Hva gav meg dragning mot denne boka? Psykologien eller soveposen? Ellers hennes direkte blikk på meg på omslaget?
Kombinasjonen. Jeg trivdes godt med en bok som jeg oppfattet som litt diffus på hvor den skulle ta meg hen. Hva er det hun vil si meg? Promotere kontakt med naturen som psykologisk viktig? Pakke god hverdagspsykologi inn i en historie som folk blir nysgjerrig på?
Boka er en ganske omstendelig forklaring i hvordan vi psykologisk ofte havner på steder vi ikke ønsker oss, og beskriver med mange ord metoder for å bli mer kjent med våre følelser, metoder for å finne følelser som er lite tilgjengelig for oss. Alt knyttet til hennes egen «oppvåkning» i forhold til å bruke naturen som et sted hvor man kan få kontakt med seg selv –jeget i samspill med noe større, og fraværet av det fragmenterte bylivet. La oss kalle dette Johannes metode: Stopp opp i livet, prøve å finne ut hva som skjer med oss kroppslig og emosjonelt når vi opplever godt og vondt. Ved å beskrive de ulike måtene vi i hverdagen unngår å komme i kontakt med våre genuine følelser, viser hun oss mekanismene for dette, og viser oss måter å avdekke følelsene som vi ofte avviser, fordi de kan gjøre vondt, eller fordi vi rett og slett har vent oss av med kjenne etter. Jeg har opplevd boka som en slags meditasjon, der jeg ved å være i hennes tekst har fått frem noen følelser, og også tanker om hvordan jeg er låst i gamle reaksjonsmønstre som kanskje ikke er så hensiktsmessige i dag. Jeg er ikke bedre rustet til å bli en god friluftsmann av boka , selv om jeg hadde et lite håp om noen tips a la Monsen på tur. Det er helt ok. Men Johannes metode vil jeg gjerne forsøke å spe livet med.
Oslo, en snørik januar 2025.
