Claus Leser

Hwang Sok-Young: Prinsesse Bari (roman 2015)
Denne lille boken fra den koreanske forfatteren Hwang Sok-Yuong er et lite forunderlig skriftstykke. Den handler om en liten pikes oppvekst, flukt, og migrasjon fra den en brutal virkelighet som er behandlet på en ytterst elegant måte. Boken har mange litt uvirkelige referanser til fabler og drømmer noe som jeg normalt ville ergret meg over, men som her fungerer bra. Virkeligheten er kort og godt så brutal, at det kanskje er best å pakke inn noe av virkeligheten på denne måten. En historie som henger igjen i tankene, en historie som minner oss om hvordan de mest grusomme livsløp kan ha skjønnhet og glede, og hvordan man kan gå videre til tross de dårligste forutsetninger.
Vi har ikke så mye å sutre over på denne kanten her.
(Hvaler, sommeren 2015).

Giulia Endres: Sjarmen med tarmen ( Capplen Damm 2015)
Det er dårlig gjort å starte denne anmeldelsen ved å antyde at tyskere er analfikserte, og at der derfor ikke er et under at denne boken har vært en slik suksess der. Men i en land der alle blir tvunget til å inspisere sin avføring på en liten innebygget avsats i do – før man skylder ned – kan man jo lure..
Boken er faktisk sjarmerende i sin ivrige ,fremoverlente stil, og man lære mye, selv en rusten doktor fra annet fagområde må innrømme det var mye å hente. Det flotte med boken er at den er nøktern på en god måte, den allminneligjør tarmsystemet, og er fri for bombastiske fundamentalistiske oppfatninger den synes kort å godt å være ganske god , faglig sett, og støter opp om at dette er et viktig organ, som vi gjerne kan forholde seg litt mer aktivt til, men ikke plage med altfor sære dietter. Det er imponerende hvordan Enders har søkt , og funnet gode metaforer og bilder på mye fagspråk, jeg synes det er vellykket, og hun prøver heller ikke å fortelle oss hvor flink hun er. Bra!
Årets bok om tarmen både for de med treg og løs mage.
( Hvaler , juli 2015)

Helen Mcdonald: H for Hauk ( Roman 2015, Forlaget Press)
Tittelen er god; Skal du lese en bok i år om hønsehauker og falkoneri må det bli denne. Skal du lese en bok om mye mer kan det også bli denne. Sakprosa kaller noen dette, men det er misvisende. Dette er godt skrevet bok der hønsehauker og falkoneri har en stor plass, men det vi lærer om dette er en holt OK ramme om så mye mer, en godt fortalt historien om ett mennesket i sorg, og om hvordan hun finner en vei gjennom sorgen. Det er hennes historie som er bra, og som sier noe om oss mennesker, fortalt på en original måte. Og det er ingen trist bok, hvis noen tror det. På et forunderlig vis er boken for meg fjernet beslektet med Robert Pirzigs kultroman:” Zen – og kunsten å reparere en motorsykkel”, men slektskapet er ikke direkte. Det handler mye om at man tror teksten hander om noe, men så oppdages stadig nye lag av dybde, som man kan undres over uten helt å forstå.
(Hvaler, 2015)

Elena Ferrante:Mi briljante venninne ( Samlaget 2015)
Dette er en fin roman, den første i en planlagt serie på fire, i den såkallte Napolikvartetten.
Historien om et fattig nabolag i Napoli er fengende, fordi det er godt skrevet, med et rikt persongalleri, der hovedhistorien er en særdeles god beskrivelse av et vennskap står i sentrum. Denne lojaliteten mot vennen i barndommen, alle kompromissene for å kunne forbli nære, alle skuffelsen, og ikke minst hvordan ytre omstendigheten former livsløpene. Men det som hever boka er beskrivelsen av vennskapet, og jeg- personens refleksjon over seg selv og de andre- som nok de færreste var i stand til som barn – men du verden – godt gjort av forfatter uansett. At vi får en god dose italiensk sosialrealisme fra vår egene barndomstid er ikke å forakte. Det er jo vår egen tid. Ser frem til neste bind.
(Hvaler, sommeren 2015)

Robert M Edsel : Monuments Men (2009 -engelsk pocket )

Krigshistorie. Enda mer krigshistorie, trenger man det da. Joda, litt til.
Denne boken forteller en relativt ukjent del av krigshistorien – den om hvordan tyskernes rov av kunst under krigen endte relativt godt – svært mye ble reddet.
Boken forteller ganske detaljert om hvordan svært få personer, rekruttert sent i krigen, klarte å sikre mye av de kunstskattene tyskerene røvet, og det var ikke lite.
Det er også en historie om veldig få menn og en kvinne som utførte en meget spesiell krigstjeneste, og det er historien om at de stort sett fikk altfor lite anerkjennelse da oppdraget hadde blir utført.
Det som irriterte eg litt med boken var en veldig tydelig heroisering av disse personene, det ble vel mye fanfarer hver gang en person skulle beskrives. Forfatteren var vel nesegrus beundrer, kan hende det var fortjent. Men personene blir slik mindre troverdige.
Men totalt sett en lærerrik og ikke dårlig skrevet bok om et interessant tema.
(Oslo/ Hvaler sommeren 2015)