Claus Leser

Roman: Sauebondens
liv . James Rebanks (2016) Press Forlag

”Bestselger” er ofte en
litt skremmende intro for meg, da høyt salg ikke nødvendigvis samsvarer
med høy leseglede for sære meg. Ikke
her. Boken er godt skrevet – og handler om noe det ikke skrives mye om på denne måte: Om tilhørighet til noe, til
landskap, til kunnskap, til slekt, noe om det livet der man har med seg mange generasjoner som var
der før, som minner oss om våre korte liv. Et tett liv med naturen og menneskene rundt.
Ikke idylliserende, men rikt beskrevet, til dels litt skremmende beskrivelser
av det ”trange liv” undergitt naturkrefter og andre ukontrollerbare faktorer. Livet basert på røtter og tilpasning, ikke
føtter og higen etter stadig mer av alt. Naturen som premiss, ikke som kulisse,
slik vi som turister ofte opplever
naturen.

Respekten for hardt arbeid, for alle som bidrar på sitt vis,
for kunnskapen, skjønnet som utøves, og ikke minst kjærligheten til alt dette;
til ettertanke for oss som er mindre ”hefted”( som beskriver hvordan sauen
læres til å holde seg til et område på fjellet). Sauene lærer vi jo mye om, de er jo allrighte dyr de også. Boka en god
representant for en ny type litteratur som forsøker å hviske til oss …. stå
litt mer stille, se hva som skjer . Nå. Her.

Oslo, høsten 2016

Roman : Vigdis Hjort
:Arv og miljø (2016)

Det ante meg at jeg var litt rask på labben i januar da jeg
utropte Linn Ullmans roman til årets beste, men jeg kunne jo ikke ane hva
Vigdis Hjort holdt på med. Debatten rundt boka og den såkalte virkelighetslitteraturen
kan ha interessante aspekter, men har
tatt altfor stor plass i forhold til selve bokas innhold. ”Arv og miljø” er en
fantastisk og roman fordi den ,som forfatteren Nora Scentivany ( debuterer med
boka ”Leiligheten”) så treffende utaler i et intervju i Dagbladet
7.november: Litteratur handler om å gjøre erfaring allmenn. Det er derfor dette
er en stor roman. Vigdis Hjort beskriver svært godt hvordan vi i en familie
havner opp med svært ulike versjoner/ løsninger/posisjoner over tid i
opplevelsen av en virkelighet- noe man
kunne tro var en felles virkelighet, og svært ulike løsninger på alle dilemmaer
som da dukker opp. En løsning er brudd, som kan være det den beste
løsningen i all sin brutalitet. Hvor
mange ord, linjer, eller avsnitt som måtte være sanne i denne boka er uten
interesse for meg, det er formidlingen av troverdige skikkelser i et familieunivers
utsatt for en tabubelagt hendelse som gjør boka så gripende.

Oslo på tampen av 2016

Hiromi Kawakami: Merkelig vær i Tokyo ( PressPocket 2011)
Dette er en stilferdig bok med mye felles med Murakamis bøker, en historie som er det man kan kalle betagende. Jeg synes Murakami har litt mer snert, men dette er et hyggelig lesefølge, uansett.
Oslo , sommeren 2016

Murakami : Menn uten kvinner ( Noveller 2016)
For oss som digger Murakami er det vansklig å ikke like disse
novellene. Ofte synes jeg noveller er for korte, her er de lange nok til å bli
historier man kan dvele ved. Ergo – nok
en Murakami som gir stor leserglede, og noen historier som ”sitter” både i
hodet og hjertet. Anbefales for dem som tåler noveller, men som liker romaner bedre.
Oslo, sommeren 2016

Rolf Dobbeli: Kunsten å tenke klart ( Vega forlag2016)
Alle ”kunsten å ” bøker
bør man sky som pesten, selv om denne boken påstår å ikke være en
selvhjelpsbok. Men hvem skal den ellers hjelpe ? Dessverre er boken bra – ergo
–altså ingen regel uten unntak. En masse små kapitler ( egentlig tidligere
avisinnlegg) som beskrives dagligdagse hendelser og måten vi tenker på – og hvordan våre tenkemåter bringer oss på
villspor i eget sinn, det oppstår tenkefeil.

Jeg hadde glede av boken, og har ambisjoner om å se mer i
den. For de som liker Daniel Kahnemans bøker, men synes de er litt tunge, da er
Rolf Dobbeli enklere, og kanskje det er
enda bedre. Kanskje lettere å merke seg noen områder man har glede av å bli litt mer
kritisk til egen tenkning – og andres
påstander om hvordan ting henger sammen.

Oslo, sommeren 2016

Anne Enright : Veien ved Boolavaun (Roman, 2016, Pax)
Dette var mitt første møte med denne forfatteren, og jeg
falt for hennes evene til å skildre ulike miljøer, fra ulike tider , og
relasjoner i en familie. En litt mer stillferdig fortellerstemme enn ”Sammenkomsten”,
og for meg kanskje endra mer å glede seg over. Fin bok.
Oslo, sommeren 2016

Anne Enright: Sammenkomsten, Roman Capplen Damm (2007)
Boken fikk Man Bookerprisen i 2006, og forfatteren er en av
Irlands mest kjente forfattere. Å lese henne ”veien ved Boolavaun (2016) ga
mersmak.Sammenkomsten er en bok skrevet med kvass penn av jeg
personen, som reflekterer over sitt forhold til en nylig avdød bror, men slitt
ikke bare, det også til en oppvekst med en rekke andre søsken , og ikke minst i
forhold til seg selv og sin egen midt-livs situasjon. Det som gjør boken god er
språket, og den god beskrivelse av det kaos som erindringer og tanker om
fortiden er – er det sant det man husker, og hvordan kan ting man knapt husker
få en slik betydning siden. En god lesestund.
Oslo, sommeren 2016

Josten Gaarder: Sofies Verden.
Verdens mest halvleste bok. Det var ikke bare meg…grusomt kjedelig, konstruert.

Elena Ferrante: Dei som flyktar og dei som blir ( Roman Samlaget, 2016)
Begynner jeg å få nok Ferrante? Etter bok 2 lurte jeg litt, men så snart jeg tok fatt på bind 3 så ble jeg revet med inn i historien. Fremdeles er det de indre dialogene som holder fasinasjonen oppe, selv om de ytre omstrendigheter i denne boken er mer dramatiske, og utvikler seg stadig, inn i en tid vi selv har opplevd. Jeg lar meg rive med, og tar meg i å beundre språket, og konstruksjonen av historien, som jeg ikke fornemmer som noe som jeg klarer å forutsi – noe som ville vært irriterende.
Ergo – stadig vekk – god bok ! Gleder med til bind 4.
Hydra, Oslo Mai 2016

Tommi Kinnunen: Der fire veier møtes (Roman, Pax 2016)
Dette er en bok jeg likte. Vi følger en slekt gjennom noen få generasjoner via noen sterke kvinner i et kargt landskap, der det også finnes menn, men kvinnene er de sterkeste. Forfatteren driver oss videre gjennom historien, jeg vil så gjerne vite hvordan det går! Og hemmelighetene av dekkes meget nensomt, i så korte glimt at vi knapt registrerer hva som får oss til å tro vi har skjønt det. En bok som ikke glemmes så fort.
Mai 2016, Oslo

Espen Stueland : 700- års flommen. 13 innlegg om klimaendring, poesi og politikk. (Forlaget oktober2016)

Det er tre preserende tema i vår tid, klima, migrasjon, og Europa i sosiøkonomisk krise.
Da tenkte jeg, Stueland, han kan visst skrive, og det er flott han bidrar til opplysningen og bevisstgjøring om klimakrisen. Visst kan han skrive, men etter en for meg forbilledlig innledning legger han ut på en ferd jeg nok er for enfoldig til å kunne følge. At mannen har en ubendig trang ( minner litt om han andre til Saaby Christensen som også hadde trang til til litt av hvert). Men trangen til Stueland er kontraproduktiv: Han bruker så mye fremmedord at man får lest mer i en fremmedordbok enn i selve teksten. Det er synd, men et paradoks: Hvis han vil vekke folket ( noe han neppe kan ha fore) – så snakk så folk forstår ! Boken ble seig i munnene mens jeg tygde, og satt seg i tennene, men ikke på en god måte. Den skremte meg bort fra hr. Stuelands forfatterskap, og det var kanskje ikke meningen. Målgruppen for denne boken er overlærde litteraturvitere. Synd.

Richard Ford: Canada: (Oktober Forlag ) 2013
BYGGEPLASS:
Boken er under lesning: lovende, herlig språk, gripende historie, en forfastter å bli veldig nyskjerring på… påsken 2016
Konklusjonen etter å ha lest boken er appetitt på mer av samme mann:En amerikansk forfatter det det amerikanske ikke overdøver historien ( der har du den Franzen).

Yuval Noah Harari: Sapiens – en innføring i menneskehetens historie (Bazar Forlag 2016)
Boken ble diskutert i EKKO podcast rett før påske, og jeg fornemmet dette er noe for meg. Alle timen på skolen der historie og samfunnsfag ikke klare å nå frem til meg som begrieplig eller relevant for meg, en lengsel etter å forså mer av verden, av oss , av de store trekk. Boken levere på alt dette. Den er lettlest, morsom, poengtert, sikker litt unøyaktig, men evne til å binde sammen mange fagfelt til spennende utsagn , og konklusjoner. Han omtaler oss med det litt uvante ordet sapienser, det medførte at jeg stoppet opp, ja vi er kun en art pattedyr, og dette lille grepet gjorde godt. Her er mye å lære, mye å forstå, og mye å grunne over, og kansjke å være uenig i, om man har andre syn en forfatteren på de mange påstander.
Kan anbefales alle som vil bedre sin generelle forstående av verden, og menneskeheten i perspektiv – opp mot klima, industrialisering, lykke , fremtidstro, dyrevelferd og religion.
Anbefales alle som kan lese.

Kristine Næss: Bare et mennenske (Oktober 2014) Roman
Denne romanen har fått mye god omtale, så mange like den. Det fine med den er språket ,som kan være glitrende, men jeg kommer ikke på innsiden av historien og personene i den. Den er mørk, men mangler noe som får meg til å begeistres, eller bli nyskjerrig nok på hva som kommer til å skje. Boka traff ikke meg.

Flemming Rose: Hymne til Friheten (Jylland-Posten Forlag, 2014) Dansk
I disse tiden med økende islamistisk terror ble jeg nyskjerrig på en mann som har spilt en stor rolle i europeisk åndsliv, mannen som valgte å publisere Mohammedtegingene i 2005 – ja, det er mer enn ti år siden. Boken er oppsummering av hans ståsted, av hva som er skjedd, så sendt som ettervirkninger etter Charly Hebdo massakren.
Jeg synes det er lett å få sympati og beundre hans kompromissløse holdning , og ikke minst begrunnelsen på hvorfor vi må henge om ytringsfriheten også der hvor de ytrede meninger ikke passer oss, og at vi ikke bør lage lover som gjør ubehagelige ytringer forbudt. Kanskje hans forrige bok “Tausehedens bok” fra 2010 er litt bredere, jeg bli kanskje ikke så veldig opplyst av denne bok jeg valgte å lese.