på mer, ikke noe er så fint som første gode bind av en trilogi, og forventingen er høye til fortsettelsen. God lesning!
Oslo og Dubrovnik høsten 2017

Sylvi Simmons: I´m Your Man: The life of Leonard Cohen.
(Vintage Books 2013)

En sann svir av en bok for blodfansen. Over 500 siden med
liten skrift, men svært godt skrevet, og da vi vet alle, da holder man ut. Kanskje ikke i en
jafs, men i passe biter, og etter ca 140 sider, da har vi rukket å bli godt
kjent, bl. med Marianne, men også med
han far sjøl , og historien om hvordan musikken ble til begynner for alvor. Og
de første siden før dette legger det beste grunnlag for det som kommer: Nå kan
man ha musikken på øret mens man tror man forstår litt mer av det mystisk man
hører, fordi man vet noe om noe som får
en til å bli enda mer nysgjerrig på alt dette: mystikken, denne merkelige, og
også ulastelige mannen, som gjorde himmelsk musikk av poesi.

Må ikke leses for fort, omtrent som Leonard synger, sakte,
med innlevelse, og helst med en vakker kvinne ikke så langt unna. Anmeldelsen
skrevet mens boka var halvlest, men jeg tar sjansen, resten kan ikke være
dårlig.

On going i sommerhalvåret 2017
Oslo, Hvaler, Brussel, Brummundal

Jane Gardam: En ulastelig mann (Roman Gyldendal 2017)

Dette er en nydelig
og litt rystende historie om en manns liv, fra den tiden England hadde
kolonier, og det slett ikke var greit å
være barn, neppe for noen , men ihvertfall ikke for vår mann. Og hva blir det
ut en slik turbulent barndom full av traumer og tap, jo en ulastelig mann. Vi
følger med ham i ulike livsfaser, blir fasinert og forferdet, men man kjenner
seg jo likevel litt igjen, noen og
enhver er jo litt ulastelige. Lesegleden er stor, og forventningene til de to
oppfølgende bøkene av samme forfatter (”En trofast hustru”, ”Venner til sist”.
En ulastelig mann ble utgitt
første gang i 2004. Har ikke blir
muggen av å ligge noen år før en god oversettelse. Se å få ut de neste bøkene…

Oslo mai 2017

Amitav Gosh : The Great Derangement ( The University of
Chicago Press 2016)

Amitav Gosh har i mange år
skrevet gode episke romaner fra
Asia, men dette er noe helt annet: En etter mitt skjønn svært viktig bok.
Navnet på boka – Den Store Forvirringen- henspeiler på vår manglede evne til å
ta klimaendringene på alvor. Kanskje våre etterkommer vil kalle vår epoke
nettopp Den Store Forvirringen- tiden da menneskene så det som skjedde, men
ikke klarte å formidle det, forstå det på en sånn måte at de (vi) klarte å ta
grep – sørge for nødvendig forståelse og handlignskraft på alle nivåer for å få
til endringer. Det Espen Stueland på
ingen måte klart med ”700 års flommen” ( han induserte hos meg den store
forvirringen), klarer Amitav Gosh svært godt. Bok en forsøker å forklare og
drøfte hypoteser på hvorfor vi har så vanskelig å få grep om naturens villskap,
hvordan litterturen egentlig ikke har plass til slikt, med svært få unntak er
det få som klare å skrive godt om katastrofer (Margaret Atwood, selvfølgelig) ,
uten at det havner i i science fiction- grøften, der vi ser på det som fantasi.
Klimakrisen er ikke fantasi. Et budskap,
bygget på engasjement og kunnskap, godt språk, viktig sak: Stor leserglede. Noe før valget..

Geilo, Hvaler, Oslo April 2017