Claus Leser

Jenny Erpenbeck : Går -gikk-har gått ( Roman 2016 ,Oktober Forlag)Det er ikke så ofte tyske forfattere dukker opp på norsk,
men etter betydelig internasjonal oppmerksomhet for sin forrige bok
(”Hjemsøkelse”), så var noen nå litt raskere på labben og fikk denne boka
oversatt. Boka handler om en nylig
pensjonert professor, som i et åpent vendepunkt i livet blir nyskjerrig på en
gruppe afrikanere som har slått seg til på en plass i Berlin, de stammer fra
ulike deler av Afrika, de fleste som flyktninger etter krigen i Libya.Vi følger den eldre herre i hans prosjekt på å forstå hva
som foregår, mens han blir kjent med enkeltpersoner i gruppen: Det tydeliggjøres hvordan vi som europeere har innrettet oss med lover som
innebærer at vi distanserer oss fra å handle i henhold til vår samvittighet.Godt skrevet, ellers hadde det ikke vært verdt å lese.
Erpenbecks DDR bakgrunn tenker jeg meg er med å erfaringsbakgrunn som kommer henne tilgode når hun skriver. Jeg som lar meg lett fasinere av Europsa mangfodlighet og paradoksale historie like godt dette.
Oslo vinteren 2017

Karl Ove Knausgård -Våren ( Roman 2015)
Da ble jeg en knauser tilslutt. Da de skrev at “Våren” er noe av det beste han har skrevet, så lot jeg meg forføre. Joda ,dette har noe for seg, jeg liker godt mye av det jeg leser, det beskrivende, de av og til originale og artige refleksjoner over livets daglig hendelser man kjenner seg igjen i og som av og til er glitrende, av og til kjedelig, og av og til noe jeg ikke kan være helt med på. God leseropplevelse, en type litteratur jeg trenger pause fra, men kanskje vil søke tilbake til. Når stemningen for slikt er der.
Det er på mange måter manger en story, et slags plot, må ikke være negativt, det hele henger da enda mer på språket.Så her en mye å glede seg over. Og av og til for mange ord.
Oslo ,vinteren 2017

Jenny Erpenbeck -Hjemsøgelse ( roman, dansk oversettelse 2012).
Etter å ha trivdes godt med Erpenbecks “Går-Gikk- har gått”, så måtte jeg lese denne boken som kom ut allerede i 2005 på tysk, og som har fått flere priser. Boken er litt spesiell, er skrevet litt som en fabel eller eventyr, men det gleder meg at den er såpass ulik hennes forrige bok, at jeg skjønner hun kan veksle stil. Kort fortalt er det en historie om beboeren av et hus, en eiendom, over tid – via beboerene får vi Europas siste 100 år i all sin tilfeldige grusomhet vis a vis menneskene som mer eller mindre tilfeldig befant seg i historiens skjæringspunkt. Boka beskriver også godt betydning av stedet, der det fant sted, i våre liv. Forfatterens bakgrunn fra DDR bidrar også i denne boksen til et slags tvisyn som jeg setter pris på i hennes beskrivelse. Litt for spesielt intreserte, dette tror jeg man enten liker eller misliker. Jeg likte den ganske godt, men synes likevel “Går-Gikk-Har” gått hadde mer å si meg.
Hvaler, påsken 2017

Arne Dahl -Utmark (Krim, roman 2016)
Når boken anmeldes som beste svenske krim noensinne så stopper selv en krim-vegrer ( det er så mye annet å lese, er ikke IMOT krim- bare les dere andre..) opp.
Litt lang setning, bare for å teste langdistansesetningslesingen din.
OK – dette er en veldig spennende bok, du drives fra side til side, og fordi språket er uvanlig bra, så er det lite å ergre seg over, og endel å glede seg over, bl.a plottes vekslende intriger, og unnerfundig personskildringer.
Arne Dahl skriver bra, og boka anbefales hvis man trenger en bok som er svært vansklig å slippe tak i. Jeg venter på oppfølgeren, men sover godt. Men hvis dette er det beste som er skrevet på svensk er det veldig mye krim jeg er glad jeg ikke har brukt tid på. Sååå fantastisk er det kanskje heller ikke, eller hur?
Påsken , Hvaler 2017.

Helene Uri -Hålke ( Roman Gyldendal 2016)
Dette er et kammerspille der de to gamle ikke kommer unna hverandre , hålken hindrer det. Det er mye treffende beskrivelser av situasjoner man kjenner igjen, og mange aldringsfenomener i det sosiologisk livet. Språket er godt og presist. Men jeg tror ikke helt på historien, disse to menneskene er ikke troverdig i min opplevelse, ergo blir det ikke en bok jeg blir særlig glad i, den gir ikke noe særlig emosjonell resonans, begge disse personene er for jævlige i sin omgang med hverandre, til for meg å bli tatt helt på alvor. Jeg tror andre kan oppfatte dette anderledes, men jeg oppfatter det som en stor mangel at jeg ikke finner personene troverdig , da blir de vanskelige å relatere seg til.
Men slett ingen dåårlig bok.
Hvaler, Påsken 2017

Elizabeth Strout: Jeg heter Lucy Barton ( Roman Forlaget Press 2016)
Etter en god leseropplvelse med “Olive Kitteridge” var det bare å vente på oversettelsen av denne boka. Dette er en liten stillferdig “oppvekst roman?” – der en kvinne reflekterer over sin omsorgsfattige oppvekst, forhold til mor, og livets gang. Høres kanskje ikke så spennende ut, men historien gjorde meg godt, hadde bra “heng” i følelser og tanker etter ferdiglest bok. Sier noe om alle ufullkommenheten i de fleste av livets forhold. Men at noen besluttninger må tas – selv med kostnad. God bok, godt språk.
Geilo påsken 2016