Boka på 384 sider ble slukt på under et døgn, det betyr nok at jeg hadde forventninger til hva som skulle skje på neste side. En tett og intens leseropplevelse, et kammerspill, med en unge kvinne og en 34 år eldre mann i et asymmetriske forhold. Tittelen spiller på at Kairos var den greske gud for «heldige øyeblikk», som Erpenbeck skriver. Boka finner sted i Berlin i tiden rundt DDRs imploderende undergang, fra 1986 til tidlig nitttitall. Parret er «håpløst» forelsket og lykkelige, i hvertfall en god stund. Men fordi Hans (53 år) er gift, og nekter å avslutte ekteskapet, er ramme-betingelsen for forholdet både Hans-styrt og tidsmessig begrenset, får forholdet sine forventede kriser. De rekker ofte ikke stort mer enn å gå ut sammen, ha dype samtaler og ha sex.. Nettopp fordi Hans har en lang livserfaring, han var bl.a barn under krigen, og valgte å bo i DDR, mens Katharina (19 år) aldri har opplevd noe annet enn den litt mislykkede staten DRR, så har boka et interessant politisk og kulturelt bakteppe som unektelig bidrar til å gi den flere lag. Vi blir ganske godt kjent med Hans og Katharina, selv om særlig Hans etterhvert fremstår som mer og mer urimelig i sin persistering av å dikterer betingelsene for forholdet. Det kan virke litt underlig at ikke hans urimelige oppførsel møter mer motstand fra Katharina i teksten. At kjærlighet gjør blind, kan jeg si jeg fornemmer her, og midt-delen av boka mister litt saft: Før dette er det gode skildringer av hvordan emosjonen driver fortellingen fremover. Ellers er det nok saft, i og for seg, de elskende kaster ikke bort tiden med et slapt seksualliv. Men det illustrerer godt den nesten dyriske tiltrekningen de har begge to, og Katharinas insistering på at hun elsker Hans virker tross alt troverdig. Erpenbeck er en av Tysklands topp- forfattere, og denne boken er blant de som nylig har fått mest åtgaum både i Tyskland og ellers i verden. Jeg legger merke til at det trekkes inn mer musikk og litteratur-referanser enn vi er vant med i skandinaviske bøker, dette gjenspeiler kanskje at i DDR staten var det meste forbudt, mens klassisk musikk, og (utvalgt) litteratur var det man hadde å lov til dele seg i mellom. Boka har innhold med mye rom for tolkning og diskusjon, vil tro andre har opplevd annet enn meg, og det taler for en tekst som kan berike mange lesere.
Hvaler, en varm dag i juli. 2022
