Olive, den gamle læreren, naboen fra helvete, som er så mye mer enn det. Dette er Olive som enke og pensjonist, 15 år etter forrige gang vi møtte henne, og ble bestyrtet og begeistret. Elisabeth Strout forteller mesterlig om dette litt skakke, bryske og plagsomme mennesket, men som også er så mye mer. Som gjør at vi blir glad i henne. Hvordan man fra første side trekkes inn et meget enkelt landskap av en småby på østkysten av USA, og møter livet som det er: Alle bære på noe litt aparte eller pinlig i sin livshistorie eller familie, alle forsøker å få til noe, alle går litt på snørra. Men de stavrer seg på beina igjen. Menneskene beskrives liketil og klokt, ivaretagende og varmt. Det er sjelden jeg leser noe så betagende, morsomt og litt hjerteskjærende. Vi mennesker er heldigvis, og dessverre akkurat så sammensatte, og har en adferd som ofte misforståes og skaper komplikasjoner. Olive beveger seg med god fart gjennom boka, hun dukker av og til opp som en biperson i et kapittel, uten at teksten oppfattes som noveller, og det hele er uanstrengt elegant. Hvem kan si noe om alder og aldring på en så flott måte? Hvordan mye ble litt annerledes enn forventet. Olive, igjen, anbefales for alle som kan lese, usikker på om en viss alder er fordel. Tror den havner blant topp 5 for 2020.
Oslo, januar 2020.
