Claus Leser

En bok skrevet  for hundre år siden, nå nydelig oversatt til norsk, skrevet av en tysk jøde, handler om en reise med tog rundt til byer  i Polen. Svært mye skryt av  flere anmeldere fikk meg nok en gang på kroken. Etter178 sider av 334 penser jeg boken forsiktig inn på et sidespor, og forlater den. 

Döblin reiser rundt og forteller om alt han ser og alt han tenker, fra fasong på hoder til forfalne hus, med  hovedvekt på å se etter ulike jødiske miljøer og deres innbyrdes forhold, ispedd aktuell europeisk kultur og historie. Desverre mangler jeg  dyp kunnskap om både Polens historie og de ulike jødiske undergruppene, men de 178 siden har gitt meg et tankevekkende tidsbilde. I et meget givende etterord blir boka oppsummert , « Jødenes skjebne er prismet på jødens ferd fra by til by…». Men boka er så springende og kaotisk at jeg blir motorisk urolig, vrir meg og stønner dempet, MÅ jeg dette?.. neppe.

Du skal være advart mot denne boka, men  litt artig var det også. Konklusjonen er at livet er for kort til hele boka.  

Oslo / Brønnøya Pre-påsketide mars 2024

Høy kilopris, men verdt hvert ord. En bok som oppfører seg som en god vin: Fra første sekund merker man kvaliteten, rikdommen, fylden, og en forbannet lang ettersmak.  Et kammerspill mellom en aldrende pianist og en yngre pen dame i et lidenskapsløst ekteskap. Historien en ikke ny, eldre mann forelsker seg i yngre dame, hun gjør ikke det, men tillater en utvikling. Nydelig historie med mye mellom linjene, alt dette som skjer i møter mellom oss, som setter i gang prosesser vi ikke hadde kunne forestille oss. Hva slike møter gjør med oss, i dette tilfellet å bli å tilbedt som en gudinne?  De snakker ulike språk, de må ta i bruk det  for begge litt begrensede og fremmede engelske språket. De har asymmetriske emosjoner og alder, men likevel oppstår noe i forholdet, som endrer henne. Kryptisk, nei, bare deilig  å kose seg  seg med så godt plasserte bokstaver på hver eneste side. Coetzee fikk Nobelprisen for 20 år siden, og jeg er glad han fortsatt leverer. «Polakken» etterlater en post-litterær bedrøvelse. Får lyst til å tusle ned til bøkene hans, de som gjorde inntrykk den gang, kanskje de kan gjøre det igjen. 

Brønnøya, mars 2024

Judith Hermann er en skattet forfatter i Tyskland, og denne novellesamlingen snublet jeg over, som en smaksprøve på forfatteren, tenke jeg.  En tynn flis av en bok med 5 noveller, der Hermann stillferdig lar oss ta del i 5 ulike historier, der vi møter Alice i forskjellige roller i kontakt med døende menn. Høres unektelig litt begredelig ut, men kanskje hun er god til nettopp det, å beskrive mennesker som ledsager andre inn i døden? I alle fortellingene får vi vite fint lite om relasjonene Alice hadde til de  døende det er den litt nitidige beskrivelse av omgivelsene dette skjer i, og det sakte, og kanskje surrealistisk livet rundt de døende som vi tar del i. Her kan jeg godt kjenne meg igjen, det uvirkelig ved å være ledsager med noen på vei  mot døden, som en betrakter som ikke skal dø. Leseverdig, kanskje en egen stil, og hun gjør meg nysgjerrig på mer. Hun har skrevet flere prisvinnende romaner oversatt til norsk. 

Oslo, rundt jul 23