Claus Leser

Bøker anbefalt av mennesker man ikke kjenner er en risikofylt utfordring. Kan være treff, dette var ikke det. Tema er heksebrenning i Finnmark på 1600-tallet og er spennende nok som tema.

Vi følger datteren til en «heks», og blir påminnet med hvilke grusomhet makthaveren til alle tider brutalt har misbrukt, skadet og drept de maktesløse. Boken har alle ingredienser for å kunne bli bra, med kjærlighet og brutalitet, vennskap og bakvaskelse. Men det hjelper ikke.

Historien er forutsigbar, personbeskrivelsene er for flate og ensidige, og språket er ikke spennende nok. Beklager, boken kunne ha vært mye verre, men det jo ikke godt nok. 

Oslo,  Februar 2020  

Vi som er glad i bøker trenger strengt tatt ikke 50 små historier som omhandler nettopp det.  Korte små essay på 1-2 sider som nettopp setter ord på hvorfor vi er så glad i bøker. Men, jo, selv om historiene forteller oss noe vi vet, setter de nok ord på mye vi har følt, men ikke fått  satt ord på før.  Daniel Grey setter gode ord på så mangt: fx hvor vi leser, forventinger, lese for barn, lukten av bøker, snikk-titting i venners bokhylle, utvelgelse av bøker til reise, hvordan vi leser i sengen, gjen-lesning av gamle favoritter, og hvordan vi får presset enda en bok inne i en bokhylle som forlengst er full. Nydelig engelsk språk. En bok til å kose seg med, litt som konfekt, kanskje ikke hele esken på en gang. Billig, koster marginalt mer enn en øl på Aker Brygge,  fra fx : www.thebookdepository.uk.

Oslo, februar 2020

Det forelå to motstridende ønsker: Å lese over 600 sider skrevet av Torgrim Eggen og ønske om å slippe å måtte lese de samme sidene om Axel Jensen. Et vanskelig dilemma, som jeg har løst ved skumme boken, som selvfølgelig er en skammelig affære. Det burde frata meg retten til å skrive om boken, som ingenlunde er lest skikkelig fra perm til perm. Men som har gitt glede ved å nippe til, noen sider her, og noen sider der.

Etter fragmentarisk hikke-aktig lesing er konkusjonen klar. Jeg orker ikke lese så mye mer om drittsekken Axel Jensen, til tross for en god del underholdende betraktninger og kulturhistorie i kretsen rundt ham. Men jeg lar meg som forventet begeistre av Torgrims Eggens meget spenstige og velskrevne språk. Eggen setter elegant sammen et vanvittig tilfang av kilder samlet rundt Axel Jensens spesielle forfatterskap, og ikke minst hypersosiale og ganske utiltalende liv. Boka er nok mest for dem som også er opptatt eller betatt av Axel Jensen. Å lese så fragmentarisk og få noe ut av det var en ny erfaring, denne gangen gikk det helt fint. Livet et for kort til å lese mer enn det som virkelig gleder. Men jeg har store forventninger til Torgrims neste bok, særlig hvis den handler om noe som jeg er litt mer hekta på enn Axel Jensen.

Oslo, januar 2020

Olive, den gamle læreren, naboen fra helvete, som er så mye mer enn det. Dette er Olive som enke og pensjonist, 15 år etter forrige gang vi møtte henne, og ble bestyrtet og begeistret. Elisabeth Strout forteller mesterlig om dette litt skakke, bryske og plagsomme mennesket, men som også er så mye mer. Som gjør at vi blir glad i henne. Hvordan man fra første side trekkes inn et meget enkelt landskap av en småby på østkysten av USA, og møter livet som det er: Alle bære på noe litt aparte eller pinlig i sin  livshistorie eller familie, alle forsøker å få til noe, alle går litt på snørra. Men de stavrer seg på beina igjen. Menneskene beskrives liketil og klokt, ivaretagende og varmt. Det er sjelden jeg leser noe så betagende, morsomt og litt hjerteskjærende. Vi mennesker er heldigvis, og dessverre akkurat så sammensatte, og har en adferd som ofte misforståes og skaper komplikasjoner. Olive beveger seg med god fart gjennom boka, hun dukker av og til opp som en biperson i et kapittel, uten at teksten oppfattes som noveller, og det hele er uanstrengt elegant. Hvem kan si noe om alder og aldring på en så flott måte? Hvordan mye ble litt annerledes enn forventet. Olive, igjen, anbefales for alle som kan lese, usikker på om en viss alder er fordel.  Tror den havner blant topp 5 for 2020. 

Oslo, januar 2020.  

Denne boken tror jeg noen vil mislike, da den er ganske imperativ, men likevel befriende lite moralisme; jeg likte den slik. Dette er en litt hardtslående pamflett som forøker å diskutere hvorfor det er så vanskelig å få oss til å redde planeten. Jeg synes han reflekterer på en forfriskende måte. Både ved å si noe om hvor vanskelig dette er, uten å la være å si oppriktig hva han mener bør gjøres, men også ved å innrømme egen utilstrekkelighet.. Høres litt ut som bære staur, og ganske sært?

Nei, det funker! Det er mange som forsøker å banke klimarealitetene inn i hodet vårt, og ikke minst forskrive løsninger, og det gjør jo han også. Men ganske elegant, han forsøker å gi oss nye innfallsvinkler til å tenke på dette, nye perspektiv som åpner bevisstheten, og om kanskje vil hjelpe til for å få det til å bikke; fra å forstå – til å handle. For vi vet nok om klimaendringer til at vi burde handle, men det er fremdeles mye som gjør oss usikre på om vi gjør det rette, og det er lett å bli bekvem og passiv.  Boken sitter litt i kroppen, jeg får lyst til å ta den frem igjen fordi jeg ser den ligger på hylla og hvisker til meg: «Ta meg frem igjen, jeg gir deg støtte til å ta riktige skritt mot en bedre verden». En litt ubehagelig «innerste» stemme, som utløser en følelse som ligner det vi husker fra vi var barn, da du visste du hadde gjort noe litt galt, men ikke var i stand til å innrømme det, og synes straffen var urimelig. Men først må jeg bli ferdig med den gode romanen jeg nylig har tatt fatt på … SÅ skal jeg ta frem de kloke tankene igjen.. 

Boken er for alle som skjønner at vi må gjøre noe, men som ikke utstår å bli moralisk overkjørt, og de som tror de kan slippe å forholde seg til slikt som klima-å-sånn. Men de har kanskje ikke sansen for en slik bok uansett.   

Oslo, Januar 2020

Sorry, jeg får ikke helt tak i dette. En familie, i flere generasjoner, en handling som springer frem og tilbake , uten at jeg blir så betatt. Ikke noe galt med språket, men igjen en historie jeg ikke blir så klok av. Kanskje jeg mangler en reseptor for romaner av unge damer som skriver godt om noe jeg ikke begriper? Strandet etter ¾ av boka for å være ærlig,   synes jeg har holdt ut lenge nok. Anmeldelsen  er mao ikke av en hel bok..

Skulle gjerne rappet noe fra en anmeldelse som sikkert har skjønt mer, men det er jo ikke det som er min metode, jeg må leve med min begrensede opplevelse av selve boka. 

Oslo oktober 2019

Nudge . Dulting på norsk. Boka er et feilkjøp. Jeg var litt nysgjerrig på dultebegrepet. 

Det har jo omtalt en stund ; at man kan ”dulte” beslutninger i en god  retning, og jeg hadde håpet denne boka kunne fortelle meg noe om dette interessante begrepet. Hvordan vi kan dulte hverandre til å bli litt bedre, eller oss selv kanskje. Boka er en oversettelse fra 2008, og har en blanding av selvanlig amerikansk selvhjelpsbok modus retorikk, altså slik at  at  leseren blir snakket til  på en belærende, litt barnehage –onkel-aktig måte. Ikke bra. Full av ord , og sikker kunnskap, dørgande kjedelig. At en av forfatterene er nobelprisvinner er jo mer skremmende enn forsonende.  Det fineste ved boken er bildet av elefanter på utsiden, en stor elefant dulter en liten. Forhåpentlig ikke i feil retning.  Ellers et tap av liv (tid og mening)  å lese denne boken. Pfoy, eller noen lignende. 

Berlin , november 2019. 

Full spredning fikk Brageprisen, og kunne godt fått en liten pris av meg også. Litt begeistret ble jeg ! Hovedpersonene er akkurat så rare at man både kan kjenne seg igjen i dem, men også ta avtstand .Puste litt lettet ut på en måte. Sååå rar er jeg ikke. Full spredning henspeiler på at  utroskap ofte lager mye skade, som unektelig er tilfelle ved kreft som har spredt seg. Det er Sidsel Gran som uttalte at utroskap er like lite å anbefale som kreft. Det er trolig sant, selv om noen kan overleve spredning (utroskap) også.

Boka er en samtidsbeskrivelse oms jeg synes treffer godt. Hovedpersonene er lege, og forfatteren har dykket godt ned i legerollens mange lag, og er troverdig også her, selv om det er overdrevet. Teksten har driv, er morsom på den gode, ikke-eplekjekke måten. Hele teksten har en slags god duft av Sidsel Gran, som jeg selvfølgelig kan ta helt feil i.  

Oslotåka,  November 2019

Kanskje hans siste bok? I denne boken dukker han selv opp i teksten, og det er det noen som ikke liker.  Jeg synes ikke det forstyrrer, og hvis dette blir den siste boken, så synes jeg det er interessant å la ham komme til orde selv. I hans andre bøker fornemmer vi ham jo, nå blir han direkte, og tydelig. Men det er jo ikke det som gjør boken så bra, det er selve teksten , der vi følger alle hans personer, her særlig Stine, lillesøster til Jesper, men alle er jo med, og også endel personer fra tidligere bøker dukker opp. Jeg liker svært godt hans måte å skrive på , og kjenner området fra egen barndom, og det gir gode koblinger til livet som det var. For eksempel personvekten på Majorstua stasjon som spyttet ut en kort med både vekt og ord for dagen. For dem som har likt bok 1 og 2 i denne serien, synes ikke jeg bok nr. 3 er noe dårligere enn de andre. Mao: Stor leseglede hele veien til mål. God bedring Lars, håper det blir litt mer.

Oslo /Santorini september 2019

TV serien bygget på ”Tjenerinnens  beretning”  har satt en støkk i mange, og man kan vanskelig legge bort bildene  man har i hodet fra serien når man tar fatt på denne boken som beskriver Gilead 15 år etter. For meg gir det en rar følelse  at bildene fra TV serien på et vis ”forstyrrer” lesningen av denne boken. Boken er utvilsomt godt skrevet, og er bygget opp på en snedig måte,  som belyser at selv det uangripelig onde  kan ha andre  sider , og menneskenes sårbarhet til å havne i usunne ideologier. Hva er da problemet med boken ? Jeg synes noen grep ble vel usannsynlig, og jeg ble ikke tilsvarende grepet som jeg har blitt før, av f.eksempel ”Oryx og Krake”. At mange anmeldere er uenig får så være, jeg påstår ikke dette er en dårlig bok , og regner med at mange lar seg glede. 

Oslo September 2019

Jens M Johansson skriver sympatiske bøker, og jeg har hatt glede av ham før. Ergo ble det en spurt til bokhandelen for å få tak i denne, passer godt for en liten ferie. Han skriver om vår nåtid, og man kjenner seg igjen i hverdagslivet, og han skrivet godt om de små absurde hverdagsdilemmaer og  hvordan små tuer velter store lass. Mitt problem med denne boken er at tema ikke fenger, jeg opplever at bokas innhold ikke er viktig nok til å lese 337 sider. Men siden han skriver godt nok, ble alt lest. Men , nei, har vært bedre før, i alle fall ,truffet meg bedre. Han klarte ikke å få frem noe jeg kunne glede meg over av ny innsikt, og da er det ikke helt bra for meg.

Oslo /Santorini september  2019

Murakami tror jeg man enten liker eller ikke, og jeg liker bøkene godt, og denne er blant hans bedre,  synes jeg. Jeg liker romanene bedre enn novellesamlingene. I denne boken er det igjen elementer av det overnaturlige, men jeg synes det fungerer såpass godt at jeg ikke lar meg irritere. Jeg lar meg derimot begeistre av selve historien, denne gangen er hovedpersonen en kunstner, og  Murakami’s presise og svært beskrivende språk forteller mye om det den kunstneriske prosess. Han har en helt egen ”matter of factly” måte å bruke språket på, som jeg liker godt, og man blir godt kjent med hovedpersonene. God bok . Gleder meg til Bok 2.

Oslo September 2019

Man må ikke ha et forhold til Elling for å like denne boken, men for de fleste vil Per Christian Ellefsens lett forvirrede fjes vise seg når man tenker Elling. 20 år etter siste bok om Elling er han tilbake. Han flytter inn i en kjellerleilighet på Grefsen, og så tar det som vanlig av. Ellings rike indre liv beskrives svært godt, og den enorme kontrasten til det reelle liv, som unektelig ikke er fullt så rikt.  Ambjørnsen skriver knakende godt, og det tragikomiske er overveiende komisk, som før. Jeg  ler mest med og ikke av Elling. Man krymper seg heller med Elling når han fucker det til. En ting er at Ellings rike fantasiliv har mye felles med vårt eget, og ettersom det er et fantasiliv , skader det ingen. Men Elling skal jo relatere seg til verden, og det er jo da det skjærer seg. Det er da det bygger seg opp til en utblåsning,  vi får frem de såreste øyeblikkene, da Elling virkelig roter det til. Ofte klarer han å trekke seg unna når han nærmer seg stupet, og vi lever i evig uro for hvordan det kommer til å gå til helvete, selv om det stadig er en del light-katastrofer som holder oss i ånde. Ambjørnsen har en egen evne til eksponere Ellings psyke med et stort hjerte. Velkommen til Fiolveien og Sigurdsboden på Grefsen. 

Oslo /Hvaler august 2019-07-21

Mikael Niemi: Koke bjørn , Roman Forlaget Oktober 2019

For dem som har lest hans forrige bok ”Populærmusikk fra Vittula”, som kom ut for 19 år siden, er det lett å forvente noe nytt hylende morsomt. ” Koke Bjørn” er noe enda bedre, en fantastisk gripende bok som ikke mangler humor, men som har så mye mer. Først og fremst en sterk og rørende historie, en mangefasetert beskrivelse av fattigdom, religion som middel til fremskritt ut av fattigdommen, men også nød og vold og urettferdighet forbundet med dette. Boka lærer oss mye om livet i Nordsverige for 150 år siden, men det er persongalleriet med de to hovedperson med deres relasjon i sentrum som beskrives så godt. Stor litteratur, en fantastisk historie. For dem som helst vil lese krim, er dette også en kriminalhistorie. En av årets største lesergleder, vil jeg tro.

Hvaler / Dønna juli 2019