Boken blir lest kort tid etter meldingen om Beate Grimsruds bortgang i sommer. Det gir jo lesningen en helt særegen klang av vemodighet og smerte. Boka er 530 mettede sider med tekster som krever litt langsom lesning, fabulerende, sjokkerende, rørende, humørfylt og til mye strålende skrivekunst. Hun setter presise ord på hva som skjer når et mennesket blir konfrontert med uhelbredelig sykdom. Man kan jo kan ane hvor syk hun har vært, og likevel klart skrive slike tekster om hva det vil si å bli så syk, hva det gjør med hele perspektivet på hva livet egentlig er, og hva som kreves av oss når vi blir så alvorlig syke. Hennes mange møter med helsevesenet og deres manglede evne til å installere håp av noe slag berører og bedrøver meg sterkt. Hun beskriver sin egen «skrivegalskap» godt, hvordan hun hele tiden må skrive, og teksten springer mye i tid, men det gir mening, og er variert i stil, og balanseres godt. Jeg ble ganske rystet, boken skrur seg til, og gjør en litt emosjonelt kortpustet, og det er jo 533 sider som skal fordøyes. Boken sitter i kroppen på en sjelden måte, som gjør meg ordknapp og ydmyk – hva hun klarte å formidle av liv.
Hvaler , ultimo juli 2020
