Denne boken tror jeg noen vil mislike, da den er ganske imperativ, men likevel befriende lite moralisme; jeg likte den slik. Dette er en litt hardtslående pamflett som forøker å diskutere hvorfor det er så vanskelig å få oss til å redde planeten. Jeg synes han reflekterer på en forfriskende måte. Både ved å si noe om hvor vanskelig dette er, uten å la være å si oppriktig hva han mener bør gjøres, men også ved å innrømme egen utilstrekkelighet.. Høres litt ut som bære staur, og ganske sært?
Nei, det funker! Det er mange som forsøker å banke klimarealitetene inn i hodet vårt, og ikke minst forskrive løsninger, og det gjør jo han også. Men ganske elegant, han forsøker å gi oss nye innfallsvinkler til å tenke på dette, nye perspektiv som åpner bevisstheten, og om kanskje vil hjelpe til for å få det til å bikke; fra å forstå – til å handle. For vi vet nok om klimaendringer til at vi burde handle, men det er fremdeles mye som gjør oss usikre på om vi gjør det rette, og det er lett å bli bekvem og passiv. Boken sitter litt i kroppen, jeg får lyst til å ta den frem igjen fordi jeg ser den ligger på hylla og hvisker til meg: «Ta meg frem igjen, jeg gir deg støtte til å ta riktige skritt mot en bedre verden». En litt ubehagelig «innerste» stemme, som utløser en følelse som ligner det vi husker fra vi var barn, da du visste du hadde gjort noe litt galt, men ikke var i stand til å innrømme det, og synes straffen var urimelig. Men først må jeg bli ferdig med den gode romanen jeg nylig har tatt fatt på … SÅ skal jeg ta frem de kloke tankene igjen..
Boken er for alle som skjønner at vi må gjøre noe, men som ikke utstår å bli moralisk overkjørt, og de som tror de kan slippe å forholde seg til slikt som klima-å-sånn. Men de har kanskje ikke sansen for en slik bok uansett.
Oslo, Januar 2020
