Claus Leser

Denne boken er en bestselger, men  har lite med Tyskland å gjøre, så kanskje den blir oversatt ?  Noe sier vi blir det vi spiser, en påstand jeg stiller meg lett avvisende til. Kanskje vi kan bli litt mye,  av det vi spiser for mye av ?  Jeg vil heller mistenke vi kan bli litt av det vi leser. Er det da lurt når man er alene (singel, enkemann) å lese en hel bok om det å være alene?  Kan det bli litt overspising om alene og ensom og alt slikt no´?

Nei, tror ikke det.  Fordi boka er en ganske så velskrevet, og ikke minst ganske dypt og bredt loddende refleksjon over alene-et, ensomhet, og ikke minst hvordan man kan se på aleneheten på fra flere vinkler. Det er faktisk litt nyttig å bli minnet på. En eksistensiell ensomhet gjelder jo alle mennesker, uansett om de bor sammen med noen, har fast nær partner eller ikke.

Boka er – heldigvis  – ingen håndbok i å være alene, eller quick fix mot ensomhet, men jeg synes Daniel Schreiber skriver godt om de ulike aspekter ved alenehet, og ensomhet. Ensomhet vil ofte folk helst ikke høre så mye om, det er litt skambelagt, og man vil helst ikke smittes av det. Mange like dårlig å høre om ensomhet, og kan også være oppfattes som selvmedlidenhet, og det er en følelse som ikke er så kuult å drukne i.  Boka har en rekke referanser, noe jeg liker godt, uten å oppleves overklok, eller insisterende.  Mer er den en ganske åpen og ærlig selvrefleksjon, og viser ikke minst hvordan ulike livsfaser kan påvirke hva det kan innebære å være alene – på godt å vondt. At vi ved å ikke kjenne på noen form for alenehet kanskje ikke heller utvikler empati for andre, er jo en liten tankevekker. Anbefales alle tysklesende som er alene innimellom. Ganske tynn bok, men likevel lav kilopris (amazon.de).

Førjulslektyre, des 2021 

For de som gledet seg over «Tante Ulrikkes vei» og «Hør her’a» der vi på Oslo vest blir kjent med mennesker med litt mer fargerikdom i huden enn hovedfenotypen på Røa – tror jeg «Uelsket» kanskje er årets beste supplende bok. Hovedpersonen i Iram Haqs bok er  kvinne, som skiller den fra de to nevnte bøker  – og hun  har en sjarmerende bredspektret personlighet som vi blir kjent  med.  Ikke noe dydsmønster, men en som vi kan kjenne oss igjen i , eller kanskje helst vil kjenne andre igjen i. Det som går igjen i disse tre bøkene er jo særlig relasjonen til familiene, bakgrunnen fra andre kontinenter  – den litt kompliserte mixen der både religion, alder og ikke minst familiedynamikk går igjen som tydelige understrøminger i teksten.  Et hverdagsmenneske som forsøker å få verden til å gå opp, men som går litt på tryne, reiser  seg, og må leve med kompromisser. Mulig å kjenne seg igjen i.  Jeg koste meg med denne boka, som er velskrevet og har flere lag, sikkert noen som lodder dypere enn min enkle leserglede. Anbefales, Iram Haq kan skrive. 

Oslo, før jul 2021

Dette er 12 fortellinger, der både kjente og mindre kjente personer skriver godt om ulike type vendepunkter i livet. Jeg fikk lyst på boka etter at jeg leste en forkortet versjon av Finn Skårderud´s fortelling : Blanke faen. Sorg, mangel og melankoli, i en avis.  Den traff meg ganske kraftig, fortellingen om hans deprimerte mor, som med sin manglende tilstedeværelse  utløste den blanke sorgen, den som oppstår som resultat av det du ikke fikk, det som manglet – og derfor ikke er så lett å bearbeide, ergo ikke den mørke sorgen over den tapte kjærlighet.  Men det er ikke bare Skårderud som skriver godt i denne boka. Jeg vil nødig trekke frem noen, selv  om noen angikk meg vesentlig mer enn andre. Men jeg synes alle skriver ganske så godt, noen helt fremragende. Tema for «vendepunkt» er ganske ulikt, og det gjør at hver historie får utspille seg i sin egen kontekst, uten at det virker konstruert eller blir kjedelig og forutsigbart. 

Fin lesning, anbefales alle som har opplevd vendepunkter i livet, der balanse-evnen har blitt utfordret.

Oslo, Desember 2021.