Jeg oppdaget, litt snikende over tid, at min kunnskap om Kina utviklet seg omvendt proporsjonalt til landets størrelse og maktposisjon i verden. Fikk teften av denne boken, og hadde trua på Morgenbladets nåværende redaktørs skrivekunst. Ble ikke skuffet. Vi som vokste opp med beskjed at vi kunne grave oss til Kina via sandkassen, og leste om innsnørte føtter, trenger en liten oppdatering.
Kinas er først og fremst kjennetegnet med en forbløffende endringshastighet i alle forhold. 1.4 milliarder mennesker som styres med jernhånd, 560 millioner overvåkningskameraer er nå på plass, og med fraværende menneskerettigheter er grunnlaget lagt for å få til nesten hva som helst: Kinas marine er den største i verden, Kina har nesten dobbelt så mange dollarmilliardærer som USA, men samtidig er sant nok også ca 700 millioner mennesker løftet ut av fattigdom siste 30-40 årene. Kina bryr seg ikke mye om avtalte internasjonale regler når de infiltrerer verden mer og mer, de lager siden egne: Kina first.
Sun Heidi Sæbu følger Xi Jinpings livsløp for å forsøke å forstå hvem han er. Fra han ble født inn en priveligert heltefamilie, med opp- og nedturer, men alltid på vei videre og oppover i partiet, og nå omtrent selvutnevnt keiser. Jeg synes boken er godt skrevet, opplysende og reflektert. Jeg er mindre uvitende, men gruer meg litt til tanken på millionene av bortskjemte enebarn som skal fortsette å styre når besteforeldrene dør ut. Jeg sier omtrent som Leonard Cohen om USA : Det som kommer etter (dagens) Kina, må ikke nødvendigvis bli så bra..
Oslo, April 2021
