Bare å se på omslaget setter standard for innholdet. Utsøkt. Jan Grue kan skrive om seg selv, sitt eget liv, og sine erfaringer, på en så klar, analytisk, varm og viktig måte at det er en ren fryd å lese.
Ikke rart han vinner priser. Jeg har falt, for denne boken. Jeg er særlig berørt av hans måte å få frem sine poenger så klokkeklart, men likevel ikke insisterende, eller utleverende, men på en omsorgsfull måte. Boken anskueliggjør hva det kreves av funksjonshemmede å eksistere i dagens samfunn. Hans bruk av ordet arbeid, og ordet familielikhet brenner seg fast i min bevissthet. Hvordan han i sin tekst meget nennsomt klare å få frem både jin og yang, både fellestrekk og ulikheter mellom oss ulike mennesker, er kort og godt betagende og rystende godt skrevet. Jeg faller ofte for bøker der det hagler med sitater jeg helst vil huske, her står de i kø.
To av dem må med her : «Og jeg husker det jeg allerede vet, at omsorg er stedet der arbeid møter kjærlighet» (s.89), og «Rasjonaliteten min er noe av det jeg er stoltest av i meg selv, og det man er stoltest av, skal man også være mest forsiktig å stole på»(s.170). Mulig jeg er fantasiløs, men jeg finner ikke noe galt med denne boken, utenom at jeg helst ville den skulle vært lengre. Den er jo bare 180 sider.
Oslo, september 2021
