Noen skriver om ting andre synes det er vanskelig å snakke om, så lenge det ikke er mørkt og sent. Jeg synes Siri Gullestad har skrevet en belysende liten bok om svært allmenne ting. Hun forsøker å fortelle oss noe, om noe av det viktigste i livet, hvordan kropp og sjel, tanker og følelser kan være staur-aktige uforlikte, og vanskelig å bære med seg. Begjæret er der også, man kan skjene ut av den smale sti, til tross for forbud-skilt og advarsler Det er mulig i ren begeistring å havne litt på vidotta, for eksempel i en seng man ikke egentlig ønsker å bygge reir i. Vi er tross alt bare sapiens, til tross for hjernevekten.
Siri Gullestad godtar ikke at prosjektet om å elske og begjære skal aksepteres som umulig, men peker på forhold vi kan reflektere over, som å vektlegge fantasi og felleskap. Hun skriver didaktisk og klokt om tilknytning og trygghet, kjærlighet og begjær, på en ganske så nøktern måte, og jeg fornemmer sterkt den gode intensjon: Ved å se litt nøyere på disse begrepene så kan vi kanskje få til litt mer ut av det med det mennesket vi elsker og gjerne vil være nær. At dette ikke er en håndbok i begjær tror jeg vi kan være glad for. Bra bok, Siri.
Oslo , September 2021
