To grusomme og oppsiktsvekkende betagende skriftstykker, på litt ulik måte. Bøker som på en helt spesiell måte sier noe om krigens ufattelige grusomhet, og menneskenes betingelser for å opprettholde en form for menneskelighet- tross alt. Hjertet som spratt opp i halsen på side 1 i første bok, fikk sjelden anledning til å falle på plass under den ytterligere fordypning. Hvorfor forsetter man å lese noe slik? Jo fordi fortellingen har en troverdighet, og da er jo måten dette er gjort på avgjørende. Men disse bøkene er ikke noe for mørkredde.
Jeg synes Dagbok var best, uten en slik isbader-aktig opplevelse i denne første boken vet ikke jeg om jeg hadde fortsatt med Beviset. Gi seg etter 2 av 3 bøker? , nei, til det er nysgjerrigheten for stor, og det er jo ikke noen tvil om at dette er verdt å lese. Men det hjalp nok litt på gjennomsføringskraften at bok-venner har heiet bøkene frem. Det er tre korte bøker, fint, litt som å ta tran, får det overstått- men bøkene er også en «treat». Det er bare beinhard realisme – virkelighetene kan dessverre være enda verre en dette som beskrives med ord. Fremstillingene oppleves som en godt innkokt kraft, ikke noe slapt med dette, nei.
Den tredje løgnen- siste bok i trilogien stirrer på meg fra nattbordet. Jeg slipper ikke unna.
I løpet av juleferien blir den fortært.
Høsten 2020
