Claus Leser

Joda, Vigdis Hjort kan fremdelse skrive. Damebøker sier noen om henne bøker. Jeg er jo ikke dame, men kansje jeg har en damete smak av og til. Hun skriver godt, men denne gangen har jeg litt problemer med hovedpersonen, litt for aparte, det er vel jeg som er litt for A4.
Men beskrivelsen av vårt forhold til “den polske”, er tankevekkende, og gir et glimt inne i noe vi kansje ikke vil tas innover oss- at vi er så herlig fornøyde med sos selv og vår kultur, og ikke vil ta inn over oss alle “de Andre”, som vi helt så assimilerte uten kny.
Ikke hennes beste, men helt OK, og bra tema.

Dette er en sann svir. Vi har akkurat gjort oss ferdige med 40 timer lydbok Murakami, tre bind 1Q84, og å holde ut noe slikt sier noe om kvaliteten på bøkene, og kanskje også oppleseren. Likevel er 1Q84 er noe sær trilogi,litt vel dvelende tror jeg mange vil mene.
Det er ikke denne boka, som ble solgt i 1 mill eksmplarer i Japan på en uke.
Det er et grunn til, fordi dette er flott : flott spåk, troverdige personer, og en elegant storyline å snuse seg frem i. En vennegjeng fra ungdomstiden, der alle har roller og relasjoner som først dukker opp retrospektivt, men vi kjenner oss så godt igjen.
Boka er ikke for lang, men lang nok til lengte til neste bok, og til å ikke glemme den fargeløse Tsukura Taziki, som slett ikke gav en fargeløs leseropplevelse.

Titlen på denne boka, som egentlig er tre korte romaner, er ganske treffende.
Boka forteller om en skikt av engelsk overklasse vi non-britiske vel sjelden vil møte, og takk for det. I denne boken er det ingen som tjener sine penger i sitt ansikts sved,, alle lever på arvede penger, titler og overgrep. Den første romanen er så ond og opprivende grusom i beskriovelsen at det setter seg i magen, del to med den halvvoksne Patrick Melrose i hoverollen er ikke særlig bedre for magen, men gir en beskrivelse av dop og løgn og forfall der det mest utrolige er at hovepersonen overlever. Siste boken gir en nydelig parabel ut av helvete i del en og to , og over i noe som nettopp kan gi: Litt håp. Det som gjør boka fremragenede er språket, vittigheten til tross for grusomheten i tema – kort og godt: En meget godt skrevet bok med miljø fjernet fra oss sosialdemokrater med spesialnasjonalsport fredsmekling. Vond bok, men en fantastisk og rystende leseropplevelse. En svært elegant sjikane av den engelske kongefamile passer godt inn.
Håper Edward St. Aubyn har mer på lager.
Julen 2014

Huff. Er mer irritende bok har jeg ikke lest på lenge. Til tross for et ganske intrikat og spennede plott: Styr unna denne boken. Personskildingene er irriterende dårlige, fra starten hvor jeg håpet det vil bli bedre, men ble det ikke. Også en form for besserwissen oppbygning med kloke ord om det å være forfatter, og en slags selvhyldest til hovedpersonene bidrar til å da ned leseropplevelsen. At boka ble lest igjennom er et under : delvis fordi den faktisk var litt spennede, og fordi jeg akkurat da manglet alternativer. 600 sider for mye. Ganske uforståelig at den ser ut til å ha blitt lovpriset internasjonalt som omslaget tyder på. Boka gir meg assosiasjoner til et særdeles dårlig forøk på å ligne Jonathan Franzen på en dårlig dag.

En tynn bok med et sterkt budskap. En livshistorie med basis i karrig oppvekst, halstarrig livskraft , men en person som ikke helt klarer å ta valg når det er nødvendig, når livet kommer ham i møtet. En stormende forelskelse som ender opp med et ekteskap i særklass magert. Svært godt skrevet, både språk og selv historien sitter i kroppen ett en intens leseopplevense. Flott at denne boken fra 1965 har fått en nytt liv.
Desember 2014