Claus Leser

Selv om AI – artificial intelligence – KI – kunstig intelligens – faktisk ble født som fag for 67 år siden, så er det de siste par årene at dette tema har eksplodert som noe vi faktisk må forholde oss til. Partikklefysiker og formidlingsguru Inga Strümke gjør et formidabelt forsøk på å få oss i tale. På en underholdene og grundig måte introduserer oss for tema. Hun skriver godt, hun har mange gode historier som gjør det lettere fordøyelig. Det er et stor tema, men hun skal ha stor fortjeneste ved å beskrive, forklare og forenkle så godt det lar seg gjøre. Alt er ikke begripelig, uten at det er til forkleinelse for henne, jeg er nå bare litt tjukk i hue. Jeg synes kunstig intelligens er et dårlig begrep, fordi intelligens er så lett å forveksle med noe entydig godt og overveldende positivt. Kunstig intelligens er noe helt annet enn menneskelig intelligens, oppstår på en helt annen måte, og kan ende opp med mye vrøvl, usannheter, og feil. Omtrent som vi homo sapiens har ujevn tankekraft , men vi tenker på en annen måte.   KI bør vi være kritiske til, men KI er også mye som også kan være ekstremt nyttig, ved at vi kan få kunnskap vi ikke visste vi manglet, og som vi eller ville brukt svært lang tid på å finne ut av uten enorm regnekraft i datamaskinene.  Og som kan innebære at vi kan gjøre viktigere ting enn vi ofte må gjøre idag. 

Et av de store spørsmål som hun er innom er om vi mennesker kanskje nettopp ved å bruke KI kan bli mer kritiske, og dermed kan ha håp om å kunne bruke denne teknologien på en nyttig måte, og ikke til destruksjon av samfunnet. Et annet grunnleggende problem er at vi ikke har full innsikt i hvordan den kunstige intelligens egentlig oppstår, det er en «Black box» vi ikke kan åpne for å etterprøve sluttdata som vi får. Tankekors.

Denne boka anbefales alle som vil begripe litt mer av noe vi bør ta på ytterste alvor. 

Ikke i fremtiden, men nå. God lesning!

Oslo, høsten 2023.  

Maryanne Wolf har skrevet en bok som omhandler hvordan teknologien påvirker hjernen, og våre lesevaner. Det er må en måte et kampskrift som i stor bredde dokumenterer hvordan digital lesing med stor mengde fragmentert lesing hindrer oss i å faktisk klare å lese tyngre stoff, som kreves av oss i en moderne verden. Vår hjerne er laget slik at vi får språk så lenge vi bli utsatt for det, vi ser uten å anstrenge oss, men å lese må faktisk læres, det er hjernen egentlig ikke bygget for, hjernen kan ikke det av seg selv. Det vi leser, og hvordan vi leser påvirker hvordan vi tenker, og dette har endret seg veldig siste 30 årene. Hun beskriver hvordan hele hjernens ulike deler er i samspill når vi tolker tegn (bokstaver), og hvordan «dyp» lesing aktiverer mye større deler av hjernen enn digital flimmer-lesing  på en skjerm. Boka har mange  av god sitater som underbygger viktighet av lesing, særlig fra tidlige barneår, og bl. a hvordan vi orienter oss i en «historie» – et narrativ der vi oppfatter virkeligheten som en sammenhengende historie, som vi kan relatere oss til. 

Noe av boken blir litt vel heftig fordi den omhandler amerikanske skoleforhold med mindre relevans for oss, mens andre deler av boken ga meg stor leseglede. Neppe en bok for alle, men mye  av boka er givende for oss som er lidenskapelig glad i bokstaver i rekke. 

Oslo , høsten 2023