Vigdis Hjort blir bare bedre og bedre. Setninger som er hugget i stein, som viser oss vei enda nærmere realiteten hun beskriver, og som hun har dvelt ved en stund. Gjennom flere bøker. Jeg likte forresten godt forrige bok (Om 15 år. Den revolusjonerære våren). Hun skriver svært godt om smerte og opplevelser med dysfunksjonelle foreldre, eller familierelasjoner.
Jeg faller lett for bøker jeg vil fange sitater fra, et sitat må med her: fra s.11 . «At det vi dikter opp kan ha større betydning enn det som er sant, kan være sannere»
Jeg forholder meg likevel til det jeg leser som fiksjon, det er jo en roman, eller?
Men som alle god tekster, så setter denne teksten seg et sted mellom gåsehud og hikst. Den er rå og gripende, og jegpersonen blir svært levende. Dette er en bok om svik og overgrep, og hva som kan skje i ganske «vanlige» familier.
Det er en ganske tynn bok, men verdt kiloprisen, og kunne for meg gjerne holdt meg i en skruestikke enda en stund til, enn de få timene den gjorde det.
Oslo, 4 September 2023
