Claus Leser

Mest for oss som elsker Europa ? 

Akk, Europa – skrev den tyske kulturpersonligheten Hans Magnus Enzensberger i sin tid på 70-tallet. Da var Norge drømmelandet, det er vi kanskje ennå.  Den nederlandske historiker Geert Mak vil noen kjenne igjen fra boken og TV-serien: Europa: En reise gjennom det 20.århundre.

Den nye boka lar oss få med oss 20 år til, helt inn i corona-tiden.

De 500 sidene kan innimellom synes som en litt tøff motbakke , der alle  milliardene som ble sølt bort  siste 20 år, er godt belyst. Boka lar oss få gjenoppleve den virkeligheten som har flagret rundt oss mens vi gjorde mye annet. Et makroperspektiv på vår egen tid, og Mak evner å fortelle om oss selv  (for de som regner seg som europeere) på en fin måte. Mye gikk galt i disse årene, til tross for gode intensjoner, og Europa har hatt ganske mye motgang, og alle de små og store landene har hatt sitt å slite med. 

Ved århundreskiftet hersket mye optimisme og pågangsmot, men det ble ikke helt som vi håpet: Finanskrise, massive økonomiske problemer i mange EU land, migrantkrisen, Brexit , Krim og Trump; joda Europa har fått  ganske mye juling. Boka anbefales alle som er litt glad i Europa, selv om pasienten ikke er helt pigg, og håper på en vaksine.

Oslo, 11.Februar 2021 

Mer gå-kompetanse kan man vanskelig tenke seg, han sluttet jo ikke å gå etter turen til Sydpolen. Denne lille boka er en liten perle av refleksjoner over det å gå, det å leve i nuet, det å lære seg å sette pris på turen, på slitet, på verdien av omveier og langsomhet. Jeg synes Kagge lykkes godt til å fylle alle siden med en slentrende penn. Fra egen erfaring til litterære referanser, godt sydd sammen. Befriende kjemisk fri for moralske argumenter om helsegevinster eller andre belærende holdninger, ei heller selvskryt. Inspirerende tankegods rundt det jeg selv har erfart; det er noe som skjer i hjernen når vi går, som hjelper oss videre i livet, ikke bare i distanse, men også for vår  åndelige balanse i en kronisk ubalansert verden. 

Oslo, januar 2021

Novellesamling er kanskje en litt vel traust  beskrivelse av boka , men jeg vil si det er det noveller dette ligner, selv om det kalles en blogg. De fleste innleggene er riktig underfundige og ikke minst umiskjennelig Elling´ske. Det liker jeg godt. Moderat til god humrefaktor, noe få innlegg enda bedre. Men Elling er litt mindre saftig, har mistet litt av galskapen.

Han går sjelden ut i dette terrenget hvor vi lurer på om han klare å holde seg på matta, om han klarer å forårsake rabalder, som han så får svi for. Elling er blitt eldre, og klok, mindre urimelig Han er jo en fredsæl mann, ergo færre bruduljer med både seg selv og med omverden. Det savner jeg litt. En god lesestund med en umiskjennelig Elling, som slett ikke har mistet vidsynet  i sine funderinger  over livets viderverdigheter. Han blir neppe kastet ut av Twitter for dette her, eller ut av sokkelleiligheten på Grefsen, for den saks skyld.    

Oslo, januar 2020

Don Delillo har skrevet noen fantastiske bøker, men de er ofte tykke, og til dels krevende for en litt utålmodig leser. Men med beskrivelser av USA få kan gjøre bedre. Men altså litt tykke. Derfor burde «Stillheten» være perfekt, kun knappe 130 sider. Tja. Boka er handler om en apokalypse, verden stopper opp, skjermene blir sorte, fly må nødlande. Elegant beskrevet med knappe og poengterte dialoger mellom totalt 5 personer i New York i noen ganske få timers kammerspill. Dette er litt vanskelig å si noe om, det utløste uro, og setter seg i kroppen, da er det vel bra ? Og så er teksten slutt. Jeg synes roman er litt drøy beskrivelse, mer en langnovelle. Høy kilopris på boka, for høy? Kanskje heller kjøpe på engelsk på paperback?  Kanskje heller ta frem noen av hans tidligere bøker, liker jo stilen..

Oslo, januar 2020

Matskribenten  og matprofeten Andreas Viestad har jeg satt pris på lenge. Han kan skrive om mat uten å være i veien for tema, han er ikke håret i suppa kan vi si, og han jåler ikke med kunnskapen, ved å bli overklok. 

I denne velskrevne, passe tykke , ca.  200 sider lange boka,  er ryggraden i boka et eneste måltid  på restaurant La Carbonara i Roma, men med godt fortalte historier om både mat og – historie. Dog maten er i hovedfokus, historien blir mer å se på garnityr, eller sideretter, som passer til hovedrrettene – de ulike råvarenes betydning i historien.  

Det er kort og godt artig å lese om noen utvalgte viktige matsorter som har hatt betydning for verdenshistoriens gang. Brød, olje, salt, pepper, sitron og vin, og noen til.

Velsmakende, passe porsjoner stor sett, kanskje vin-kapittelet var litt  pinglete  og lokalt, men  pyttsan, totaliteten var super, og  med god flyt gjennom boka. Jeg ble  ikke «fortvila» – Viestads betegnelse på overmetthet, noe jeg kaller «grissjukan»  og vi begge kjenner, og helts vil gjerne vil  unngår. Ikke minst litteraturkapittelet der han drøfte sine kilder er veldig etter min smak – tips om andre bøker. At jeg selv innbiller meg jeg var på La Carbonara da jeg var 12 år gammel  er en artig kulisse for min opplevelse av boka. Dengang syntes jeg spagetti carbonara var utelukkende fremmed og ekkelt. V

Viestad, jeg venter på neste rett, og savner Italia litt mer enn vanlig.

Januar 2021

Oppdragslesing. Å lese noe fordi noen vi jeg skal mene noe om boka  er kanskje et handicap for boka, jeg har ikke valgt den selv. Da kan boka være helt OK, men fordi lesing skal være lyst, er det kun overraskelsen over at det er bra som jeg setter pris på. Bøker må forventes å fungere som en god bok. Et minstemål. Denne boka er ikke dårlig, og den var spennende nok til at jeg leste alt. Men likevel er jeg ikke fornøyd. Det er litt for «kjekk» tone, som gjør personene litt vel karikerte, og det er litt vel mange sjangre som skal tilfredsstilles, frimurerlogen får sitt, religionen får sitt, kjærlighet  og død, pedofili  og utroskap. Litt av alt.

Men det er ikke dårlig skrevet, og det som lyser opp er å bevege seg litt rundt på Helgeland, som de som har glede av det. Ser ikke bort fra at boka også kan glede Helgelanderne. Me not so much.

Oslo,  januar 2020

Typisk innskytelse- jeg leser en anmeldelse eller et intervju, og på magefølelsen blir boken handlet inn. Når den dukker opp er den litt for tykk og litt for evangelisk. Boken er et oppgjør med alle som beskriver mennesket som ondt og tar et fortjenestefullt oppgjør med en del dårlig forskning som nettopp har forsøkt å vise hvor onde vi er av natur. Vel og bra, og ikke dårlig utført, men likevel får litt kløe av denne boken, den er litt for insisterende, og der har jeg en sensibel reseptor. Boka var ikke verdt innsatsen. Mye allerede glemt. Vi er litt onde fremdeles. Fy deg Stephen Fry, som anbefalte den så begeistret. 

Oslo høsten 2020  

To grusomme og oppsiktsvekkende betagende skriftstykker, på litt ulik måte. Bøker som på en helt spesiell måte sier noe om krigens ufattelige grusomhet, og menneskenes betingelser for å opprettholde en form for menneskelighet- tross alt.  Hjertet som spratt opp i halsen på side 1 i første bok, fikk sjelden anledning til å falle på plass under den ytterligere fordypning. Hvorfor forsetter man å lese noe slik? Jo fordi fortellingen har en troverdighet, og da er jo måten dette er gjort på avgjørende. Men disse bøkene er ikke noe for mørkredde.

Jeg synes Dagbok var best, uten en slik isbader-aktig opplevelse i denne første boken vet ikke jeg om jeg hadde fortsatt med Beviset.  Gi seg etter 2 av 3 bøker? , nei, til det er nysgjerrigheten for stor, og det er jo ikke noen tvil om at dette er verdt å lese. Men det hjalp nok litt på gjennomsføringskraften at bok-venner har heiet bøkene frem.  Det er tre korte bøker, fint, litt som å ta tran, får det overstått- men bøkene er også en «treat». Det er bare beinhard realisme – virkelighetene kan dessverre være enda verre en dette som beskrives med ord. Fremstillingene oppleves som en godt innkokt kraft, ikke noe slapt med dette, nei.    

Den tredje løgnen- siste bok i trilogien stirrer på meg fra nattbordet. Jeg slipper ikke unna. 

I løpet av juleferien blir den fortært. 

Høsten 2020 

En krim fra Trondheim  der Frimurerer-ordnen spiller en avgjørende rolle. Skal man lese krim er dette slett ikke dårlig. Det er gode personskildringer, og historien glir godt, lite å sette fingeren veldig  på. Ergo: Kanskje boka fortjener litt mer oppmerksomhet enn den har fått? Jeg som ikke bryr meg om krim som sjanger, men kan glede meg over en helt ok bok. Men anbefale? Ikke til sånne som meg. Men til dem som liker Jo Nesbø?

Oslo, Desember 2020.  

Makan. En bok med granittharde ord  som drar deg inn i teksten fra 1.setning. Hvordan kan vi holde ut med slik en grusom gubbe som Tollak gjennom 160 sider ? Fordi han er så troverdig i all sin forkvakklethet, fordi historien er så godt fortalt, fordi det er kjærlighet, og driv fra side til side, uten dødpunkter. Det er grunner til at Tollak er blitt Tollak, og Tollak er ikke til å spøke med, og sprer sjelden gode vibber. Men dette er en fantastisk bok, en av årets beste, som mange andre også har ment, reflektert i mottatte ovatoriske anmeldelser og utmerkelser.  De som ikke unner seg denne,  kan ha det så godt. 

Oslo desember 2020. 

En veldig god bok, og løfter som 4.bok i  «trilogien» som utspiller seg på Helgelandskysten til nye høyder. Boken har lenge en god og stødig fremdrift, som minner om en båt som har god fremdrift gjennom passe opprørt farvann, der vi nok en gang kommer innpå befolkningen på Bjarrøy, med Ingrid som stødig skipper. Men så kommer det en vending som blåser oss av banen, og boken løftes til nye høyder. Boka er en fryd, og jeg håper Bjarrøy får lov til å fortette å være åsted for flere spektakulære fortellinger om Ingrid og hennes families forblåste, men også lune liv i barske omgivelser. 

Oslo høsten 2020

En ganske tynn bok. Ikke litterært, men på mange måter likevel «tynnere» enn  tidligere bøker. Etter «Byens Spor» kom denne, som er en refleksjon som drar linjer mellom  forfatteren, faren på hans dødsleie,  og hans farmor, som bodde en periode i Hong Kong.

Ikke minste er Lars selv mer synlig enn vi er vant med, selv om vi fikk se litt av ham i «Byens Spor» Ettersom det ikke foreligger så mye harde fakta om farmors liv, bygges boken på farfars biografi, og refleksjoner om det levdes  livs skjørhet når det gjelder: Hva blir værende når noen dør –  når det finnes lite nedskrevet. – Jo minnene, og det er vel minnenes skjørhet boken mye handler om. Dette er en ganske stillferdig og sympatiske  bok, med sine språklige blinktreff: «Livet er basert på en sann historie».  Det kan hende boken vil utvikle seg litt i bevisstheten, men jeg opplevde den som mindre stram enn jeg er vant til fra den kanten, og derfor ble den en noe mindre skarp opplevelse enn forventet. 

Oslo rett før jul 2020