Etter den svært lesverdig «Berge» i 2017, var forventningene til denne boken entydig tilstede. «En tid for å leve» har spesiell oppbygning der ulike stemmer kommer til ordet i de ulike kapitlene, og slik flettes boken sammen som en kurvstol på arbeidsstuen i barneskolen. Kurvstolens basis er premieren på «Hedda Gabler «på Nasjonalteateret, og mye fungerer godt i dette narrativet.
Det meste er godt skrevet, lett å lese, passe mange kulturelle referanser, og vi beveger oss rundt i Oslo anno 2020 med stødige topografiske knagger, ikke ulikt Lars Saaby C.
Noen av personene er skikkelig rørende og knivskarpt beskrevet, andre litt dvaskere.
Men selve tvisten i historien er så lite troverdig beskrevet at jeg bare ble forarget. For å ikke ødelegge spenning for de som leser boka må jeg uttrykke meg litt upresist, så dette får duge:
Å drepe seg selv eller andre krever noe mer kvaler enn å velge mellom espresso eller cortado. Hallo! Er det mulig å beskrive eksistensielle forhold omkring historiens kontrapunkt mer anemisk og flatt enn dette? Også du da, Jan. Tenk det, Hedda !Underholdende, godt språk, gode personbeskrivelser, men likevel. Hæ?
Oslo, September 2021
