Claus Leser

Mer gå-kompetanse kan man vanskelig tenke seg, han sluttet jo ikke å gå etter turen til Sydpolen. Denne lille boka er en liten perle av refleksjoner over det å gå, det å leve i nuet, det å lære seg å sette pris på turen, på slitet, på verdien av omveier og langsomhet. Jeg synes Kagge lykkes godt til å fylle alle siden med en slentrende penn. Fra egen erfaring til litterære referanser, godt sydd sammen. Befriende kjemisk fri for moralske argumenter om helsegevinster eller andre belærende holdninger, ei heller selvskryt. Inspirerende tankegods rundt det jeg selv har erfart; det er noe som skjer i hjernen når vi går, som hjelper oss videre i livet, ikke bare i distanse, men også for vår  åndelige balanse i en kronisk ubalansert verden. 

Oslo, januar 2021

Novellesamling er kanskje en litt vel traust  beskrivelse av boka , men jeg vil si det er det noveller dette ligner, selv om det kalles en blogg. De fleste innleggene er riktig underfundige og ikke minst umiskjennelig Elling´ske. Det liker jeg godt. Moderat til god humrefaktor, noe få innlegg enda bedre. Men Elling er litt mindre saftig, har mistet litt av galskapen.

Han går sjelden ut i dette terrenget hvor vi lurer på om han klare å holde seg på matta, om han klarer å forårsake rabalder, som han så får svi for. Elling er blitt eldre, og klok, mindre urimelig Han er jo en fredsæl mann, ergo færre bruduljer med både seg selv og med omverden. Det savner jeg litt. En god lesestund med en umiskjennelig Elling, som slett ikke har mistet vidsynet  i sine funderinger  over livets viderverdigheter. Han blir neppe kastet ut av Twitter for dette her, eller ut av sokkelleiligheten på Grefsen, for den saks skyld.    

Oslo, januar 2020