Claus Leser

Å leve opp til forventingene etter «Arv og miljø» må ha vært en utfordring. For de som liker Vigdis Hjorts bøker tror jeg denne nye boka vil bli satt stor pris på. Enda en god bok. Jeg ble litt svett av de første 100 siden, det ble for meg litt vel repeterende hvordan Johanna hamret løs på mor. Men så, gudogbevaremegvel, tok det av og resten av boka var en sann fryd. Boka har jo en fortelling som beskriver godt  vordan hovedpersonen dikter frem sine relasjoner, nettopp slik vi jo alle gjør med vår nærmeste. De lever i våre fantasier.  Jo mindre vi ser dem, jo større blir fantasiportrettene. Vigdis Hjort har en helt egen evne til å beskrive tap og avvisning, og det er mange språklige perler, som: « å leve bevisst er en stor påkjenning». Ikke enig ?  Jeg synes hun med denne boka befester sin egen sjanger av «virkelighetslitteraturen»  – nemlig den som gir blaffen i hva som måtte være «sant» hentet fra eget liv, og hva som er diktning. Det er for meg irrelevant, så lenge resultatet er litteratur som beveger nettopp fordi  det treffer meg som leser, som sant og troverdig.

Oslo september 2020 

 En Morgenbladet artikkel nylig gjorde meg nyfiken, og visp var boka bestilt. Til tross for at bare er snaue to år etter at jeg leste  Agnes Ravatne´s underfundige og artig bok  «Stoisk uro», stoppet jeg nok en gang opp ved  det stoiske. Håpet om å finne en hellige gral ?  Min ide om begrepet  stoisk har inntil nylig  vært  noe som er stivt, og følelsesløst og tilbaketrukket : ikke veldig sexy måte å møte livet på. Men denne, litt passe,  tynne boka til Jens Oscar,  er slett ikke dum, den bidrar til å redusere min grenseløse uvitenhet  om det stoiske på en god måte. Den er laget som en dialog, og det passer godt, den eldre (vise) møter den unge (undrende, men nysgjerrige og kunnskapsfattige). Jeg falt litt for boka, herlig med en bok om livsvisdom som ikke forteller deg om hva du skal oppnå, men som på et vis byr på et slags rammeverk for hvordan man kan reflektere over eget liv. Og endel annet som kanskje ikke er like lett å forholde seg til, men oppsummert: Godt jobba Jens Oscar, jeg ble nysgjerrig, og tror det er mer å hente i stoisismen enn – uro. 

Oslo, etter ferien August 2020

Denne romanen utspiller seg på 1860-tallet i den mørke slavetiden i Sør-statene, da slavetiden er på hell, men slett ikke over. Boken handler om Hiram Walker, sønn av en plantasjeeier,  moren var en misbrukt slave. Den omhander  hvordan Hiram beveger seg ut av slavetilværelsen via motstandsbevegelsen som forøker å redde flest mulig slaver ut, mot Nord, der forholdene er mye bedre. Forfatteren er en toneangivende journalist i USA, og en av de nye viktige stemmene i amerikansk samfunnsdebatt. Boka har en egen poetisk og litt magisk form, men slipper unna med det. Særlig i disse Black Lives Matters tider er det både tankevekkende og rystende å bli minnet om hva som var: Fullstendig integrert og systematisert i samfunnslivet, og de svarte hadde ingen rettigheter, annet enn å bli ydmyket, trakassert og drept. Boka er slett ikke bare trist, og var for meg en fin måte å bli minnet om dybden og bredden i dette tema. Vi som ikke har kjent rasisme på kroppen har ikke så lett for å ta inn over oss hva rasisme innebærer, tror jeg, og det svarte amerikas historie er mer en ugly. Og til å bli sint av. Boka kan være en bra inngang til et tema som er svært dagsaktuelt. 

Oslo August 2020