Murakami er en spesiell forfatter, som jeg tror mange liker, mens andre igjen kanskje ikke får så mye ut av hans forfatterskap. Jeg har Murakami- gener. Jeg suger til meg hans pregnante og stillferdige tekst, undrer meg over hva han forsøker å si, og blir nysgjerrig på hva som vil skje på neste side. Disse 500 siden er en kjærlighetshistorie; jeg personen er 17 år, jenta er 16 år, og de «bygger» et felles mentalt univers, før hun blir «borte». Vi følger jeg personen videre i livet, han leter etter henne hele tiden, for han klarer ikke å glemme sin ungdommelige forelskelse. Han beveger seg i ulike virkeligheter, som jeg oppfatter som ulike mentale rom, ergo som mentale verdener, mens Murakami beskriver disse universene som «virkelige».
Jeg veksler mellom fascinasjon og humring, og legger merke til at handlingen lever i meg i mange dager etterpå. Det må jo være et viktig kriterium for en god bok. Murakamis tekster må leses ord for ord, å skumme duger ikke, fordi det plutselig dukker opp små perler av noe formuleringer. Det er en bok som utfordrer vår bevissthet, hva det vil si å være menneske, hva er bevissthet, hva er tid? Hvilke murer eller sperringer har vi i vår bevissthet? Er det noe som vi fortrenger eller ønsker å beskytte, eller som vi ikke helt kan håndtere i det praktiske livet, som gjør at vi trenger flere imaginære rom? Livet forgår i vår egen bevissthet.
Murakami skriver nettopp om en slik dobbel virkelighet . Og dette fenger meg. Jeg er i en dialog med fortelleren, uten nødvendigvis å klare å begripe helt hva han forsøker å si. Men at vi har flere bevissthetsnivåer, tror jeg han har helt rett i. En herlig bok!
Brønnøya sommeren 2024
