Claus Leser

Denne boken tror jeg noen vil mislike, da den er ganske imperativ, men likevel befriende lite moralisme; jeg likte den slik. Dette er en litt hardtslående pamflett som forøker å diskutere hvorfor det er så vanskelig å få oss til å redde planeten. Jeg synes han reflekterer på en forfriskende måte. Både ved å si noe om hvor vanskelig dette er, uten å la være å si oppriktig hva han mener bør gjøres, men også ved å innrømme egen utilstrekkelighet.. Høres litt ut som bære staur, og ganske sært?

Nei, det funker! Det er mange som forsøker å banke klimarealitetene inn i hodet vårt, og ikke minst forskrive løsninger, og det gjør jo han også. Men ganske elegant, han forsøker å gi oss nye innfallsvinkler til å tenke på dette, nye perspektiv som åpner bevisstheten, og om kanskje vil hjelpe til for å få det til å bikke; fra å forstå – til å handle. For vi vet nok om klimaendringer til at vi burde handle, men det er fremdeles mye som gjør oss usikre på om vi gjør det rette, og det er lett å bli bekvem og passiv.  Boken sitter litt i kroppen, jeg får lyst til å ta den frem igjen fordi jeg ser den ligger på hylla og hvisker til meg: «Ta meg frem igjen, jeg gir deg støtte til å ta riktige skritt mot en bedre verden». En litt ubehagelig «innerste» stemme, som utløser en følelse som ligner det vi husker fra vi var barn, da du visste du hadde gjort noe litt galt, men ikke var i stand til å innrømme det, og synes straffen var urimelig. Men først må jeg bli ferdig med den gode romanen jeg nylig har tatt fatt på … SÅ skal jeg ta frem de kloke tankene igjen.. 

Boken er for alle som skjønner at vi må gjøre noe, men som ikke utstår å bli moralisk overkjørt, og de som tror de kan slippe å forholde seg til slikt som klima-å-sånn. Men de har kanskje ikke sansen for en slik bok uansett.   

Oslo, Januar 2020

Sorry, jeg får ikke helt tak i dette. En familie, i flere generasjoner, en handling som springer frem og tilbake , uten at jeg blir så betatt. Ikke noe galt med språket, men igjen en historie jeg ikke blir så klok av. Kanskje jeg mangler en reseptor for romaner av unge damer som skriver godt om noe jeg ikke begriper? Strandet etter ¾ av boka for å være ærlig,   synes jeg har holdt ut lenge nok. Anmeldelsen  er mao ikke av en hel bok..

Skulle gjerne rappet noe fra en anmeldelse som sikkert har skjønt mer, men det er jo ikke det som er min metode, jeg må leve med min begrensede opplevelse av selve boka. 

Oslo oktober 2019

Nudge . Dulting på norsk. Boka er et feilkjøp. Jeg var litt nysgjerrig på dultebegrepet. 

Det har jo omtalt en stund ; at man kan ”dulte” beslutninger i en god  retning, og jeg hadde håpet denne boka kunne fortelle meg noe om dette interessante begrepet. Hvordan vi kan dulte hverandre til å bli litt bedre, eller oss selv kanskje. Boka er en oversettelse fra 2008, og har en blanding av selvanlig amerikansk selvhjelpsbok modus retorikk, altså slik at  at  leseren blir snakket til  på en belærende, litt barnehage –onkel-aktig måte. Ikke bra. Full av ord , og sikker kunnskap, dørgande kjedelig. At en av forfatterene er nobelprisvinner er jo mer skremmende enn forsonende.  Det fineste ved boken er bildet av elefanter på utsiden, en stor elefant dulter en liten. Forhåpentlig ikke i feil retning.  Ellers et tap av liv (tid og mening)  å lese denne boken. Pfoy, eller noen lignende. 

Berlin , november 2019. 

Full spredning fikk Brageprisen, og kunne godt fått en liten pris av meg også. Litt begeistret ble jeg ! Hovedpersonene er akkurat så rare at man både kan kjenne seg igjen i dem, men også ta avtstand .Puste litt lettet ut på en måte. Sååå rar er jeg ikke. Full spredning henspeiler på at  utroskap ofte lager mye skade, som unektelig er tilfelle ved kreft som har spredt seg. Det er Sidsel Gran som uttalte at utroskap er like lite å anbefale som kreft. Det er trolig sant, selv om noen kan overleve spredning (utroskap) også.

Boka er en samtidsbeskrivelse oms jeg synes treffer godt. Hovedpersonene er lege, og forfatteren har dykket godt ned i legerollens mange lag, og er troverdig også her, selv om det er overdrevet. Teksten har driv, er morsom på den gode, ikke-eplekjekke måten. Hele teksten har en slags god duft av Sidsel Gran, som jeg selvfølgelig kan ta helt feil i.  

Oslotåka,  November 2019

Kanskje hans siste bok? I denne boken dukker han selv opp i teksten, og det er det noen som ikke liker.  Jeg synes ikke det forstyrrer, og hvis dette blir den siste boken, så synes jeg det er interessant å la ham komme til orde selv. I hans andre bøker fornemmer vi ham jo, nå blir han direkte, og tydelig. Men det er jo ikke det som gjør boken så bra, det er selve teksten , der vi følger alle hans personer, her særlig Stine, lillesøster til Jesper, men alle er jo med, og også endel personer fra tidligere bøker dukker opp. Jeg liker svært godt hans måte å skrive på , og kjenner området fra egen barndom, og det gir gode koblinger til livet som det var. For eksempel personvekten på Majorstua stasjon som spyttet ut en kort med både vekt og ord for dagen. For dem som har likt bok 1 og 2 i denne serien, synes ikke jeg bok nr. 3 er noe dårligere enn de andre. Mao: Stor leseglede hele veien til mål. God bedring Lars, håper det blir litt mer.

Oslo /Santorini september 2019

TV serien bygget på ”Tjenerinnens  beretning”  har satt en støkk i mange, og man kan vanskelig legge bort bildene  man har i hodet fra serien når man tar fatt på denne boken som beskriver Gilead 15 år etter. For meg gir det en rar følelse  at bildene fra TV serien på et vis ”forstyrrer” lesningen av denne boken. Boken er utvilsomt godt skrevet, og er bygget opp på en snedig måte,  som belyser at selv det uangripelig onde  kan ha andre  sider , og menneskenes sårbarhet til å havne i usunne ideologier. Hva er da problemet med boken ? Jeg synes noen grep ble vel usannsynlig, og jeg ble ikke tilsvarende grepet som jeg har blitt før, av f.eksempel ”Oryx og Krake”. At mange anmeldere er uenig får så være, jeg påstår ikke dette er en dårlig bok , og regner med at mange lar seg glede. 

Oslo September 2019

Jens M Johansson skriver sympatiske bøker, og jeg har hatt glede av ham før. Ergo ble det en spurt til bokhandelen for å få tak i denne, passer godt for en liten ferie. Han skriver om vår nåtid, og man kjenner seg igjen i hverdagslivet, og han skrivet godt om de små absurde hverdagsdilemmaer og  hvordan små tuer velter store lass. Mitt problem med denne boken er at tema ikke fenger, jeg opplever at bokas innhold ikke er viktig nok til å lese 337 sider. Men siden han skriver godt nok, ble alt lest. Men , nei, har vært bedre før, i alle fall ,truffet meg bedre. Han klarte ikke å få frem noe jeg kunne glede meg over av ny innsikt, og da er det ikke helt bra for meg.

Oslo /Santorini september  2019

Murakami tror jeg man enten liker eller ikke, og jeg liker bøkene godt, og denne er blant hans bedre,  synes jeg. Jeg liker romanene bedre enn novellesamlingene. I denne boken er det igjen elementer av det overnaturlige, men jeg synes det fungerer såpass godt at jeg ikke lar meg irritere. Jeg lar meg derimot begeistre av selve historien, denne gangen er hovedpersonen en kunstner, og  Murakami’s presise og svært beskrivende språk forteller mye om det den kunstneriske prosess. Han har en helt egen ”matter of factly” måte å bruke språket på, som jeg liker godt, og man blir godt kjent med hovedpersonene. God bok . Gleder meg til Bok 2.

Oslo September 2019

Man må ikke ha et forhold til Elling for å like denne boken, men for de fleste vil Per Christian Ellefsens lett forvirrede fjes vise seg når man tenker Elling. 20 år etter siste bok om Elling er han tilbake. Han flytter inn i en kjellerleilighet på Grefsen, og så tar det som vanlig av. Ellings rike indre liv beskrives svært godt, og den enorme kontrasten til det reelle liv, som unektelig ikke er fullt så rikt.  Ambjørnsen skriver knakende godt, og det tragikomiske er overveiende komisk, som før. Jeg  ler mest med og ikke av Elling. Man krymper seg heller med Elling når han fucker det til. En ting er at Ellings rike fantasiliv har mye felles med vårt eget, og ettersom det er et fantasiliv , skader det ingen. Men Elling skal jo relatere seg til verden, og det er jo da det skjærer seg. Det er da det bygger seg opp til en utblåsning,  vi får frem de såreste øyeblikkene, da Elling virkelig roter det til. Ofte klarer han å trekke seg unna når han nærmer seg stupet, og vi lever i evig uro for hvordan det kommer til å gå til helvete, selv om det stadig er en del light-katastrofer som holder oss i ånde. Ambjørnsen har en egen evne til eksponere Ellings psyke med et stort hjerte. Velkommen til Fiolveien og Sigurdsboden på Grefsen. 

Oslo /Hvaler august 2019-07-21

Mikael Niemi: Koke bjørn , Roman Forlaget Oktober 2019

For dem som har lest hans forrige bok ”Populærmusikk fra Vittula”, som kom ut for 19 år siden, er det lett å forvente noe nytt hylende morsomt. ” Koke Bjørn” er noe enda bedre, en fantastisk gripende bok som ikke mangler humor, men som har så mye mer. Først og fremst en sterk og rørende historie, en mangefasetert beskrivelse av fattigdom, religion som middel til fremskritt ut av fattigdommen, men også nød og vold og urettferdighet forbundet med dette. Boka lærer oss mye om livet i Nordsverige for 150 år siden, men det er persongalleriet med de to hovedperson med deres relasjon i sentrum som beskrives så godt. Stor litteratur, en fantastisk historie. For dem som helst vil lese krim, er dette også en kriminalhistorie. En av årets største lesergleder, vil jeg tro.

Hvaler / Dønna juli 2019

James Hawes: Tyskland: Hele historien kort fortalt. Vega 2019

Tyskland ,hvem i huleste vil lese en hel bok om dette kjedelige, stive , litt pedantiske landet ?

Jeg vil! Jeg har bodd der i 6 år, blitt forelsket og forsmådd, fått min utdannelse, fått venner og har hatt stor glede av å se på Tyskland som en viktig kulisse i mitt liv, og ikke minst gleden over et land som kan frembringe en avis som ukeavisen Die Zeit, stor som et seilskip, tykk som en bok, og alltid leserglede, men det var en begeistret avsporing. Denne boken er en velskrevet ( noen stygge trykkfeil lar vi gå), historie om Tyskland som gir forstand. Tyskland er nemlig ikke alltids så lett å tolke. Hvordan kunne Hitler komme til makten? Hvordan kom de seg videre etter krigen, og ikke minst, hvordan er de havnet der de er nå?

Fordi boka evner å fokusere mye på historie og geografi, og politiske konsekvenser av de gode og dårlig politisk valg gjennom tiden , gir den økt forståelse for landet i en urolig tid med store politiske endringer med økt oppslutning om ytterpunktene i politikken. Det har skjedd før, og kan bli verre. Boken anbefales alle med et lite hjerte for Tyskland, om det så bare er Riesling, eller Bratwurst, eller Bayern-Munchen eller BMW man synes godt om.

Hvaler, juli 2019

Rachel Cusk: Transitt. Roman Gyldendal 2018

Jeg har fordommer mot forfattere hvis navn lyser fra alle kanter i bokhandelen. Det kan være en tåpelig innstilling. Ergo måtte jeg gi den britisk-canadiske Rachel Cusk en sjanse. Å starte med en pocket passet bra, da ville ikke investeringen være så stor. Hun har utvilsomt en egen stemme, en fortellerstemme jeg ikke har hørt før, og som har noe ved seg.

Det er stillferdige samtaler som er hennes spesialitet; de tilfeldig og ikke fullt så tilfeldige møtene, der livet brettes ut i samtaler som ofte har ingredienser som samliv, brudd og tilbakeblitt over livets valg. Ikke uaktuelt for de fleste av oss. En bok man godt kan finne på å sitere fra er alltid bra, det tyder på at hun får brukt språket på en effektiv måte, man kjenner igjen noe, noe som høres sant ut, og som kan ha gyldighet i eget liv.

Hun er god til å veksle mellom situasjonsbeskrivelse, personbeskrivelse og indre liv som utspiller seg i samtalene. Jeg tror kanskje ikke jeg er like reflektert i samtale med sidemann på Røa-banen, men hvem vet hva som kan skje. Ettersom dette er den første boken i en trilogi, er jeg litt nyskjerig på de neste før jeg konkluderer. Men bevaremegvel, jeg kan forstå suksessen.

Oslo /Hvaler juni /juli 2019

Jon Kalmar Stefansson: Omtrent på størrelse med universet . Press 2016

Joda, Jon Kalmar leverer sine historier om de mest bisarre, men akk så gjenkjennelige personskildringer, der relasjonen er akkurat så tvetydige som de bør være for å bli troverdig. Det er hans evne til å vrikke og vri på språket som gjør at vi blir så inderlig godt kjent med, og i godt humør av, når disse litt vindskjeve menneskene snubler, reiser seg, og fortsetter. Fordi intensjonen er jo gode, selv om mye går på trynet. Men det er jo kjærlighet , sorg, liv og død, og alt står på spill, og alt skjer i blæsten på Island, så stort bedre kan man ikke komme fra det. Gleder meg til neste bok : Historien om Åsta ligger klar.

Oslo , vinteren 2019

Kirsti MacDonald Jareg: Øyene i vest. Reiseskildring/historie.
Cappelen Damm 2017

Hebridene Orkenøyene og Shetland , har de fleste plassert i en kanskje ikke helt presis haug øyer nord for Skottland, Disse øyene har mange lite forhold til, meg selv inkludert. En reise til Shetland i sommer fikk meg til å søke lesestoff før turen, og denne boken ble anbefalt. Jeg har lest ca . 100 siden om Shetland, og fikk en sympatisk og informativ innføring i historiske, og dagenes Shetland. Ellers har jeg lest litt her og der, men gleder meg over bokas flotte måte å belyse steder, og øyens historie på en slentrende, men ikke desto finere måte.

For alle som skal til disse øyene, eller som vil ha viten om dem. Både 750 års herredømme i vikingtiden og nyere krigshistorie med Shetlandsfarerne innebære at disse øyene på mange måter er nærmer Norge enn man skulle tro. Helt etter forventningen, Kirsti.

Oslo /Leirwick juni 2019

Roy Jacobsen: På randen av Vigeland , Cappelen Dam 2019

Et lite format på boken og kun 60 sider med en del fotografier. Men dette er likevel en stor bok, en bok til å bli glad, rørt, og litt forferdet av. En del av Roy Jacobsens familiehistorie fortelles med nennsom hånd. I denne fortellingen veves Gustav Vigeland inn, da Frognerparken en er viktig bakgrunn for historien. Denne miksen fungerer godt, og det er original ide. Man blir utsatt for utsøkt litteratur, og får med en fordypning i Frognerparkens historie med på kjøpet. Jeg som har opplevd parken til alle årstider fikk nytt perspektiv på parkens mangfoldighet og dybde, her er mye mer enn en sint liten gutt, og mastodontiske skikkelser i et parkanlegg. Men det er Roy Jacobsen beskrivelse av egen familiehistorie som er mest betagende i denne .. langnovellen?

Oslo, juni 2019