Fredrik Backmann: En mann med navn Owe. (Damm 2013).
Mange har anbefalt boken, noen opp i skyene. Der synes jeg den ikke høre hjemme.
De første 50 siden er direkte irriterende med sin insisterend stil. Etterhvert løsner det noe når stereotypene blir iblandet noe som gjør figuren Owe mer troverdig, og jeg får en godhet for dette skakkkjørte mennesket. Historien sitter i hodet lenge etterpå, var det likevel en godbok? Jeg vil si en ganske god historien, likevel har jeg ikke helt sansen.