En bok anbefalt av noen har en egen inngangsverdi, og at jeg ikke har lest noe av den østriske holocost-overlevende psykiater, med mer enn 40 bokutgivelser, blottlegger et av de mange litterære CV- hull.
Jeg har vel alltid vært på søken etter ord som gjør verden og meg selv lettere å begripe.
Denne boken er delt i to deler , 177 sider om livet i konsentrasjonsleir, mest Auschwitz, og ca. 110 siden som forklarer den terapi-retning Frankl siden forfektet, logoterapien.
Dette er to velig ulike deler, det første delen gir en meget nøktern fremstilling av livet i leiren, men fra en vinkel der man aner at det fører frem mot en innsikt i mennesket natur, som kan brukes til noe- etterpå.
Frankl insisterer på at vi alle må ha noe å finne mening i ,noe foran oss som gir mening, det kan være oppgaver, eller kjærlighet, men uten å ha noe slikt dør vi. Vi trenger handling og holdning, sier han bl. annet.
For meg gir det mening at vi må søke mening utenfor oss selv. Ikke nistirre på navlen, men bruke fortidens erfaringer som fundament for videre liv. Også det fæle vi har opplevd, også bevisstheten om døden. Det flotte med denne boka er hvor forståelig den er, særlig første del. Jeg lesten den på få timer, og hadde en intens og sterk opplevelse, med en ettersmak jeg håper varer lenge, da boka ga meg noe jeg tar med videre, om enn uklart på hvilken måte jeg vil klare å integrere dette i meg selv. Anbefales. Et pluss var at jeg lånte den på Deichmanske, jeg klarte å bryte uvanen med å kjøpe alle bøker jeg får tenning på. Ergo kan du snart finne boka hjemme på Deichmanske Bjørvika igjen, obs i 5 etasje , da kan du nyte dette fantastiske sted i samme slengen.
Oslo , en helg i april 24
