Claus Leser

Typisk innskytelse- jeg leser en anmeldelse eller et intervju, og på magefølelsen blir boken handlet inn. Når den dukker opp er den litt for tykk og litt for evangelisk. Boken er et oppgjør med alle som beskriver mennesket som ondt og tar et fortjenestefullt oppgjør med en del dårlig forskning som nettopp har forsøkt å vise hvor onde vi er av natur. Vel og bra, og ikke dårlig utført, men likevel får litt kløe av denne boken, den er litt for insisterende, og der har jeg en sensibel reseptor. Boka var ikke verdt innsatsen. Mye allerede glemt. Vi er litt onde fremdeles. Fy deg Stephen Fry, som anbefalte den så begeistret. 

Oslo høsten 2020  

To grusomme og oppsiktsvekkende betagende skriftstykker, på litt ulik måte. Bøker som på en helt spesiell måte sier noe om krigens ufattelige grusomhet, og menneskenes betingelser for å opprettholde en form for menneskelighet- tross alt.  Hjertet som spratt opp i halsen på side 1 i første bok, fikk sjelden anledning til å falle på plass under den ytterligere fordypning. Hvorfor forsetter man å lese noe slik? Jo fordi fortellingen har en troverdighet, og da er jo måten dette er gjort på avgjørende. Men disse bøkene er ikke noe for mørkredde.

Jeg synes Dagbok var best, uten en slik isbader-aktig opplevelse i denne første boken vet ikke jeg om jeg hadde fortsatt med Beviset.  Gi seg etter 2 av 3 bøker? , nei, til det er nysgjerrigheten for stor, og det er jo ikke noen tvil om at dette er verdt å lese. Men det hjalp nok litt på gjennomsføringskraften at bok-venner har heiet bøkene frem.  Det er tre korte bøker, fint, litt som å ta tran, får det overstått- men bøkene er også en «treat». Det er bare beinhard realisme – virkelighetene kan dessverre være enda verre en dette som beskrives med ord. Fremstillingene oppleves som en godt innkokt kraft, ikke noe slapt med dette, nei.    

Den tredje løgnen- siste bok i trilogien stirrer på meg fra nattbordet. Jeg slipper ikke unna. 

I løpet av juleferien blir den fortært. 

Høsten 2020 

En krim fra Trondheim  der Frimurerer-ordnen spiller en avgjørende rolle. Skal man lese krim er dette slett ikke dårlig. Det er gode personskildringer, og historien glir godt, lite å sette fingeren veldig  på. Ergo: Kanskje boka fortjener litt mer oppmerksomhet enn den har fått? Jeg som ikke bryr meg om krim som sjanger, men kan glede meg over en helt ok bok. Men anbefale? Ikke til sånne som meg. Men til dem som liker Jo Nesbø?

Oslo, Desember 2020.  

Makan. En bok med granittharde ord  som drar deg inn i teksten fra 1.setning. Hvordan kan vi holde ut med slik en grusom gubbe som Tollak gjennom 160 sider ? Fordi han er så troverdig i all sin forkvakklethet, fordi historien er så godt fortalt, fordi det er kjærlighet, og driv fra side til side, uten dødpunkter. Det er grunner til at Tollak er blitt Tollak, og Tollak er ikke til å spøke med, og sprer sjelden gode vibber. Men dette er en fantastisk bok, en av årets beste, som mange andre også har ment, reflektert i mottatte ovatoriske anmeldelser og utmerkelser.  De som ikke unner seg denne,  kan ha det så godt. 

Oslo desember 2020. 

En veldig god bok, og løfter som 4.bok i  «trilogien» som utspiller seg på Helgelandskysten til nye høyder. Boken har lenge en god og stødig fremdrift, som minner om en båt som har god fremdrift gjennom passe opprørt farvann, der vi nok en gang kommer innpå befolkningen på Bjarrøy, med Ingrid som stødig skipper. Men så kommer det en vending som blåser oss av banen, og boken løftes til nye høyder. Boka er en fryd, og jeg håper Bjarrøy får lov til å fortette å være åsted for flere spektakulære fortellinger om Ingrid og hennes families forblåste, men også lune liv i barske omgivelser. 

Oslo høsten 2020

En ganske tynn bok. Ikke litterært, men på mange måter likevel «tynnere» enn  tidligere bøker. Etter «Byens Spor» kom denne, som er en refleksjon som drar linjer mellom  forfatteren, faren på hans dødsleie,  og hans farmor, som bodde en periode i Hong Kong.

Ikke minste er Lars selv mer synlig enn vi er vant med, selv om vi fikk se litt av ham i «Byens Spor» Ettersom det ikke foreligger så mye harde fakta om farmors liv, bygges boken på farfars biografi, og refleksjoner om det levdes  livs skjørhet når det gjelder: Hva blir værende når noen dør –  når det finnes lite nedskrevet. – Jo minnene, og det er vel minnenes skjørhet boken mye handler om. Dette er en ganske stillferdig og sympatiske  bok, med sine språklige blinktreff: «Livet er basert på en sann historie».  Det kan hende boken vil utvikle seg litt i bevisstheten, men jeg opplevde den som mindre stram enn jeg er vant til fra den kanten, og derfor ble den en noe mindre skarp opplevelse enn forventet. 

Oslo rett før jul 2020