Endelig er det kommet nok en nydelig bok av Elisabeth Strout, nok en gang en bok om Lucy Barton, som noen sikkert kjenner fra tre tidligere bøker, den forrige fra Åh, William (2022). Den nye boka utspiller seg under den siste coronaepidemien. Lucys eksmann William sørger for å bringe Lucy og seg selv ut av N.Y, og handlingen er lagt til et landlig område ved havet. Strout beskriver pandemiens mange nyanser på en lavmælt og virkningsfull måte. Dommedag, politikk og praktisk hverdag går hånd i hånd. Venner og familie blir syke, noen dør, og det er mye usikkerhet i tilværelsen. Kammerspillet med William utvikler seg fra forrige bok, og Lucy reflekterer over tilværelsen med sine sedvanlige tilbakeblikk på egen oppvekst, og livet som var. I perioder preges hun av angst og fortvilelse med tanke på fremtiden, men etterhvert også av en gryende tro på at det er en fremtid for dem også. Av og til dukker tidligere romanpersoner opp, de oppleves som gamle kjente.
Dette er også en bok som handler om livene som blir som de blir, som må leves, til tross for smerten, og om det som skjer med oss når vi blir eldre. Som alltid er hun mesterlig med stillferdige virkemidler til å beskrive livet på en troverdig måte. Som det alltid er med gode bøker, litt trist å legge fra seg.
Oslo April 2022
