Å skrive litt om det jeg leser gjør det enda morsommere å lese. Å lese er en personlig opplevelse som jeg vil dele med andre som leser. Det som skrives er kun min opplevelse og det er slett ikke sikkert du vil få den samme. Men da vet du i alle fall hva jeg mener. Kanskje du blir inspirert, eller det motsatte, eller er helt uenig! Kult.
Elena Ferrante IV
–Historia om det tapte barnet (Roman Samlaget 2016)
Puuh. Nå begynner jeg å bli litt sliten av dette. Det er for
meg for mye Elena, og for lite samtidsdramatikk. Too much, for mange sider,
selv om det ikke er dårlig. Litt trist med en slik opplevelse med bøker jeg har
hatt mye glede av , med en slags decrecendo opplevelse i siste bindet.
Oslo januar 2017
Jens M Johansson: Et godt liv ( Roman Tiden Forlag
2016)
Å rote rundt i sin avdøde svigermors etterlatte brev og
opptegnelser for å forstå sin egen kone bedre. Er det metoden? Tja – , det kan
fungere. Jens skriver godt om livet nær deg, livet som var, tiden som var, om
det som er opptegnet egentlig beskriver livet, det gode liv som nok ikke var så
veeeeeldig godt. Men det er jo avhengig av øynene som ser. Jeg syns han er ganske god, en sympatisk ”gravrøver”, i fortellerstill ganske
stillferdig.Slett ikke verst. Disse livene som bare ble slik, ikke helt
som man drømte om ,eller håpet på, men kanskje gode liv likevel, og som bør omfavnes som det de er – liv.
Oslo Februar 2017
Nina Lykke – Nei og
atter nei ( Roman Oktober 2016)
Underholdende samtidsroman. Historien sitter i hodet, men
kanskje særlig den mannlige hovedrolle innehaver ikke er helt til å tro på.
Morsomme bilder fra det moderne livet, og ikke minst den lille ”tvist”, når en
liten hendelese utløser et snøskred av nye hendeles, men igjen kanskje litt
pussig hvordan den tilsynelatende oppegående mann klare å unngå å komme deg ut
sitt destruktive livsspor. Slett ikke dårlig skrevet og verd å lese.
Oslo januar 2017
John Williams –
Augustus ( Roman Cappelen Damm 2016)
En bok om en romers keiser , skrevet i 1970, av forfatteren
til Stoner , en annen gjennopplivet
bok som fikk mye åtgaum for et par år siden, kan det være noe?
Historiske biografier er en sjanger jeg ikke har så mye
erfaring med, og denne boken er neppe en typisk representant. Augustus –
keiseren, Guden, som fikk slutt på at romer dreper romer, tiden etter mordet på
Cesar. Fascinerende bok pga måten han
bygger opp personen Augustus; mye bygget
på fiksjonsbaserte brev og dokumenter, der personer i hans omgivelse omtaler ham, hans
egne refleksjoner over situasjonen, som belyser intrigene, dilemmaene han står
over for, de mange beslutninger over liv og død, men ikke minst også
selvrefleksjonen i forhold til eget liv. Anbefales også for dem som ikke er
spesielt interesserte i romerske keisere, men kanskje ikke noe for alle.
Oslo januar 2017
Ståsteder: Gyldendal
Business (2016,dansk) Svend Brinkmann
Etter stor oppmerksomhet ikke bare i Danmark etter
anti-selvhjelpsbok StåFast, er Ståsteder en bok som er forsøker å gi råd uti fra
påstanden som dukket opp i Stå Fast.
Nok en gang godt skrevet og boka gir mange fine små
referanser til de gamle filosofer, særlig de stoiske filosofene blir rehabilitert, og boka er en tankevekker og en kilde til å
lese mer, men kanskje mest- nok en gang,
Brinkman tiltaler meg. Les og kanskje du finner noe til trøst.
Oslo julen 2016
Stå Fast . Svend
Brinkmann (2014)
Psykologen Svend Brinkmann går til kamp mot det
selvbeskuende mennesket og det rådende
samfunnssyn med jeg-dyrkning og fremtidsutopisme som rådende ideologi. Herlig
forfriskende, min nye hus-filosof. En antiselvhjelpsbok i form av en
selvhjelpsbok, et grep som fungerer ganske bra – til tross for paradokset. En flott intro til
neste bok – Ståsteder.
Oslo julen 2016
Roman: Sauebondens
liv . James Rebanks (2016) Press Forlag
”Bestselger” er ofte en
litt skremmende intro for meg, da høyt salg ikke nødvendigvis samsvarer
med høy leseglede for sære meg. Ikke
her. Boken er godt skrevet – og handler om noe det ikke skrives mye om på denne måte: Om tilhørighet til noe, til
landskap, til kunnskap, til slekt, noe om det livet der man har med seg mange generasjoner som var
der før, som minner oss om våre korte liv. Et tett liv med naturen og menneskene rundt.
Ikke idylliserende, men rikt beskrevet, til dels litt skremmende beskrivelser
av det ”trange liv” undergitt naturkrefter og andre ukontrollerbare faktorer. Livet basert på røtter og tilpasning, ikke
føtter og higen etter stadig mer av alt. Naturen som premiss, ikke som kulisse,
slik vi som turister ofte opplever
naturen.
Respekten for hardt arbeid, for alle som bidrar på sitt vis,
for kunnskapen, skjønnet som utøves, og ikke minst kjærligheten til alt dette;
til ettertanke for oss som er mindre ”hefted”( som beskriver hvordan sauen
læres til å holde seg til et område på fjellet). Sauene lærer vi jo mye om, de er jo allrighte dyr de også. Boka en god
representant for en ny type litteratur som forsøker å hviske til oss …. stå
litt mer stille, se hva som skjer . Nå. Her.
Oslo, høsten 2016
Roman : Vigdis Hjort
:Arv og miljø (2016)
Det ante meg at jeg var litt rask på labben i januar da jeg
utropte Linn Ullmans roman til årets beste, men jeg kunne jo ikke ane hva
Vigdis Hjort holdt på med. Debatten rundt boka og den såkalte virkelighetslitteraturen
kan ha interessante aspekter, men har
tatt altfor stor plass i forhold til selve bokas innhold. ”Arv og miljø” er en
fantastisk og roman fordi den ,som forfatteren Nora Scentivany ( debuterer med
boka ”Leiligheten”) så treffende utaler i et intervju i Dagbladet
7.november: Litteratur handler om å gjøre erfaring allmenn. Det er derfor dette
er en stor roman. Vigdis Hjort beskriver svært godt hvordan vi i en familie
havner opp med svært ulike versjoner/ løsninger/posisjoner over tid i
opplevelsen av en virkelighet- noe man
kunne tro var en felles virkelighet, og svært ulike løsninger på alle dilemmaer
som da dukker opp. En løsning er brudd, som kan være det den beste
løsningen i all sin brutalitet. Hvor
mange ord, linjer, eller avsnitt som måtte være sanne i denne boka er uten
interesse for meg, det er formidlingen av troverdige skikkelser i et familieunivers
utsatt for en tabubelagt hendelse som gjør boka så gripende.
Oslo på tampen av 2016
