Claus Leser

Boken blir lest kort tid etter meldingen om Beate Grimsruds bortgang i sommer. Det gir jo lesningen en helt særegen klang av vemodighet og smerte. Boka er 530 mettede sider med tekster som krever litt langsom lesning, fabulerende, sjokkerende, rørende, humørfylt og til mye strålende skrivekunst. Hun setter presise ord på hva som skjer når et mennesket blir konfrontert med uhelbredelig  sykdom. Man kan jo kan ane hvor syk hun har vært, og likevel klart skrive slike tekster om hva det vil si å bli så syk, hva det gjør med hele perspektivet på hva livet egentlig er, og hva som kreves av oss når vi blir  så alvorlig syke. Hennes mange møter med helsevesenet og deres manglede evne til å installere håp av noe slag berører og bedrøver meg sterkt.  Hun beskriver sin egen «skrivegalskap» godt, hvordan hun hele tiden må skrive, og teksten springer mye i tid, men det gir mening, og er variert i stil, og balanseres godt.  Jeg ble ganske rystet, boken skrur seg til, og gjør en litt emosjonelt kortpustet, og det er jo 533 sider som skal fordøyes.  Boken sitter i kroppen på en sjelden måte, som gjør meg ordknapp og ydmyk – hva hun klarte å formidle av liv.  

Hvaler , ultimo juli 2020

Sakprosa er blitt en spennende sjanger, da jeg både kan «lære» noe men også oppleve  litterær kvalitet. De som klarer å  skrive godt om komplekse ting i en slags hybridsjanger der fagstoffet er pakket inn i en personlig beretning, beriker leseropplevelsen.  Dette kan lett bli litt kunstig, men jeg synes Hilde Østby klarer godt å binde dette sammen. Bokens credo er vel kort og godt at kreativitet litt paradoxalt oppstår når vi kobler oss fra det fragmentariske livet, skjermbruk, internet, epost, travelheten, multitaskingen. Mennesket trenger flyt og ro for å kunne bli kreative. Dette utdypes i ly av både politikk og ikke minst hennes egen erfaring med en hodeskade, samt en svært nær venninnes sykdom og død. Vel verdt å lese, sympatisk bok, som kunne vært noen sider kortere mot slutten.  

Hvaler, juli 2020.

Boken er fra 2008, men det gjør ikke noe. Jeg ble betatt av en type roman jeg knapt har lest før; blandingen av selvbiografi og politisk historie, men der tidens løp, og tidens skiftninger i seg selv blir tematisert. Særlig beskrivelsen av de ulike generasjonen som «henger» i sin fortid/ samtid, og samspill i familien, er særegent beskrevet. Selv om mye av det som omtales er forankret i fransk politikk og kulturliv, er det nok som er relevant for oss som har levd mye av samme tid i Norge. Tekstene er  gode, og beskriver ærlig hvordan vår samtid bokstavelig talt går oss hus forbi.  Minnene som ikke henger helt sammen, eller paradoksale følelser som ikke alltid passer helt inn i de ulike hendelser. Mye skjer rundt oss, men det er ikke så mye vi klarer å forholde oss aktivt til. Årene går, men Ernaux setter ord på hva som skjer på en ny måte. Blikket for det opplevde livet i sine vekslinger mellom det indre liv og ytre omstendigheter  er treffende,  av og til forfriskende og tankevekkende. Da trenger ikke jeg så mye mer. God bok.

Hvaler, juli 2020. 

For en gangs skyld lander en krim i handlekurven. Det var ikke feil: «Terapeuten» er en velskrevet psykologisk triller med trøkk tvers igjennom. De 400 siden er vanskelig å legge fra seg, men pytt, i ferien kan de umalte plankene vente, og en passe lang dag med regn egner seg for denne boken. Det hele utspiller seg i Oslo , mest vest, og kulissende er kjent, men hun skaper troverdige figurer, selv om noen av terapeutens valg synes ørlitte grann forserte, men ikke mer enn at man kan se på det som skjønnhetsflekker. Hun er dessuten god til å flagge disse valgene i selve teksten, slik at hun elegant går rundt de litt pussige valgene. Boken er nominert til priser, og solgt til mange land, og det lover godt, og jeg kan komme til å lese mer av Helene Flood: Dette var en bra debut.

Hvaler, en bygetung dag ultimo juli. 

Joda ,dette er en eventyrlig beretning. I løpet av to sider er man sugd inn i tettvevd historie, som bare varer i 133 sider, og vips så var det slutt. En særdeles vel fortalt historie med kjærlighet, og tragedie av ypperste klasse, som bare en ekte engelskmann kanskje kan gjøre det. Det hele skjer på morsdagen 1924, da byr det seg en mulighet når tjenerskapet har årets fridag, og alle holder på med sitt. Graham Swift er en anerkjent  forfatter i England, men kanskje ikke så godt kjent her. Gir absolutt mersmak. En god forrett som godt kunne vært servert som hovedrett, men appetitten er skjerpet. Mer Swift.

Hvaler, sommeren 2020

Ikke hver dag jeg leser en forfatter fra Østerrike, der Ransmayr er en anerkjent prisbelønnet forfatter. Dette er en poetisk roman der det for meg, litt uvanlig blomstrende språket,  godt matcher historien om klokkemakeren Cox som blir kallet til Den Forbudte By av keiseren av Kina. Året er 1753, og keiseren Kianlong har guddommelig makt og utøver den den på brutalt vis. Boka har flere plan, der tidens gang, og forsøk på å fange tiden i spektakulære ur, på et vis er vevd inn i en god historie man ikke så lett glemmer.  Urmaker Cox er verdens fremste urmaker, og den første utlending som får bo i Den Forbudte By. Jeg klarte kanskje ikke helt å verdsette det rike språket i boka, men historien sitter godt. Lesverdig bok fra en tid der kontraster mellom keisermakt i Kina  og de teknologiske gjennombrudd på 17-hundretallet  møtes på en subtil  måte. 

Oslo juni 2020