Forfatteren er en av Danmarks mest kjente gjennom mange år (f.1942) , og fikk bl.a i 2017 Nordisk Råds romanpris for «Erindring om kjærligheten», som gikk meg hus forbi. «Til vannvid, til døden» er en meget intens bok, vi følger en 33 år gammel dansk krigsenke etter en Luftwaffe-flyger- som egentlig var i krigen for Finnlands skyld. Hun drar til Munchen høsten 1942, der hun møter en virkelighet av krigsgalskap jeg sjeldent har lest bedre beskrevet. Boka gir et meget rystende bilde av situasjon hvor nazi-regimet er i ferd med miste grepet- krigen på Østfronten ikke gårsom planlagt, men hvor det nettopp derfor er viktig å holde på en illusjon om det motsatte: Vanviddet er totalt, og døden er ikke langt unna.
Boka er uten kapittelinndeling, men de 400 siden holdt meg grepet, og det en egen lykke å kunne ferie-lese en bok nærmest i ett innpust. Boka oppleves som svært intens, nærmest som et kjempelagt NÅ som hele tiden vil inn i hodet – det virker! Det er stor litteratur, om et tema som kan virke litt sært, men situasjonen i Munchen i 1942 kan man godt ta inn over seg – i lys av populistiske og autoritære strømninger i verden i dag. Propaganda, den vanvittige inndeling av menneskene i ulike klasser, volden, terroren, og det dekadente livet til den politiske overklassen. Det bærende i historien er hovedpersonen Harriets refleksjoner over hva som skjer, fra den naive forestillingen om å bli støttet i sin sorg over mannen, til hennes mot til å holde på grunnverdier, i en verden der dette var svært farlig. Boka anbefales, intensiteten fra første side holder helt ut.
Hvaler, juli 2021
