Claus Leser

Hva gav meg dragning mot denne boka? Psykologien eller soveposen? Ellers hennes direkte blikk på meg på omslaget?

Kombinasjonen. Jeg trivdes godt med en bok som jeg oppfattet som litt diffus på hvor den skulle ta meg hen. Hva er det hun vil si meg? Promotere kontakt med naturen som psykologisk viktig? Pakke god hverdagspsykologi inn i en historie som folk blir nysgjerrig på?

Boka er en ganske omstendelig forklaring i hvordan vi psykologisk  ofte havner på steder vi ikke ønsker oss, og beskriver med mange ord metoder for å bli mer kjent med våre følelser, metoder for å finne følelser som er lite tilgjengelig for oss. Alt knyttet til hennes egen «oppvåkning» i forhold til å bruke naturen som  et sted hvor man kan få kontakt med seg selv  –jeget  i samspill med noe større, og fraværet av det fragmenterte bylivet. La oss kalle dette  Johannes metode: Stopp opp i livet, prøve å finne ut hva som skjer med oss kroppslig og emosjonelt  når vi opplever godt og vondt. Ved å beskrive de ulike måtene vi i hverdagen unngår å komme i kontakt med våre genuine følelser, viser hun oss mekanismene for dette, og viser oss måter å avdekke følelsene som vi ofte avviser, fordi de kan gjøre vondt, eller fordi vi rett og slett har vent oss av med kjenne etter. Jeg har opplevd boka som en slags meditasjon, der jeg ved å være i hennes tekst har fått frem noen følelser, og også tanker om hvordan jeg er låst i gamle reaksjonsmønstre som kanskje ikke er så hensiktsmessige i dag. Jeg er ikke bedre rustet til å bli en god friluftsmann av boka , selv om jeg hadde et lite håp om noen tips a la Monsen på tur. Det er helt ok. Men Johannes metode vil jeg gjerne forsøke å spe livet med. 

Oslo, en snørik januar 2025.

Kort tid etter den fantastiske beretningen fra 1700 tallet, (Lungeflyteprøven), og vipps så kommer «Lorden», en slags bygdefortelling  på nynorsk. Jeg snublet litt på vei inn i romanen, ble forvirret,  la den til side, men der kunne den jo ikke bli værende. 

Jeg trengte bare litt tid på å selv bli  litt mer mottagelig, få opp appetitten: Dette er en betagende bok som beskriver vår gode mann, Jon Magne, og hans historie, relasjoner, og etter hvert, komplekse natur. Det hele er krydret med et slags kriminalmysterium, som bidrar til fremdriften. 

Boka fortjener å bli lest, en gripende historie, stor troverdighet i personskildringer, og dette miljøet, der absolutt alle har dobbeltnavn,  vil mange kjenne seg godt igjen i. Gled dere, jeg sikler allerede etter neste bok av Tore Renberg. Hvor tar han alt dette fra?

Oslo, desember 2024. 

Jeg har ingen spesiell hang til å lese bøker fra krigen, men ble nysgjerrig på denne, ettersom den har et budskap ut over en skildring av krigens forferdeligheter: Hvordan traumatisk hendelser kan sette spor i flere generasjoner. 

Boken er ganske kort, men er velskrevet og bredt reflekterende. To grundige kapitler beskriver hhv . bakteppet for hvordan familien ble fordrevet fra Pommeren i 1945-46, og en grundig beskrivelse av bestefarens krigstjeneste som soldat og offiser i Hitlers elitestyrker fra gjennom hele krigen.  Etter krigen ble bestefaren en meget velsett og elsket borger i det nye Tyskland, uten at forfatteren visste det minste om hans krigstjeneste. Kjernespørsmål i boken er hvordan det kunne være mulig at bestefaren kanskje var nazist hele livet, men ikke minst hvordan tausheten omkring alt som skjedde under krigen fra alle involverte satt spor til neste generasjon. Dette er en klok bok, fordi hun ikke faller for enkle forklaringer. Jeg er også født inn i en familie preget av krigen, ikke som en tysker i et land som har påtatt seg en slags kollektiv skyld, men som barn i en norsk familie med litt uvanlig mange helter og krigstraumer: En bestefar og en onkel begge skutt på Trandum som represalie, en far i Kompani Linge og en mor som var i London med sin “traumatiserte” familie mesteparten av krigen. 

Det er liten tvil om at mine foreldre var traumatisert av krigen, og at det preget dem, og oss, i mange år etterpå. De snakket ikke sine traumer, men det de ikke snakket om tøtt ut av sprekkene. Ikke helt som hos Leonard Cohen, der det kommer lys in gjennom sprekkene. 

Det var en annen tid, man skulle legge onde ting bak seg ved å tie, eller fortrenge. Traumatiske opplevelser gjorde dem sårbare for å slite med emosjonelle  utforinger i livet senere.

Jeg tror vi som havnet i dette post-traumatiske terrenget har opplevd noe som kan kalles «den hvite sorgen», et begrep som dekker en litt ubeskrivelig bedrøvelse over noe man manglet i oppveksten, foreldrene var ofte fjerne og lite tilstede for å møte oss emosjonelt.  Dette gjelder nok svært mange, foreldres traumer kan gjerne være annet enn fra krig. 

Takk Kathrin, for at du tok fatt i din egen følelse, og har skrevet slik en varm, grundig og klok bok om dette. 

Oslo , desember 2024