Claus Leser

Dette var oppdragslesning, men derfor desto hyggeligere når jeg bare skjønte det var bra skrevet, og jeg slapp å skifte til skumlesning  for å bli ferdig. Dette en den første boken i en trilogi, alle med fokus på krigen i Nordnorge,  1940. Krigen i Nordnorge har være relativt lite belyst.  Milorg, Linge , Max og Kjakan har fått mest oppmerksomhet i mange tiår, så det er ypperlig at vi får bøker som denne, som forteller om alt det andre som skjedde, ikke minst i nord. Fiksjon, men bygget på fakta og detaljer, alt virker veldig fint og ryddig, og det er godt driv i historien, der et knippe mennesker på begge siden av frontlinjen trer inn med troverdighet og menneskelighet. Godt driv, fin historieformidling.Boka er slett ikke bare for nordlendinger, men litt interesse for krigshistorie bør man ha.

Stavern, Pinsen 2020

Ideen å bruke Elling som medium til å reflektere over en bok av den omstridte franske forfatter Michel Houellebec forkom meg som god, og passet meg godt: Godt fornøyd med Ambjørnsens forrige bok om Elling, så jeg ham for meg i sokkelleiligheten på Grefsen.

Forventningen om å også slippe å lese Houellebecs slibrige bok, men få den dandert på et fat av Elling, glimrende ! Houellebec forvellet på et vis. Men først og fremst er det jo Elling jeg hadde forventninger til, at han på sitt sedvanlige vis bygget opp tanker og adferd som ville bringe han ut i de sedvanlige tragikomiske situasjoner vi er vant med. Jeg ble litt skuffet, jeg synes Elling ble anonym. Jeg tok meg i å spekulere, dette handler jo verken om Elling eller Houellebec, men om noen som ligner Ambjørnsen kanskje. Jeg savnet en tydeligere Elling. Houellebecs bok «Lanzarote» ble ikke akkurat fremstillet som noe jeg vil savne å lese selv. Slik ble   «Ingen kan hjelpe meg»  en liten advarsel jeg setter pris på.  Men en litt mer Ellingaktig leseropplevelse etterspørres i din neste bok, Ingvar.

Oslo,  juni 2020.

En liten diktsamling som berører. Kanskje også dem,  som ikke allerede er godt kjent med alkoholismens uforståelig og destruktive kraft. Martin Svedman får frem på en presis måte hvilke fengsel alkoholismen innebærer; monopol-spillet  der du stadig blir bedt om å gå tilbake til start, betal en bot, og dine hoteller brenner. På nytt og på nytt. Håpet som brast, nye forsøk på nye nyktre tider, de store seiere. Alle kampene, de innbitte hjelperne, som tilslutt ofte ikke makter  mer. Trist? Slett ikke bare. Troverdig, ja. Vittig, og innimellom litt overraskende, men først og fremst ærlig usminket.  Sitter litt i kroppen.

Oslo Juni 2020.