Claus Leser

Det forelå to motstridende ønsker: Å lese over 600 sider skrevet av Torgrim Eggen og ønske om å slippe å måtte lese de samme sidene om Axel Jensen. Et vanskelig dilemma, som jeg har løst ved skumme boken, som selvfølgelig er en skammelig affære. Det burde frata meg retten til å skrive om boken, som ingenlunde er lest skikkelig fra perm til perm. Men som har gitt glede ved å nippe til, noen sider her, og noen sider der.

Etter fragmentarisk hikke-aktig lesing er konkusjonen klar. Jeg orker ikke lese så mye mer om drittsekken Axel Jensen, til tross for en god del underholdende betraktninger og kulturhistorie i kretsen rundt ham. Men jeg lar meg som forventet begeistre av Torgrims Eggens meget spenstige og velskrevne språk. Eggen setter elegant sammen et vanvittig tilfang av kilder samlet rundt Axel Jensens spesielle forfatterskap, og ikke minst hypersosiale og ganske utiltalende liv. Boka er nok mest for dem som også er opptatt eller betatt av Axel Jensen. Å lese så fragmentarisk og få noe ut av det var en ny erfaring, denne gangen gikk det helt fint. Livet et for kort til å lese mer enn det som virkelig gleder. Men jeg har store forventninger til Torgrims neste bok, særlig hvis den handler om noe som jeg er litt mer hekta på enn Axel Jensen.

Oslo, januar 2020

Olive, den gamle læreren, naboen fra helvete, som er så mye mer enn det. Dette er Olive som enke og pensjonist, 15 år etter forrige gang vi møtte henne, og ble bestyrtet og begeistret. Elisabeth Strout forteller mesterlig om dette litt skakke, bryske og plagsomme mennesket, men som også er så mye mer. Som gjør at vi blir glad i henne. Hvordan man fra første side trekkes inn et meget enkelt landskap av en småby på østkysten av USA, og møter livet som det er: Alle bære på noe litt aparte eller pinlig i sin  livshistorie eller familie, alle forsøker å få til noe, alle går litt på snørra. Men de stavrer seg på beina igjen. Menneskene beskrives liketil og klokt, ivaretagende og varmt. Det er sjelden jeg leser noe så betagende, morsomt og litt hjerteskjærende. Vi mennesker er heldigvis, og dessverre akkurat så sammensatte, og har en adferd som ofte misforståes og skaper komplikasjoner. Olive beveger seg med god fart gjennom boka, hun dukker av og til opp som en biperson i et kapittel, uten at teksten oppfattes som noveller, og det hele er uanstrengt elegant. Hvem kan si noe om alder og aldring på en så flott måte? Hvordan mye ble litt annerledes enn forventet. Olive, igjen, anbefales for alle som kan lese, usikker på om en viss alder er fordel.  Tror den havner blant topp 5 for 2020. 

Oslo, januar 2020.  

Denne boken tror jeg noen vil mislike, da den er ganske imperativ, men likevel befriende lite moralisme; jeg likte den slik. Dette er en litt hardtslående pamflett som forøker å diskutere hvorfor det er så vanskelig å få oss til å redde planeten. Jeg synes han reflekterer på en forfriskende måte. Både ved å si noe om hvor vanskelig dette er, uten å la være å si oppriktig hva han mener bør gjøres, men også ved å innrømme egen utilstrekkelighet.. Høres litt ut som bære staur, og ganske sært?

Nei, det funker! Det er mange som forsøker å banke klimarealitetene inn i hodet vårt, og ikke minst forskrive løsninger, og det gjør jo han også. Men ganske elegant, han forsøker å gi oss nye innfallsvinkler til å tenke på dette, nye perspektiv som åpner bevisstheten, og om kanskje vil hjelpe til for å få det til å bikke; fra å forstå – til å handle. For vi vet nok om klimaendringer til at vi burde handle, men det er fremdeles mye som gjør oss usikre på om vi gjør det rette, og det er lett å bli bekvem og passiv.  Boken sitter litt i kroppen, jeg får lyst til å ta den frem igjen fordi jeg ser den ligger på hylla og hvisker til meg: «Ta meg frem igjen, jeg gir deg støtte til å ta riktige skritt mot en bedre verden». En litt ubehagelig «innerste» stemme, som utløser en følelse som ligner det vi husker fra vi var barn, da du visste du hadde gjort noe litt galt, men ikke var i stand til å innrømme det, og synes straffen var urimelig. Men først må jeg bli ferdig med den gode romanen jeg nylig har tatt fatt på … SÅ skal jeg ta frem de kloke tankene igjen.. 

Boken er for alle som skjønner at vi må gjøre noe, men som ikke utstår å bli moralisk overkjørt, og de som tror de kan slippe å forholde seg til slikt som klima-å-sånn. Men de har kanskje ikke sansen for en slik bok uansett.   

Oslo, Januar 2020