Claus Leser

Don Delillo har skrevet noen fantastiske bøker, men de er ofte tykke, og til dels krevende for en litt utålmodig leser. Men med beskrivelser av USA få kan gjøre bedre. Men altså litt tykke. Derfor burde «Stillheten» være perfekt, kun knappe 130 sider. Tja. Boka er handler om en apokalypse, verden stopper opp, skjermene blir sorte, fly må nødlande. Elegant beskrevet med knappe og poengterte dialoger mellom totalt 5 personer i New York i noen ganske få timers kammerspill. Dette er litt vanskelig å si noe om, det utløste uro, og setter seg i kroppen, da er det vel bra ? Og så er teksten slutt. Jeg synes roman er litt drøy beskrivelse, mer en langnovelle. Høy kilopris på boka, for høy? Kanskje heller kjøpe på engelsk på paperback?  Kanskje heller ta frem noen av hans tidligere bøker, liker jo stilen..

Oslo, januar 2020

Matskribenten  og matprofeten Andreas Viestad har jeg satt pris på lenge. Han kan skrive om mat uten å være i veien for tema, han er ikke håret i suppa kan vi si, og han jåler ikke med kunnskapen, ved å bli overklok. 

I denne velskrevne, passe tykke , ca.  200 sider lange boka,  er ryggraden i boka et eneste måltid  på restaurant La Carbonara i Roma, men med godt fortalte historier om både mat og – historie. Dog maten er i hovedfokus, historien blir mer å se på garnityr, eller sideretter, som passer til hovedrrettene – de ulike råvarenes betydning i historien.  

Det er kort og godt artig å lese om noen utvalgte viktige matsorter som har hatt betydning for verdenshistoriens gang. Brød, olje, salt, pepper, sitron og vin, og noen til.

Velsmakende, passe porsjoner stor sett, kanskje vin-kapittelet var litt  pinglete  og lokalt, men  pyttsan, totaliteten var super, og  med god flyt gjennom boka. Jeg ble  ikke «fortvila» – Viestads betegnelse på overmetthet, noe jeg kaller «grissjukan»  og vi begge kjenner, og helts vil gjerne vil  unngår. Ikke minst litteraturkapittelet der han drøfte sine kilder er veldig etter min smak – tips om andre bøker. At jeg selv innbiller meg jeg var på La Carbonara da jeg var 12 år gammel  er en artig kulisse for min opplevelse av boka. Dengang syntes jeg spagetti carbonara var utelukkende fremmed og ekkelt. V

Viestad, jeg venter på neste rett, og savner Italia litt mer enn vanlig.

Januar 2021

Oppdragslesing. Å lese noe fordi noen vi jeg skal mene noe om boka  er kanskje et handicap for boka, jeg har ikke valgt den selv. Da kan boka være helt OK, men fordi lesing skal være lyst, er det kun overraskelsen over at det er bra som jeg setter pris på. Bøker må forventes å fungere som en god bok. Et minstemål. Denne boka er ikke dårlig, og den var spennende nok til at jeg leste alt. Men likevel er jeg ikke fornøyd. Det er litt for «kjekk» tone, som gjør personene litt vel karikerte, og det er litt vel mange sjangre som skal tilfredsstilles, frimurerlogen får sitt, religionen får sitt, kjærlighet  og død, pedofili  og utroskap. Litt av alt.

Men det er ikke dårlig skrevet, og det som lyser opp er å bevege seg litt rundt på Helgeland, som de som har glede av det. Ser ikke bort fra at boka også kan glede Helgelanderne. Me not so much.

Oslo,  januar 2020