Jeg begynte på boken tidlig i sommer, men ble irritert over de første 30 siden, den var litt for «flink»…og raste ned fra pallen, og havnet på en rasteplass.
Men kan man si det, for flink?, egentlig ikke. Jeg tror heller at jeg var i et lune der jeg ikke var klar for å ta imot teksten.
Slikt skjer, da godt at noen andre leste boken og gav meg et kikk bak, kanskje gi den en ny sjanse?
Jeg har derfor leste den nylig, det meste av boken før den ble offisielt hyllet for sine kvaliteter ved å vinne Nordisk Råds Litteraturpris 2024. Gratulerer!
Boken er en varsom og meget velskrevet tekst om faren til Niels Fredrik Dahl, og hans far Dommeren, og mor Ellen, et slags kammerspill over 60 år.
En uvanlig oppvekstfortelling om en rystende ensom oppvekst, rystende magre relasjoner, og manglede nærhet med de nærmeste. En poetisk og øm historie, der mye av teksten forsøker å beskrive «den hvite sorgen»: Det som ikke var, det som burde vært der, det som ble savnet, det som er meget vanskelig å skildre med ord. Jeg ble dratt inn i historien denne gangen, jeg var klar for denne teksten, og synes det er en meget velfortjent pris. Jeg unner alle denne goder lesestund, og får lyst til å lese mer av Niels Fredrik Dahl, hans «På vei til en venn» har jeg også vage, gode, minner fra. Kanskje «Herre (Roman 2009)?
Oslo/Hvaler oktober 2024
